Det er slik det skal være.

Det er behagelig varmt og tørt i lufta, slik god, norsk sommer er - sola steiker, men i skyggene er det svalt. Fuglekvitter blander seg med Oslos døsige ettermiddagstrafikk. Rushtida er over; det er ingen kone og barn, kjæreste eller samboer rekke hjem til; alle har god tid. Det er slik det skal være. Startnummeret er hentet, det ligger i bagen sammen med fire sikkerhetsnåler og en sølvfarget frisbee på 1009 gram. Det klirrer i hekkene når ildsjelene tar dem ut og plasserer dem  på rekke og rad i følge merkene på det gloheite, røde tartandekket. Det er slik det skal være. Avslappede stemmer snakker rolig sammen mens de jogger eller varmer opp, raske steg forsvinner bortover i nordre sving.

Klokka er 17:45, det er enda tre kvarter til jeg skal inn i diskosringen, og i skyggen sitter jeg og hører på freden som ligger over den ellers så hektiske Bislett stadion. Vinden er god, jevn motvind, og ting er akkurat slik de skal være.

“You never really know your friends from your enemies until the ice breaks.”

Jeg er en trussel. Du vet det, jeg vet det. Selv om jeg prøver å ikke være det, bør du passe deg. Selv om jeg er en trussel, har jeg ren samvittighet - Jeg starter aldri noe, men jeg avslutter det gjerne. Tar igjen, men med renter. Denne filosofien kan gå begge veier, og derfor er jeg en trussel. Mitt sterkeste forsvar er at mine handlinger baseres på dine. Du er de hvite brikkene i sjakk, som får det første trekket. Jeg er de svarte brikkene, som responderer.

Jeg har aldri vært typen du bør undervurdere. Ditt trekk.

2008-2011.

//hater kvaliteten det ble på disse bildene. De er ikke så ille i virkeligheten, altså.

Jeg er ferdig. Mange av menneskene jeg har sett hver dag, skal jeg aldri se igjen. Og så videre, og så videre, på den standard-talen som alltid kommer når et kapittel avsluttes. Egentlig har jeg hatt en ganske så okei tid på Li ungdomsskole altså, når jeg først begynner å tenke meg om. Men jeg tror ikke jeg kommer til å savne det noe særlig. Dere har visst fulgt meg gjennom nesten hele ungdomsskolen, fra den aller første tentamsuka noen gang, til den aller første eksamen. Så flaut, egentlig. På en annen side, her har vi et håndfast bevis på utviklingen som skjer i ungdomsskolen.

Så takk. For alt. Spesielt til klassen, dere er en fin gjeng. Men nå er det videregående neste. Sommerferie!!!

Secret # 112

"Ord og setninger, avsnitt og kapitler. Hat og kjærlighet, vennskap og fiender, krig og fred, kjent og fremmed, hjertesmelt og frysninger på ryggen. De fantastiske verdenene som bare venter på å bli funnet, som er like utrolige og eventyrlige, om så forfatteren er norsk, amerikansk eller japansk. Verdener som bare venter på å vise deg rundt, venter på å ta deg med på nye eventyr og fantastiske historier. Så stirr ikke på omslaget for lenge - åpne den, trekk pusten, la øynene finne de aller første ordene og la de ikke fjerne seg fra sidene før de har forlatt den aller siste setningen."

Og der forsvant halve sommerjobblønna før den er på konto, om ikke pappa hadde sponset meg litt. Den nederste boken kjøpte jeg kun fordi Signe hadde syntes den var fantastisk om hun hadde gått på ungdomsskolen, og siden jeg ikke offisielt er ferdig, skal jeg gi boken en sjanse. 

Nesten offisielt sommer.

//juletider 2010.

Siste eksamen på ungdomsskolen er overstått, og jeg er rent praktisk ferdig med ungdomsskolen. Naturfag muntlig - jeg kom meg gjennom både fremføring og utspørring uten større problemer - muligens hadde det noe å gjøre med at sensor var superhyggelig. Denne helgen bor jeg igjen på friidrettsstadionen - Tyrvinglekene foregår i hele helgen. Diskos gikk helt greit, lengden var gjennomsnittlig, men teknikken var ikke helt god. Finpussing, finpussing, finpussing i sommer, før de virkelig store stevnene. Gjett hvem jeg så på banen i dag, forresten? Vladimir Vukicevic. Starstruck for a moment right there.

40 minutter til frihet.

40 minutter til jeg er ferdig med obligatorisk skolegang.

40 minutter til jeg har gjort det aller, aller siste på ungdomsskolen.

40 minutter til jeg aldri må sette mine bein der som skoleelev igjen.

40 minutter til sommerferie.

"Lek er en sunn del av unge rådyrs utvikling!"

Det er så greit å være 16 år og bruke lørdagskvelden på å se et lite rådyr utvikle seg fra å være en klumsete, kalvbeint kløne som bare vil at faren skal være stolt av han, til å bli den "prinsen han er født til å være". Muldyret så ikke skyggen sin, Bambi hadde sitt første møte med rivalen sin, som driter seg fullstendig ut og Trampe har som vanlig søsknene på slep. Åh, barneminner. Hjertesmelt.

Ren, genuin, ekte.

Konsentrasjonen. Forberedelsene. Spenningen. Presset. Stålviljen. Motivasjonen. Inspirasjonen. Hjertebankene. Stillheten. Forventningene. Stemningen. Latteren. Smilene. Utropene. Gledeshylene. Oppnåelsen. Æren. Jubelen. Applausen.

Idrettsgleden.

Rastløs.

Kanskje det var da du innså at du aldri har vært mer alene. Da du skjønte at du er rastløs; rastløs i betydningen at du må videre, hele tiden videre; at du streber etter noe som ligger bakenfor horisonten, som bare du kan se; at du har valgt en vei du går alene, selv om det er mennesker som skal samme vei som deg.

Kanskje det var da du gikk ifra den ene gruppen mennesker i skolegården til den andre, småsnakket et par minutter før du følte at du måtte videre, måtte bevege deg til noen andre, fordi du ikke hørte til. Du har én fot innenfor i enhver vennegjeng, men ingen er din "trygge sone": stedet du alltid kan gå til uten å måtte føle at du må gå, eksisterer ikke.
Eller kanskje det var da du hadde stirret på telefonen din i en evighet, sett den digitale klokken vise at dagen snart var over, uten at noe hadde skjedd. Kanskje det var da telefonen ikke hadde vibrert, et konvolutt-ikon ikke hadde poppet opp, på flere dager.
Men det var jo slik du ville ha det - å kjenne mange, uten at noen er for nære. Var det ikke slik? "Bryte alle bånd, bygge nye broer"? Du tok bare ikke med i beregningen at broene nå kom til å bli ustabile, uten det fundamentale grunnlaget å bygge på.
Ingenting blir som forventet, blir det vel? Du smiler og er glad, og fasaden viser at alt er som før. Jeg gjennomskuer deg, enhver gjennomskuer deg. De tror det bare ikke helt, for du er jo den som alltid klarer deg. Du vet at du alltid klarer deg, og jeg vet at du kommer til å gi verden en sjanse til. Det gjør du alltid, for du klarer ikke helt å få deg til å tro at det skal være slik for resten av livet.

Irritasjonsmomenter.

- USB-kabler som på mystisk vis forsvant ubemerket for over ett år siden, som jeg nå trenger sårt.

- Snudd døgnrytme og dundrende hode.

- Rosabloggere, i all deres prakt. Hvorfor vekker dere et ørlite ønske om å være som dere, om så bare for å passe inn i mengden for noen få øyeblikk?

- De velkjente, stabile og trygge menneskene som helt plutselig snur ryggen og den kalde skulderen til. Det gjør deg ikke kul eller mer attraktiv, det er bare veldig irriterende. Just stop it already.

- Spydsko som er en størrelse for store, enda jeg spesifikt sa at jeg ikke trengte større plass. Jeg kjenner da mine egne bein best selv!

- Den jævla USB-kabelen som jeg trenger nå, for jeg har endelig fått rumpa i gir og knipset et bilde eller to. Men det spiller jo ingen rolle, for jeg får dem ikke over på PCen. Og derfor kan jeg ikke fortelle dere om alle de fantastiske tingene jeg gleder meg over, som gjør meg hoppende glad, og som gjør at livet er herlig. Kan noen slå meg i hodet med en stekepanne?

Inheritance, bok 3: side 621.

Ever the sun traces its path from horizon to horizon, and ever the moon follows, and ever the days roll past without care for the lives they grind away, one by one. Try though they might, no being escapes death forever. To all, there is an end.