Life's good when you're around.

Jeg føler meg egentlig bra for tiden. Bare.. Bra. Og det synes jeg er skikkelig deilig. Selv om jeg ikke føler meg på topp friskmessig (tror ikke man finner den vrien i ordboka, for å si det sånn), så føler jeg meg bra. Hvordan føler du deg?

Be Right Back.

.. trening.

Oksnøen 2010.

Jeg har vært på leirskole med nesten hele trinnet, jeg har badet i fint vær og jeg har badet i sideveis regn. Jeg har tubet (er det virkelig et verb?), klatret, rapellert og padlet. Jeg kunne ha ridd, men så er vel ikke jeg den største stalljenta i verden. Jeg hilste derimot på ei svær bikkje med tre bein, og en veldig hyggelig blandingshund. Jeg kunne ha seilt også, men så er jeg vel heller ikke den fødte seileren. Jeg hadde det gøy på dansegulvet, sammen med mange gode venner. Vi hadde allsang på brygga siden noen tok med seg gitarer. Jeg har tatt mange bilder jeg ikke legger ut på bloggen, for noe privatliv må da vennene mine få ha. Jeg har hatt det dritmorsomt egentlig. Selv om jeg har pådratt meg en liten forkjølelse, nå rett før UM og konfirmasjonen min.

Skog og grønne enger.

Sola skinner fremdeles, og da er det forholdsvis varmt. Så varmt at man kan gå i t-skjorte faktisk.

Hei, jeg savner deg litt.

Lostprophets - Last Summer.

Litt mye, kanskje.

Første skoledag.

Merkelig å være eldst, men en av de minste. Jeg mener å huske at da jeg var åttendeklassing raget jeg ett hode over de fleste, og nå ser jeg opp på enhver jeg snakker med. Nåja, første skoledag er overstått, med en helt ny skole og nye klasserom, samt nye lærere. Kanskje jeg til og med lærer meg å like kunst og håndverk eller musikk i år. Hittil har det sett lovende ut, selv om jeg gleder meg til å komme ut av denne midtfasen mellom ferie og skole. Så skal jeg visst på leirskole på mandag. Det blir gøy. I følge lærern og alle andre som har vært der ihvertfall.

Back to business.

Jeg er blitt sjef av skolegården. Jeg er på toppen av næringskjeden. Dronning. The boss. Tiendeklassing, med andre ord. På tide å sparke åttendeklasserumper og le av hvor teite niendeklassingene er, selv om jeg var slik for ikke mer enn en sommer siden. På tide å tro jeg er så stor og kul, nå når jeg endelig er eldst.

Neida. Jeg er jo grei, jeg. Jeg gleder meg egentlig til å komme tilbake igjen. Gleder meg til å se igjen alle sammen, både klassekamerater og lærere. Gleder meg til å komme tilbake til den samme gamle rutinen og å faktisk gjøre noe med tiden min. Annet enn trening, liksom. Nå når karakterene faktisk teller og jeg har blitt YouMe har jeg definitivt nok å fylle tiden min med, tror jeg. Så det er vel på tide å pakke skolesekken, en splitter ny en forresten, med både pennal og kalkulator. En blyant eller to er kanskje en god idé. Og en penn. Matpakke er kanskje ikke så dumt heller. Og å sette på alarmen, så jeg står opp klokken halv syv og ikke klokken ti. Jøss, dette tiende året minner jo nesten om de siste ni åra jeg har gått på skole.

Man trenger noen sånne, ja.

Noen sånne stunder. Stunder da man er så sliten at man ikke vet hva man heter en gang. Det føles flott. Fint og flott. For man vet ihvertfall at man har brukt all energien man hadde i kroppen. Oppkastlukten som fremdeles sitter i nesa, syren man fremdeles kjenner i munnen og hvor sliten man er i kroppen generelt, da spesielt magen, er bevis på det. Det føles fantastisk.

Værdens bæste bæstevenna.

Vi har en hel del moro sammen faktisk.

Velkommen hjem.

Leverpostei på grovbrød med lettmelk til. Å kunne drikke vann fra springen. Stratos sjokolade. Iste. Å kunne gå fritt i gatene uten å bli spurt hvor du skal. Å se barn leke, spille fotball, hyle og skrike. Å se mennesker jeg kjenner ute, og stoppe opp og ta en tjue minutters prat. For å ta igjen for tapte stunder. Ingen har forandret seg. Okei da, gutta er plutselig blitt både ett og to hoder høyere enn meg og litt mørkere i stemmen. Norske samtaler rundt meg, jeg kan ikke lenger slenge ut alle kommentarer jeg føler for. Folk forstår jo hva jeg sier nå, gitt.

Jaggu er jeg ikke hjemme igjen. Det er rart. Men bra rart.

Lil'sis.

Grattis, du er jo ikke dårligere enn USAs beste spydkaster i 13-års klassen. No big deal, som det heter. Stolt av deg, jeg. Smilefjes.

PS: Neste innlegg kommer til å være fra enten på en flyplass et eller annet sted, eller hjemmefra. Hører vi entusiastisk hyling og hæla i taket?

Der ute.

"Track & Field. The only true sport. Everything else is just a game!"

Motiverende slagord på veltrente ryggtavler og ikke fullt så veltrente ryggtavler. Rim med mening og rytme. Selv om det blir mye repetisjon, mye av samme greia, så er det tanken som teller. Og det virker. Litt, ihvertfall. Kanskje det blir litt for mye av det gode til tider, men det er bare ei greie de gjør. Poenget er at de gjør det sammen. Som en helhet, og ikke forskjellige mennesker, forskjellige klubber, fra forskjellige steder.

Så kanskje er det ikke så viktig hvor på pallen du står, eller om du står på pallen i det hele tatt. Kanskje det er viktigere at du tar del i noe større enn deg selv der ute, ute på banen.

VA Beach.

Bra bølger, ikke for salt og ikke for varmt vann (Seriøst, Floridianere er bortskjemte med vanntemperaturene), mange mennesker, mye latter, og bra sommervær. Kan jeg klage? Nei.

Junior Olympics.

Jeg tror ikke jeg har fortalt deg at jeg er i Norfolk, Virginia og konkurrerer i Junior Olympics. De fleste visste det vel allerede, tatt i betraktning at majoriteten av mine lesere er venner og kjente, men nå har jeg ihvertfall fått det frem svart på hvitt på bloggen. Startnummeret mitt er 11 077, og det skal visst være oppunder 12 000 deltakere. I går kastet jeg 600 gram spyd, endte opp med 117.07 fot, noe lignende 35.682 936 meter i følge Internett. Det ble pers på nesten 1 meter. Jeg er fornøyd med plasseringa og prestasjonene - fader heller - dette stevnet er jo hundre ganger større enn NM og UM tilsammen. Det var en god avslutning på denne sesongen og dette året.