Sporadiske innblikk.

Jeg har glemt hvordan det er å sitte stille og høre vinden rasle i trærne. Det er lenge siden jeg har åpnet en bok for å gjemme meg for verden, og ikke bare for å gjennomgå rutinen for å sove. Dere hører ikke så mye fra meg for tiden, og det har jeg fått kjeft for. Dessverre har jeg ikke så mye å melde, det er ikke egentlig så interessant å høre om dagene jeg står opp kl 6, trener kl 8, er på skolen til 15:30 og trener kl 18 igjen, før jeg slukner kl 22. Jeg har skrevet kåserier i norsken, og fått tidenes fineste kompliment, for den eneste tingen jeg er flink til. MK feiret bursdag, Rebster hadde jentekveld med tyve stykk pluss fra forskjellige klasser på trinnet, og ellers strekker mitt sosiale liv seg så langt til at jeg bruker en og annen kveld i halvsøvne med et fint menneske. Jeg har vært på friidrettsstevner og fullstendig ødelagt diskosteknikken, blitt mobbet for å være "stælken Gundersen", og jeg har hoppet stav for første gang på evigheter! Døgnet har ikke mer enn 24 timer, folkens, og de 24 timene er ganske fylt opp fra før. Øyeblikkene mellom sensommeren og høsten kom og gikk uten at jeg la merke til det mellom busser, t-baner, timeplaner og treningstider. Trærne har blitt gule, røde og oransje, og jeg er fremdeles inderlig skuffet over sommeren som aldri kom. Men jeg reiser tilbake til sommeren. Tilbake til strender, brun hud og saltvannshår. Det blir bra med to uker i Florida. Avreise om tre dager. 

11 minutter over 11 - ønsk deg noe.

Igjen er klokken rundt elleve. To over elleve, faktisk. Jeg er så innmari sliten. Så fantastisk, deilig, gjennomsyrende sliten. Klokken er fire over elleve, og jeg er så sliten at ethvert fiber i kroppen dirrer, og egentlig burde jeg ikke være så sliten i det hele tatt. Det var bare en lett økt, men snufsingen og den generelle smerten i kroppen tyder kanskje på at forkjølelsen ikke helt har sluppet taket. Du vet, når du egentlig bare har vondt i hele deg, selv om du ikke har kjørt så hardt. Men det er så fantastisk deilig - jeg skal ærlig innrømme at syra etter å løpe opp fire etasjer for å rekke timen er deilig. Selv den jevne dunkingen i nedre del av skinnleggene er herlig i dag. Å ha naturfag i fjerde etasje, den desidert varmeste etasjen, er fint når Oslo viser seg på sitt beste høstvær. Det er nesten så jeg tror sommeren har kommet tilbake. Klokken er seks minutter over elleve, jeg er nærmere sytten enn hva jeg er seksten, og å lese om et galvanisk element for tredje gang er faktisk ganske okei. Om en time skal jeg løpe ned alle de forhatte etasjene (som faktisk er ganske greit i dag) og kjøpe meg noe å spise, for maten forsvant på under Bolts verdensrekord da jeg ventet på t-banen vi ikke rakk i sta. Men å ikke rekke t-banen var helt okei, for da fikk de slitne lårene hvile litt til. Fy søren, det er deilig å være til i dag! Det verste er at jeg faktisk mener det. Smilefjes.

Klokka er 11:11, og jeg vet hva jeg ønsker meg.

Bringer en mistet firkløver like mye lykke?

A Beautiful Mess - Jason Mraz


Greit, hun er kanskje den mest skrullete personen du noen gang har møtt. Hun har kanskje en hel del på hjertet, som til tider er litt overhvelmende. Kanskje har hun litt andre synspunkter enn hva de andre du tidligere har møtt har hatt. Kanskje har hun litt andre verdier, interesser og prioriteringer også. Kanskje er hun ikke som de andre i det hele tatt. Kanskje hun er noe mer, eller noe mindre. Greit, hun forvirrer deg med sine ironiske svar, med sine refleksjoner av seg selv i ordene sine. Hun får deg nok til å riste på hodet i frustrasjon og oppgitthet, men skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Du er ikke den eneste. Hun rister også på hodet i frustrasjon og oppgitthet av seg selv noen ganger.
Jeg tror ikke det hjelper å endre henne, det er slik hun er støpt og formet, i en ramme av organisert kaos. Hun trenger noen som takler at hun går fra å være et hysterisk vrak til å være verdensmester, slik som alle andre har behov for å bli taklet. Du kommer ikke til å bli klok på henne med det første, for hun er enda ikke klok på seg selv, hvis det er noen trøst.
Men hvis du gir henne en sjanse, tror jeg ikke du kommer til å angre. Jeg tror dere kan lære litt av hverandre, så lenge dere holder den hårfine balansen. For du fant jo igjen firkløveren du har lett etter i tre år. Du fant en firkløver - mistet den - fant den igjen. Og det må jo bety noe, må det ikke?

Stjerner.

Det er september. Det er stjerner som faller av trærne; gule, røde og oransje stjerner som virvler rundt i vinden. Det er stjerner som reflekteres i vanndammene på asfalten sent på kvelden. Det er stjerner som vi trodde hadde forsvunnet ut i den evige, tomme tåka, men som bare hadde falmet litt, og som har lovet oss å komme sterkere tilbake. Stjerner vi hadde glemt. Stjerner som hadde glemt oss. Stjerner vi finner tilbake til. Det er stjerner som forandrer seg. Stjerner som har forlatt oss. Stjerner som blir til. En stjernehimmel som er i evig forandring.

Det er september, det blir sakte kaldere, mørkere og mer melankolsk. Men to stjerner holder på å kollidere. To gule, røde, oransje, glitrende stjerner som danser rundt hverandre i uforutsigbare vinden og som sakte, men sikkert, nærmer seg en kollisjon. To likeverdige stjerner, som utfordrer og utfyller hverandre. Som kan bli noe større enn hva de er hver for seg. Som kan bli noe som er større enn alt. Jeg sitter helt stille i høstmørket og lar melankolien, stillheten og følelsen av at noe dør og noe annet blir til, ta over sinnet. Jeg vet ikke med sikkerhet om det er bra eller dårlig; men jeg velger å stole på deg.