Ps: Før jeg blir voksen.

"Gratulerer med dagen, gamlehjemmet neste!" har vært gratulasjonshilsen Standard hver gang noen jeg kjenner blir atten. Hver gang noen blir voksne. Angivelig voksne, i hvertfall. Jeg har alltid vært en skaptilhenger av dramatiske sortier, så la meg ta farvel med barndommen min i kjent stil:

Jeg sitter igjen, som jeg har gjort de siste sytten gangene, og forventer at det å bli ett år eldre utgjør en forskjell. De siste sytten gangene har gitt meg den erfaring at det neimen ikke skjer noe som helst, men det slår meg at det kanskje er forventningene som er det viktigste og ikke det å faktisk bli eldre. Det går jo tross alt bare nedover herfra, jeg fortjener jo en gratulasjonshilsen Standard nå. Om Peter Pan og Tingeling dukker opp utenfor vinduet mitt i kveld, er fristelsen i det å reise bort og aldri bli voksen stor. Men eventyret som ligger bakenfor horisonten frister like mye. Jeg er ung og kan løse alle verdensproblemer, jeg er et frisk pust i en ellers så tørr oase, jeg er som alle andre spesielle snøfnugg: Jeg er vedkommende som skal legge verden for sine føtter. Jeg er full av naivitet og optimisme nok til å tro at jeg enda har en sjanse til å erobre verden. Jeg kjenner ikke verden enda. Hjertet mitt er ikke fylt med kynismen jeg til tider tror eksisterer der inne, melankolien i årene mine er blandet ut med gleden i det å eksistere, sjelen min er ikke arrete nok til å si at jeg har levd. Dramatisk er ordet, for jeg sitter i toppen av masten med øynene rettet mot bakenfor horisonten og jeg har ingen planer om å komme ned igjen.

Så får det briste eller bære, dette nye kapittelet i livet jeg lever. Nedtellingen er slutt, men dette er bare begynnelsen.

Den siste kvelden som barn.

Den siste måneden har jeg først vært på treningssamling i Trondheim sammen med en gjeng stavhoppere, hvor jeg trente bra, lærte mye, og ikke merket før jeg kom hjem igjen hvor mye kroppen min hadde fått kjørt seg. Jeg har fått igjen karakterkortet mitt, som ble bedre enn forventet, men som definitivt kan forbedres. Jeg har trent alternativt, og tålmodigheten angående rehabiliteringstreningen som nå har pågått siden september i fjor, begynner å bli tynnslitt. Jeg vil hoppe. Må hoppe. Skal hoppe. Jeg har de siste to fredagene fått PRP-behandling i kneet mitt - sprøyter med blodplater i som settes i kneet for å få senen til å gro fortere. Det ser bedre ut, mye bedre, og selv om det enda ikke er helt bra er jeg fremdeles innstilt på å fortsette treningen like intensivt som før, selv om norgesmesterskapet som går denne helgen ryker. I andre nyheter går det bedre. Jeg har det bedre, skolearbeidet er for øyeblikket moderat, mens overskuddet er på vei oppover. Jeg har øvelseskjørt og feiret jenter som har blitt 18 og voksne, og hatt miksede følelser angående min egen fødselsdag. I morgen kan jeg skrive under på idrettsfraværene mine selv. Det er så merkelig at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Men jeg tror det er bra-merkelig. Det kribler litt i magen, av en eller annen grunn jeg ikke klarer å forklare. Jeg tror det er en bra ting. Smilefjes.