Just being a teenager?

"Kaisa, har du tenkt på at du skal løpe i morgen? Kaisa, har du husket å rydde rommet? Kaisa, nå må du huske på RLEprosjektet ditt, det skal være levert om kun én time... Kaisa, husk tentamenene og prøvene dine, du må pugge. Kaisa, husk å stå på nå, det er ikke lenge til karakterkortet deles ut. Kaisa, husk treningen som begynner klokken 15 og ikke 17 i dag. Kaisa, nå må du gå og legge deg, for nå er det sent og du må sove nok. Kaisa, kan du være så snill og være snill nå? Kaisa, du har tre sekunder på å slutte nå, du har mye å gjøre i morgen.Kaisa, skynd deg, du er alltid så treig. Kaisa, slutt!"

JEG ER DA VEL FULLSTENDIG KLAR OVER AT JEG HAR JÆVLIG MYE Å GJØRE.
Jada, mesteparten er selvpåført og jeg ber om det selv. For høye forventninger til seg selv og å ha en trang til å "ikke gjøre som mora di sier" er rett og slett sugent noenganger. Det er ikke alltid hva man sier som gjør det til noe negativt, men hvordan man sier det. Men uansett, det finnes grenser for hvor mange påminnelser jeg skal få i løpet av ett minutt. Jeg er ingen hund, jeg lystrer ikke mer om man roper "Kaisa, Kaisa, Kaisa!" hvert eneste sekund enn om man roper det hvert tredje sekund. Jada, folk maser på meg fordi at de bryr seg om meg og vil at jeg skal rekke alt, og jeg er takknemlig for at de er glade i meg, men det finnes en grense hvor omtanken går over til veldig irriterende. Til tider har jeg lyst til å skrike i frustrasjon og be resten av verden om å holde kjeft og dra til et certain place for så å la meg være i fred.
Det er altfor mye som skjer i verden, alt for mye som skal oppleves. Man lever bare én gang, og i denne perioden skal man rekke å få en utdanning, jobb, kjæreste, familie, hjem og så videre. "Livet er som en fremmed by, nye mennesker, lyder, lukter, opplevelser, tanker og omgivelser møter deg ved hvert eneste hjørne." Men hvordan skal man kunne nyte dette når alt er dekket til av et slør av mas og stress uansett hvor man snur seg? Mennesker i dag er stressa, og ting går fortere og fortere. Man snakker ikke på bussen annet enn i telefon, står man i en matvarebutikk utveksles ikke flere ord enn absolutt nødvendig, telefonsamtaler og SMSer er korte og rett-på-sak. Hvor maskinert har mennesker blitt?
"Ungdommen i dag..." sier de eldre og rister på hodet. På et vis er jeg enig med dem, alt går så utrolig fort. Tid er penger, og penger skal spares, eller noe sånt. Men nå roter jeg meg bort i mitt eget snakk igjen, jeg begynte med å blogge om hvordan alle maser fra alle kanter. Mas kan defineres som flere ting, ikke bare å bli minnet på forskjellige ting. Mas er også når noe er "slitsomt", på en måte, mener jeg. For eksempel å krangle, det blir bare mas og stress. Hvis mennesker hadde unngått det, da hadde verden definitivt vært et bedre sted.
Å holde fokus er viktig, skole er viktig, lekser er viktig, få en utdanning er viktig. Men så var det visst viktig med fritid, venner, sosialisering, idrett og å få være et barn også, gitt. En mellomting er fint, å kunne ha fokus når det trengs og være et barn når det passer seg.

Og igjen har bloggen blitt mitt sted å flykte til når tankene blir ute av kontroll. Takk for meg.

M & K på nye eventyr.

Jeg har gjort veldig lite denne helgen. Mye som skulle vært gjort, lite som faktisk ble gjort. Jeg mener, spør man om A, så må man svare på B, sant..? Jaja, I guess... Anyways, jeg gjorde meget lite. Eller, hvis det å " prøve å svelge alle verdens sorger" som mamma sa er å gjøre noe, så gjorde jeg vel det. Haha, jeg slo i hvertfall ihjel helgen med å lese, lese og lese, så stakk jeg til Martine siden ingenting av det andre som var nesten-planlagt ble noe av. Bah, kjipt, ja. Men sånn er livet, I think. Men når jeg var hos Martine fant vi ut at i stedet for å være PCgeeks kunne vi like så gjerne være ute i det fine været. Som sagt, så gjort, og Martine og Kaisa dro på nye eventyr. Is, bilder og latter var obligatorisk.















Ellers var jeg også på trening i dag. Kast og løp utendørs var veldig deilig, selv om jeg ikke får til ting som jeg vil. Men jeg gleder meg til vi får begynt ordentlig ute, for det er gøy. (:

En dag.

Jeg vil gå ned på skolen... En gang når det ikke er noen andre elever der, ingen som kjenner den jeg er når jeg er en vanlig elev selv. En dag i sommerferien kanskje, når alle har dratt på hytta eller til sjøen, og det kanskje er to eller tre folk der som allikevel bestemte seg for å være hjemme. De spiller vel fotball eller sitter på banen og snakker, bare at det nå er litt slappere og rolig, sånn som sommeren gjør at man blir. Kanskje ikke sommerferien... Tidligere, tror jeg. Jeg vil gå ned på skolen en gang i kveldingen, når det ikke er noen lærere eller voksne som er til stede, ingen som forteller meg at jeg skal gjøre ditt og datt, og ingen som indirekte sier at de ventet noe bedre fra en som meg. Jeg sier det ikke en gang selv, jeg bare går ned på skolen for å kjenne hvordan stillheten i den ellers så bråkete skolegården er. Jeg skal bare gå rundt og være ingen, med ingen rundt meg som sier at jeg burde gjøre det og det, og heller ingen som sier at jeg ikke burde gjøre det og det. Bare være der i øyeblikket, bare for å gjøre det.
Så skal jeg gå bort til gjerdet og sitte der og gjøre ikkenoe mens kvelden sakte overtar sin rettmessige plass, og se på at sola forsvinner ned bak bakken med trærne. Og når sola endelig går ned, når skumringen har begynt å sige inn og det begynner å bli kjølig, først da skal jeg tusle hjem igjen og ønske at ingenting egentlig fortsatte.

It's like a whirlwind inside of my head.

Jeg trøtt. Kjempetrøtt, faktisk. Så trøtt at jeg nesten ikke gidder å blogge. Jeg er skikkelig lei og so-not-caring også. Ikke så overraskende egentlig, siden jeg pleier å bli veldig lei når humøret ikke er på topp. Ikke er noen av "folka mine" på heller, og jeg er visst så populær på MSN at ingen gidder å snakke med meg. Hvor kult æ'kke det a? Var på trening i dag, greit nok. Jeg har blitt skikkelig svak, veldig surt. Veldig surt, altså. Det gikk inn litt, hvor svak jeg var blitt. Kanskje fordi jeg ikke har vært i lab'en på rundt 4 uker, eller fordi at.. Ja, whatever really.

Fremover nå er det bare stress. Tentamen i uke 19, 20, 21 og 22 hvis jeg ikke tar helt feil. Så har jeg historieprøve, nynorskprøve, matteprøve... You name it. Det går så fort, jeg får ikke tid til å gjøre alle tingene jeg vil og ikke har guts nok til å gjøre. Skole er alt som står i hodet, og ingen rekker å være sammen. Joda, jeg er førstemann til å si at skole er førsteprioritet, men hvor ble det av resten av livet? En balanse er fint.

Jeg hadde også elevsamtale/konferanse/utviklingssamtale/whatever med læreren og mamma i sta. Igjen fikk jeg vite hvilken jævel jeg er. Haha, selv humoren min er like tragisk som meg selv i dag. Jaja, uansett så gikk det vel OK. For å kunne få en 6'er på kortet må jeg skjerpe meg i samfunnsfag, for læreren er nøye og mener jeg kan klare det, tydeligvis. Nice to know at noen tror på meg, da. (:
Snakker om selvmotsigende shitkid, hæ? Uansett hva jeg skriver, så ender jeg opp med å skrive noe om skole uansett, generelt sett. Whatever.

Jeg snoker, even though jeg ikke har lyst på noe. Mat frister ikke i det hele tatt nå. Kanskje fordi jeg er mett fra middag ennå, ja..? Uansett, så snoker jeg for det om, nå etter musikk. Jeg trenger noe nytt å høre på, jeg har hørt på Those Nights av Skillet i hele kveld og de siste fire kveldene før det. Trenger noe annet enn denne ene sangen. Det ble Linkin Park, faktisk.
Gjesp... Helt til slutt skulle jeg bare takke for alle fine kommentarer jeg har fått for bildene mine, dere aner ikke hvor glad jeg blir for det! :D

Diverse irritasjonsmomenter & betennelser.

Norskprosjekt, mine damer og herrer! Hvor mye elsker vi det? På en skala fra 1 til 100? Vet ikke, egentlig... Det er egentlig helt OK å skrive om en bok jeg har lest før, bare at jeg leste den ut i vinterferien en gang, så jeg husker egentlig ikke alle smådetaljer. Men så er ikke smådetaljene så viktige heller. Jeg har hatt et bokprosjekt om Brisingr-boka, og skal ha sånn fremføringssak i morgen, og det blir vel sikkert OK, håper jeg.
Ellers irriterer jeg meg over webcameraet mitt, som av en eller annen grunn har bestemt seg for å jobbe helt i mot meg, og klikke annenhvert sekund. Skikkelig irriterende, og jeg har lyst til å kaste hele greia i veggen. Men det skal jeg ikke gjøre, for jeg bare venter til handyman pappa kommer hjem fra et kurs eller hva det nå var, så han kan fikse det. Hihi.
10. klasse er også borte for tiden, for de har sånn prøveeksamenthing eller noe slikt, så det blir så mye tommere i skolegården. Det minner meg på at det nærmer seg tentamen igjen. Så minner det meg på hysteriet rundt de første tentamene mine, og jeg må nesten le. Jaja, jeg overlevde da, og jeg overlever nok nå også. Jeg har tross alt mange igjen fremover.
Som jeg føler jeg har skrevet hundretusen ganger: Nå er det vår. Og hvordan vet jeg det? Betennelsene i leggene begynner å sette inn for fult, og det gjør vondt å bøye beina. Sånn helt nederst på skinnleggen, på en måte, hvor du ikke kommer unna å bruke beina. Hoho, for en forklaring. Damnit.

We're just kids.

Noen dager er alt bare fælt, noen dager er alt bare bra, og noen dager er alt sånn likevekt av begge deler. I dag var det igjen tid for Holm, og å komme seg gjennom en hel dag med kun k&h og musikk. Neida, det var vel egentlig OK, I guess. Gruppene funka egentlig ganske bra, så det var egentlig OK. Men friminuttene er fremdeles beste delen der oppe. Nå er det så definitivt vår! Jeg fant nemlig hestehover i dag, som du ser under. Jeg var også skikkelig wannabe-pro-fotograf, og kommanderte de stakkars folka rundt meg til å gjøre alle randomly ting. Men det ble ganske bra, tror jeg. Og så ble det sinnsykt mye latter. Som bare er positivt. Nå skal jeg ikke blogge så mye mer, for jeg må gjøre ferdig et prosjekt jeg har i norsk. I stedet kan du se på alle de syke tingene det er mulig å ta bilde av. :D <3











We're just kids. :)

United States of America.

Jeg var egentlig hjemme igjen fra USA på fredag, men jeg har liksom ikke orket å blogge ennå. Jeg skal ikke fortelle så veldig mye, bare litt, for da blir du bare litt sjalu. Hahaha, neida. Men uansett, så reiste resten av familien og jeg til USA forrige lørdag for å finne ut hvor vi skal bo, hvilke skole jeg skal gå på og what so ever. For å være ærlig, så husker jeg veldig lite av hva vi fikk vite, for det ble sinnsykt mye informasjon på en gang. Heldigvis trenger ikke jeg bry meg om det jeg ikke husker, for det var sikkert ikke ment at jeg skulle huske det, uansett.
Flyturen til USA tok rundt 8 timer, så måtte vi vente på flyplassen Newark (eller hva den nå het) i rundt 6 timer. Det var den "verste" perioden av flyturen, hvis jeg kan kalle det det. Klokka var rundt 00.00 midt på natta hjemme i Norge, og der var den rundt 18 på ettermiddagen. Jeg personlig merket ikke noe særlig til trøtthet og slikt, for jeg er jo som regel oppe etter midnatt uansett (hysj, da...). Veldig lite å gjøre, og ikke var det noen kule butikker å loke rundt i heller. Men jeg overlevde, siden jeg plaget livet av resten av min kjære familie (kanskje ikke så lurt å holde meg borte fra vennene allikevel, nei?)
De neste dagene var det ut og inn av bilen, inn og ut av hus og påfyll av råd og vink hele veien. Personlig synes jeg det var helt topp med alle forslagene til å gjøre ditt og datt, det besvarte de fleste spørsmålene jeg hadde.
Jeg så også på skolen jeg skal gå på, hvor jeg holdt på å få sjokk. "OVER 2000 ELEVER?!" Herregud, jeg som synes at 400 er mye. Very well, then.
Ellers så gjorde vi ikke så veldig mye mer, ble kjent med et par andre norskinger som skal bo i området, og hadde det megagøy. Jeg presterte også å sovne ute i sola, og ble litt mer stekt enn hva som var planlagt... Men litt brun ble jeg da.
Det var også et tornadovarsel på onsdagen, som jeg synes var litt tøft, selv om lillesøster sa jeg var gal. Jaja, det ble ingen tornadoer i vårt område, men et sinnsykt uvær. Skyene fløt ikke bortover himmelen, men inn i hverandre i sirkler, på en måte. Og når det begynte å regne, så regnet det skikkelig. På et øyeblikk rant det bekker på veiene, og det hamret på taket. Lynet og tordenet var annerledes enn i Norge, på en måte. Det tordnet ikke like "hardt", men lynene var klarere, sort of. Hvis det ga mening... Sannsynligvis ikke. Himmelen var helt svart nede i horisonten, og skyene mikset alle nyansene mellom kritthvitt og beksvart.
Da jeg kom hjem en gang på formiddagen på fredag, var jeg helt slått ut. Flyturen hjem var fæl, rett og slett. Hodepine og vondt i magen regjerte, men det var egentlig ikke så veldig fælt allikevel. Jeg overlevde. Når jeg først kom hjem var det en uke siden jeg hadde sett Martine, så når hun kom hjem fra skolen stakk jeg bort til henne. Egentlig skulle jeg på trening også, men det sa mamma at jeg ikke fikk lov til. I stedet sovnet jeg tvert på sofaen. Jetlaget sitter egentlig ennå, men det var verre på lørdag, når jeg ikke sto opp før i 15-tiden. Må virkelig få Martine til å ringe meg så jeg rekker å stå opp og rekke skolen i morgen...

Min uke. Skål. (:

I'm flying away.

Som tittelen sier, så stikker jeg av. Fra all PC, mobil, og samtalekanaler generelt, og til fordel for et helt annet sted på kloden. Og hva skal jeg der? Jeg har ikke peiling, for å være ærlig. Mamma og pappa vet det, satser jeg på. Jeg bruker denne korte stund på å fortelle at jeg forsvinner en ukes tid fremover nå. Nå skal jeg crunshe resten av det såkalte bildet jeg har av meg.
Snakkes.

Wannabe fotograf.

Egentlig burde jeg vært kjempetrøtt nå, men jeg vil ikke legge meg. Vil ikke sove, vil ikke gi meg fortapt til underbevisstheten min. Jeg vil være våken, jeg vil fotografere! Men det har jeg gjort i hele kveld, som du ser resultatet av under. Ellers i dag har jeg ikke gjort en dritt, latet som om jeg har hatt noe fornuftig å gjøre på PCen, loket litt rundt og så videre... Litt tidligere i kveldingen bestemte jeg meg for å joine pappa å løpe, for jeg har ikke trent på en uke. Det var kjempedeilig, selv om jeg merker at jeg ikke har trent på en stund. Kanskje jeg skal lage en vane, å løpe hver dag og få opp kondisen, don't know yet. Åjadda, her snakker vi høye forventninger til selvdisiplinen... Og nå skal jeg rydde litt på rommet, som mamma ba meg om for to timer siden. Neida, jeg har allerede begynt, jeg må bare rydde resten også.

Tatt for noen dager siden, men fant det ikke før nå. Ehehehe, ikke helt system i rotet, nei..?

Påskeegget mitt!:D

For some reason er jeg fornøyd med det bildet. ^^

Natta, people. :)

Memento mori.

Hva skjer med at hver eneste gang jeg skal ha USBkabelen som overfører bilder fra mobilen til PCen, så er den borte? Damnit. Anyways, i dag har jeg sittet i bilen i stort sett hele dag, reiste hjem fra besteforeldrene. Alltid koselig å være der, tenk. (:
Jeg er litt trøtt nå, til tross for at jeg faktisk har lagt meg tidlig og stått opp relativt tidlig hittil. Jeg er et C-menneske. Legger meg veldig sent, og står opp tidlig. Når mamma er i nærheten er det ingen kjære mor, og argumentet "det er ferie!" funker ikke når det kommer til leggetider. Irriterende nok, siden resten resten av min generasjon mennesker (inkludert meg selv) liker å sosialisere midt på natta.

Jeg-er-søt-og-uskyldig-men-go-fuck-yourself.
Jeg har fått det for meg smileyen tenker det. Men jeg liker den allikevel.

Hvis du tenker at jeg har veldig lite å skrive om når jeg skriver om MSNsmileyer, så gratulerer: Din sans for logisk tenkning er faktisk OK.
Jeg aner faktisk ikke hva jeg skal skrive om. Tomt, helt blankt. Jeg har ikke en gang noe som irriterer meg å blogge om. Verden har blitt gal.
Så istedet begynte jeg å skrive på håndleddet mitt, en strofe jeg alltid har stående skrevet der. En greie jeg har og som jeg skal fortsette med. Ja, merk den hvis du merket noe. Uansett, vi lever ikke mer enn en gang, som er hovedpoenget med innlegget. Uttrykket "Memento mori" stammer fra en skikk i det gamle Roma (står det på wikipedia). Uten å gå så veldig dypt inn på temaet, så var greia at hvis en general/hærfører kom vinnende hjem fra et slag og han fikk et triumftog, stående i en stridsvogn med soldater, tilskuere, slaver og krigsfanger og hele pakka som tilskuere, så skulle det stå en slave bak han og minne han på sin egen dødelighet. Selv om han vant i dag, ville det komme en ny dag i morgen. Står det på wikipedia, i hvertfall.

Hovedpoenget: Memento mori. Husk, du skal dø.
Og hva i all verden har jeg med gamle latinske strofer fra gamle Roma å gjøre? Det er en påminnelse om at jeg skal dø en gang, så man må leve livet mens man ennå har det. Kall det en personlig inspirasjonskilde til å få rumpa i gir og gjøre ting, om du vil.

Og selv om jeg ikke hadde noe å skrive om, så fant jeg noe å skrive om allikevel. Big surprise.

Welcome to my day.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne i dag, jeg har liksom ingenting å skrive om. Men bilder derimot, har jeg ikke gått tom av. Jeg har tatt masse bilder i løpet av dagen, og poster bare en liten del av dem. Det har vært helt fantastisk vær i dag, så jeg har faktisk sittet ute og lest samtidig som jeg har "solt" meg. Men det har jeg ikke bilder av, for jeg ser ut som et dødt lik. Forresten, det gjør jeg jo på alle bildene, men uansett, jeg har lest. Jeg leser Sigmaprotokollen av Robert Ludlum. Den skal være veldig bra, men hittil har den vært litt treig. Så har jeg bare lest rundt hundre sider også, så kanskje den blir bedre.
Jeg er i et helt merkelig humør fortiden, som du som har lest bloggen min sikkert vet. Helt sinnsyke tanker og følelser som flyr rundt og overdriver seg selv. Jeg savner certain person så det nesten gjør vondt, så er det noen jeg gruer meg til å møte igjen. Jeg gleder meg til å begynne på skolen igjen, men jeg gruer meg også. Jeg gleder meg som et barn til å reise til USA, men jeg gruer meg allikevel. Garh, det er teit å motsi seg selv sånn. Uansett, for å ikke bli helt lost og fortelle om ting jeg ikke skal fortelle om, så skal jeg heller skrive om bildene jeg har tatt i dag!

Her har vi mamma som er fotograf, og Kaisa som leser og konser på å ikke få sola i øynene mer enn nødvendig.

Maia, min lillesøster. Jeg tror det er det første bildet av henne. Solo er kult. (:

Boris, morfar og mostes hund. Jeg har vokst opp med han, I think, og han er like kul og leken som når jeg var 6 ennå. Jeg må le hver gang jeg ser det bildet.


Og der har vi Kaisa igjen. Den oransje paraplyen vurderte jeg seriøst å kjøpe, bare fordi den var oransje. La oss håpe jeg ikke får ulykke fordi at jeg åpnet den 3 ganger innendørs. (:

Og igjen har vi smådetaljer i blomster jeg er så glad i å fotografere.

Min dag i dag, bare i bilder. Jeg er flink, eh? xD

Pointless meanings.

Selv om jeg irriterer meg over folk som hermer, så er det smigrende på en måte også. Men mest av alt er det bare veldig irriterende når man for en gangs skyld finner på noe originalt selv, så kopierer andre det og påstår at det var de som fant det på. Herming funker helt fint så lenge man ikke påstår at man har funnet det på selv, og gir creds til vedkommende som faktisk fant det på hvis det er noe bra. Jadda, det er veldig lost, og jeg ler ofte av folk som krangler om noe så idiotisk som hvem som fant på hva, men allikevel. Ofte er det trender og klesstil and so on det går i, og det er jo bare teit å diskutere, for ofte er det "fashion-experts" som har kommet opp med det. Men når det handler om ting som har blitt en del av andres identitet, så blir det noe annet. Da kan det være en spesiell grunn til at vedkommende har begynt med en ting, som ingen andre vet om, og da blir det bare latterlig å kopiere noe man ikke vet hva er. Hvis det er en person som har funnet på noe unikt ingen har, så vil alle ha det, sånn er verden. Men så er det noe med at hele pointet var å skille seg ut i første omgang, og hvis alle hermer, så skiller man seg ikke ut lenger. Herming viser egentlig bare at hermere mener at noe er kult, og vil være sånn, men det finnes grenser også. Jeg kopierer selv, fordi jeg synes likte den eventuelle greia, men jeg prøver å lage min egen vri på det. Sånn at det i hvertfall blir en liten forskjell, og ikke blind kopiering. Originalitet krever guts, ikke vær en copy-cat.

Fra en ting til en annen: Jeg leste ferdig Twilight/Evighetens Kyss av Stehpenie Meyer i går, som jeg regner med at de fleste (jenter) har lest. I det minste har folk sett filmen, eller hørt om greia. Jeg synes den var overraskende bra, dessverre jeg har det med å dømme ting før jeg vet hva det er. Jeg lånte boka av Martine, og leste den ferdig på to-tre dager. Jeg synes ikke selve plottet i boka var spesielt breathtaking, jeg har lest andre bøker hvor det er bedre skille fra hoveddel til avslutning. Plutselig var boka slutt før man kom til det mest spennende i plottet, liksom. Ting skjedde alt for raskt, etter min mening. Men på en annen side var det et eller annet som gjorde at jeg ikke klarte å legge fra meg boka, det var hvordan Meyer beskrev og skildret romansen mellom Edward og Bella. Man ble på en måte fanget inni der, og kom ikke ut. Jeg brukte seriøst krefter på å legge fra meg boka. Det at Edward var vampyr og hvordan Bella godt kunne ha tenkt litt mer over konsekvenser og sånt, ble liksom ikke så farlig, for hun beskrev følelser enhver tenåringsjente går igjennom på en måte som gjorde at man nesten skulle ønske at det ikke var en oppdiktet historie, men virkelig. Det ble nesten irriterende at det ikke var virkelig også.

Og sånn helt til slutt viser jeg stolt fram mine fritidsproblemer. Eheheee... (:

Sånn nice, rød blomst. Av et eller annet slag.

Og sånn, mine damer og herrer, ser Kaisa ut når hun får sola i øynene.


God påske videre!

The reason.

I do not claim I own anything. Det er bare randomt jeg fant på Youtube, for det er sangen jeg har hørt på i hele kveld. Creds til vedkommende som lagde filmen og fant lyricsene.


I'm not a perfect person
There's many things I wish I didn't do
But I continue learning
I never meant to do those things to you
And so I have to say before I go
That I just wnat you to know

I found a reason for me
To change who I used to be
A reason to start over new
And the reason is you

I'm sorry that I hurt you
It's something I must live with every day
And all the pain I put you through
I wish that I could take it all away
And be the one who catches all your tears
That's I need you to hear

I found a reason for me
To change who I used to be
A reason to start over new
And the reason is you [4x]

I'm not a perfect person
I never meant to do those things to you
And so I have to say before I go
That I just wnat you to know

I've a reason for me
To change who I used to be
A reason to start over new
And the reason is you

I've found a reason to show
A side of me you didn't know
A reason for all that I do
And the reason is you

Anyways, så er det en kjempefin sang. Lyrics og melodi er kjempefine, jeg har lagt min elsk på lyricsene. As I said: Jeg sier ikke at noe er mitt eller noe sånt, det er stuffs jeg fant randomly på youtube. Creds til vedkommende som har tatt seg bryet med å lage film og finne lyrics (det er da heller ikke min feil hvis det er feil noe sted).

And every day is the worst day ever.

(Relax, tittelen er fra en sang.)
Påskeferie. Yay. Bedre enn skole sikkert, men uansett. Jeg skal egentlig ikke gjøre noe spesielt i ferien, men jeg skal til USA uka etter. Det gleder jeg meg til, selv om jeg trolig kommer til å være helt lost på grunn av tidsforskjellen. Men whatever. Digg med ferie er det uansett.
Egentlig er jeg ikke i humør til må blogge. Jeg er ikke i humør til noe som helst. Jo, forsvinne, det hadde jeg klart. Å bare bli borte en liten stund kanskje, jeg vet ikke. Men jeg skulle på trening, som var litt "Æsj, orker ikke," akkurat da, men jeg vet at jeg har godt av det. Jeg er sliten fra skolen, although jeg ikke gjorde noe som helst. Jeg var lei og giddalaus hele dagen, og gadd ikke gjøre så mye. Skikkelig dårlig humør fra slutten av storefri og utover satte sitt preg, og jeg gidder ikke snakke om det, for det er ikke vits. Men whatever. De andre friminuttene var OK, resten av folkene fant ut hvor små bein jeg virkelig har, mens jeg halvsov på kunstgresset. Tror jeg fikk en anmerkning ved en annen anledning også, men den fortjente jeg. Selv om det var jævlig irriterende og unødvendig. "WOW, Kaisa kan prestere å få anmerkninger også!;-0" ... As I care. Du må ha 15 for å få nedsatt eller noe, tror jeg. Don't know, don't care. Det er ferie, og jeg gidder ikke tenke på skole den neste uka.

Etter trening ble humøret litt bedre, mainly fordi jeg da fikk ut litt (veldig mye) energi, så jeg ikke hadde så mye innabords. Nå er jeg egentlig bare veldig sliten, det har vært litt mye av alt i det siste. Men whatever, it's life. Nå er det i hvertfall ferie, kanskje noe dukker opp allikevel.

"Hvorfor blogger jeg?" Det spørsmålet slo meg i sta, og det er egentlig veldig interessant (later vi som, selvsagt). Jeg blogger fordi det er en fin måte å sette ord på tankene mine og hva som faktisk foregår oppi hodet mitt. Det er bra, for da kan jeg lese gamle innlegg og huske hva jeg gjorde, hvordan jeg hadde det, og hva jeg tenkte på den bestemte dagen. Så er det en måte å utvikle ordforrådet sitt på. I think. Så-det-så. Eller noe.
GOD PÅSKE.

Faker.

Jeg er trøtt, lei, har vondt i hodet og er skikkelig sliten, selv om jeg ikke har vært på trening i dag, overraskende nok. Egentlig vil jeg grave med ned under dyna og sove for eternity, på en måte. Jeg burde rydde det overbomba rommet, jeg burde rydde den overbomba stua, jeg burde gjøre leksene og jeg burde pugge til prøva i morgen. Men jeg orker ikke. Gidder ikke. Vil ikke.
Carefaaaace.

Sånn ellers i dag var dagen rimelig normal. Eller, jo, forresten, vi avspaserte den siste timen, for vi hadde ikke noen lærer som kunne ta timen. Så da fikk vi gå hjem, som var megadigg! Jeg hadde også en engelskprøve jeg tror gikk bra, og jeg fikk vite at jeg fikk 6 på engelsk halv skrivedag. Det var litt kult. Mot kvelden var jeg på et foreldremøte og snakket om et tiltak mot mobbing som vi har gående på skolen, anti-mobbe-team. Det er veldig bra, synes jeg, at elevene får ta del i noe som angår dem av alle. Anyways, jeg skulle nå snakke på det foreldremøtet, da. Det var helt greit når jeg våknet i morges, jeg tenkte ikke på det før jeg kom hjem i dag. Så ble klokken 18, og det var en halvtime til møtet begynte. "Faen, faen, faen, faen, hva har jeg begitt meg ut på nå?!"
Sjeldent jeg er så nervøs for å snakke for en folkemengde, egentlig er jeg ikke sjenert for det i det hele tatt, og har ingen problemer med å ta slike ting på sparket. Men nå var det liksom foreldre til folk jeg kjenner, og de stirret sånn på meg. Jeg er flink til å virke sikker og overbevisende når jeg egentlig føler at jeg dør, tydeligvis. De som satt og hørte på hørte tydeligvis ikke hvor nervøs jeg egentlig var, og jeg faker tydeligvis min egen selvtillit. Positivt på mange måter. Tror jeg. Og dette var innleggets overskrift. Jeg faker ting. Jeg har nå i hvertfall en anelse av hvor fælt det er å snakke foran andre folk for veldig sjenerte folk, og har medfølelse for dem. Jeg er faktisk glad for at jeg er show-off-kid-deluxe og elsker oppmerksomhet. Glad og glad, fru blond... Men det blir enklere å snakke med/til fremmede da.
Men nå må jeg få rumpa i gir og lese igjennom til den stygge prøven. Håper det var flere enn meg som var naive nok til å ikke gå på noen 1. april-spøker i dag.