Hallo - igjen.
Ekko, ekko.
Hører deg, jeg. Fint. Nesten klart og tydelig. Ser deg så vidt det er også, faktisk. Hang in there, out to dry. Er du rusten? Nærmere fastgrodd, kanskje. Eller rotløs.
Det er forsåvidt greit, dét. Å være rotløs altså. For da er det ingenting som holder deg igjen. Gjennom juv og daler, topp og bunn, det er kanskje greit å være rusten også. Til og med greit å være fastgrodd. Jeg for min del venter på en eller annen form for bekreftelse, så kanskje det er derfor jeg er så fastgrodd og rotløs. Fritt fall og sementert liksom. Men, som jeg selv skrev for en del år og innlegg tilbake; Det er for seint å gi opp nå. Jeg gleder meg over dét. Samtidig er det så altfor, altfor skummelt, denne reisen jeg har igangsatt. Reservert, er kanskje ordert jeg leter etter. Jeg har blitt reservert med tanke på å fortelle om både oppturer og nedturer med alderen. Jeg har kanskje ikke det eksponeringsbehovet og behovet for å bli hørt lenger. Eller så er det bare godt gjemt. For det har vært skikkelige nedturer i det siste. Men det har vært fantastiske oppturer også. Som hytteturen i høst, og å gå i fjellet sammen med studiekamerater, og se så fint det var! Eller som Åreturen, se, som det blåste på toppen! Og det er kanskje nettopp dét det gjør - det blåser på toppen. Og da er det kun én av to ting å gjøre; la seg grave ned, eller bite seg fast slik som kulda.
Og minne seg selv på at dette, dette er strålende. Igjen og igjen, til ekkoet runger over mørke daler og høye fjell.
