Det er ingen skam å snu.

"Det er ingen skam å snu," heter det. Men visst er det en skam å snu! Jeg var elleve år gammel. Jeg hadde klor i nesa og hjertet i halsen, med bassengets blikk festet til meg. Gjestenes hoder var spikret på nakkene i en bakoverlent vinkel, det slo meg der jeg sto at nå måtte jo hodene snart falle av. Det verste var stillheten som bredte seg. Selv der oppe kunne jeg høre stillheten spre seg som ringer i vannet etter den synkende steinen. Forventningen. Trønderdialekten til guttene som hadde gjort narr av oslojentene ljomet fremdeles i ørene våre, men hadde vi vært ved bassengkanten enda, hadde vi hørt andre toner i dialekten ingen av oss helt skjønte. Vi hørte bare hjertene pumpe blod til beina som hadde løpt alle trappene opp, helt til det ikke var flere trinn igjen. "Det er ingen skam å snu." Visst faen. Underlaget kjentes ru ut under rosinføttene, det kilte i magen og dunket i brystkassa. "Du må'kke se ned da!" Tok to skritt ut til, bare fordi jo, man må se ned. Må se så vidt det er over kanten, kjenne ryggen svaie når tærne stikker utenfor. Åfyttihelvete, så langt ned det egentlig var. Trønderguttene var små, hvite stankelbein samlet ved bassengkanten, med de mørke luggene vendt oppover. Jeg svelget hjertet ned på plassen det hørte til, og så ned en gang til. Vannet så så grunt ut herfra, her på toppen ble alt litt grunnere. Men man feiger ikke ut når man først er der.

Jeg var elleve år gammel, og selv da visste jeg at det er en skam å snu. Man går hele veien, helt over kanten, helt til avgrunnen.

Jeg snudde meg, og gliste til de andre som hadde blitt med meg opp. Vi var tre stykker, tre oslojenter på elleve-tolv år, de eneste som hadde tatt turen opp alle trappene til timeteren den dagen. "Sees nede!" Så forsvant kanten, trønderguttene, kloren, hjerteslagene, stillheten. Tiden sto stille. Det var tomhet. Jeg falt. Vannskorpa skjøt i været for å møte meg. Jeg måtte strekke tærne, rette opp ryggen. Jeg falt uendelig lenge. Jeg så veggen før jeg så bobler. Ren landing, ti stilpoeng. Jeg brøt vannflaten, svømte til bassengkanten. Det er alltid en skam å snu.

Thought Of You.

Har du noen gang blitt truffet så hardt i hjertet at det kjennes ut som om ribbeina skal sprenges, magen vrenges og hodet snus opp ned? Har du noen gang kjent den fysiske smerten det er å finne noe som er så vakkert at du ikke klarer å sette ord på det? Har du noen gang opplevd å finne en sjelden skattekiste, og kjent at verden slutter å snurre et kort øyeblikk, og allikevel blir du helt svimmel?

I midten av det hele.

Coldplay - Paradise (Cover - Tyler Ward)


Midt i mellom franskprøver, nynorske diktanalyser, samfunnsfag- og naturfagsinnleveringer, forsinkede busser, blå trikker, tårer, løpeturer opp og ned trapper, stressede telefonsamtaler, lattere, floker i håret, piggsko, sportsteip, voltarensalver, hårbørster, hull på bukseknær, rundkjøringer, foldede hender, forsvunne hårstrikker og sokker, ødelagte ørepropper, tynne vårjakker, treninger, klapp på skuldre, solbriller, flying hit og dit, gråtende småbarn, gamle menn, ungdomsmesterskap, kyss på pannen, TVprogrammer ingen ser på, soloppganger, gullmedaljer, badekåper, butikkturer, penner som skriver blått, solnedganger, gamle bøker, innpust, vektløfting, epler, bytting av lyspærer, utpust, åpne dører og smil og hverdager, finnes det stille øyeblikk. Øyeblikk verden står stille, og det er bare deg og øyeblikket. Akkurat dette øyeblikket er 2 minutter og 59 sekunder langt, og verdt å ta seg tid til.

UM innendørs 2012 i Sandnes.

Jeg sitter for øyeblikket på et av Gardermoens relativt ukomfortable seter, og venter på at gaten skal åpne (rad 18 og bakover slipper inn først, jeg sitter på rad 17, for den som var interessert i å vite noe så interessant som dét). Det er lillesøsters første UM, det er litt gøy at vi endelig kan dra sammen. Jeg har gått igjennom bagen åtte ganger, og er fremdeles helt sikker på at jeg har glemt noe. Jeg har også gledet meg skikkelig til stevnet nå i en uke, formen har vært bra, og jeg håper at konkurransenervene ikke får overtaket på meg. Så lenge dette mesterskapet blir bedre enn de andre, er jeg egentlig fornøyd. Smilefjes.

(Hei, instagramkvalitet!)

Påkjenningen det er å være lykkelig.

"Løper'u i shorts nå?!" tenker jeg og ser misbilligende på en slyngplante av en mann: høy og spinkel og blek, blir nesten redd for at han skal knekke sammen midt i lyskrysset. Han har ikke et gram overvekt på kroppen, ser ut som et skjelett med hud, og alle og enhver kan se at han løper sin faste runde, sine faste kilometere, daglig. Han har nye sko, helt sikkert med ekstra demping slik at beina tåler påkjenningen som må til for å oppnå suksessen det er å være veltrent. Treningstøyet matcher: blå singlet til blå shorts, og igjen tenker jeg: "Løpe? Sånn? Nå?" Han ser målretta ut, har ikke tid til å vente på grønn mann, har ikke tid til å la dama med barnevogn få komme i sikkerhet opp på fortauet før han tøffer av gårde over veien. Selv får jeg såvidt et olmt blikk av fyren: "Pass deg jente, jeg skal forbi, må ikke miste rytmen, må ikke miste tempoet, må ikke miste tida på klokka"-liksom. Jeg tror'n mista det for lenge sia. Tror'n mista både rytmen og tempoet og tida da hårfestet begynte på retretten og dattera på ungdomsskolen. Tror'n mista det når kona slutta å ringe for å høre om han kom hjem til middag. Tror'n mista det når det ble viktigere å få i havn en avtale enn å høre hvordan det er å få karakterer eller høre hvordan det går på fotballtreninga. Jeg tror'n mista det når han trengte ekstra demping over hele seg for å takle påkjenningen det er å være lykkelig.

En mann innpakket i noe som ligner et lappeteppe kommer gående mot meg. Han er tre ganger større enn stankelbeinet, mye mulig det har noe med klesplagget hans å gjøre. Og det utrimmede skjegget. Og det uklipte håret. Han er rund i kjakene og har bollekinn og er skitten og værhard i ansiktet. Skoene er utslitte, hvis det var noen demping i dem er den borte for lengst. Han bærer på en sliten gymbag, og jeg tror stort sett alle eiendelene hans ligger i den. Han vagger av gårde i et bedagelig tempo, og blir forbipassert av en, to, fire, seks skinnjakker og frakker med ansikter på under fjerdedelsminuttet. De går rundt han i en stor halvsirkel, ser'n ikke en gang eller så later de som om han ikke er der, før de beveger seg videre i lyshastighet. Når vi nærmer oss hverandre, ser jeg at han har smilerynker. Klare, blå øyne og snille smilerynker i bollekinnansiktet hans. Han ser på meg, og ansiktet lyser opp i et lurt og klokt og vist smil, og det blir klart for meg at for han er ikke tilværelsen noen påkjenning i det hele tatt. Jeg kan ikke annet enn å smile bredt tilbake, for sola skinner og de første fuglene har kommet tilbake til Oslos travle gater, og de lover et øyeblikks fred og lykke til den som klarer å stoppe opp et øyeblikk og ta det hele inn over seg.