Day 3: 10 ting du hater.

1. Tomatsuppe. 2. Nynorsk juletentamen. Neida. Men jeg hadde det i dag forresten. Morosamt.

3. Hodepine. 4. Flink-pike-syndromet. 5. Shopping. Ihvertfall hvis turen tar mer enn en time. 6. Vinter uten snø, sommer uten sol. 7. At jeg ikke kommer på mer jeg hater. Jeg er visst ikke så full av hat.

Day 2: 10 ting du elsker.

1. Dette:

2. Å gjøre noe. Være i aktivitet. Friidrett og turn, henholdsmessig. 3. Reise. Reise langt og se nye ting, møte nye mennesker, oppleve andre kulturer. 4. Bøker - store, små, tykke, tynne. 5. Sove. Selv om døgnrytmen min og antall timer søvn er litt misvisende. 6. Sitte lenge oppe om sommeren sammen med gode venner. Gitarklimpring eller latter er obligatorisk. 7. Sitte lenge oppe på vinterstid med gode venner. Snø og latter er obligatorisk. 8. Skriverier og skrublerier. 9. Hvordan livet mitt er akkurat nå. 10. Dere. Dere vet hvem dere er selv.

Day 1: 10 ting om deg.

1. Jeg er blond. (Takker og bukker, MK) 2. Jeg er en organisert person som liker å ha det ryddig og oversiktlig rundt meg - selv om rommet mitt sier det motsatte. 3. Jeg hater tomatsuppe mer enn noe annet. Jeg grøsser bare ved tanken på det. 4. På en annen side, agurk er det beste jeg vet. Gidder jeg ikke lage mat kan jeg spise agurk alene. 5. Videregående og videre utdanning skremmer meg. Hele fremtiden min skremmer meg litt. Jeg vet nemlig ikke hvor jeg skal eller hva jeg vil. 6. Dette punktet hører vel litt sammen med nummer fem, men usikkerhet er kanskje min største svakhet. Blir jeg først usikker blir jeg veldig usikker, og derfor misliker jeg usikkerhet. 7. For å følge opp videre med styrker: det å være allsidig er vel den sterkeste egenskapen min. Jeg er kanskje ikke best i noe, men jeg er ikke udugelig i alt heller. 8. Jeg er hardcore. Harcore og patetisk på samme tid. Hva kan jeg si? Jeg er kun ei tenåringsjente med kontrollerende hormoner som til tider får overtaket. 9. Jeg trener en del for tiden. Jeg digger det. Vintersesongen blir så bra. Det må den bli. 10. Hadde ikke trodd at håret mitt betyr så mye for meg. Jeg klippet meg i dag, forstår du. Selv om det ikke ble tatt mer enn tre centimeter på lengden virker det så uendelig mye mer enn bare noen skarve centimeter, og jeg gråt i tjue minutter. Må sies at nå når jeg har sett meg selv i speilet et par - tre hundre ganger ser håret mye sunnere ut nå enn hva det gjorde før. He-he.

10 dagers utfordring.

Day 1 - 10 ting om deg. Day 2 - 10 ting du elsker. Day 3 - 10 ting du hater. Day 4 - 10 ting du vil si til en person. Day 5 - 10 ønsker. Day 6 - 10 ting du ikke kan leve uten. Day 7 - 10 viktige personer. Day 8 - 10 av favorittsangene dine. Day 9 - 10 måter å vinne hjertet ditt på.
Day 10 - 10 siste ord.

...Siden jeg er så original for tiden. Hvor privat eller fjåsete dette blir, det får vi vel bare vente og se da. Siden jeg er så kul. Heisannhoppsann.

Hurraspørsmål.

Bloggen fylte to år for fem dager siden. Morsomt at du nå har "lest" meg bli større, fra tretten til femten år gammel. To år er ikke så lenge, men skrevet på den måten - tretten til femten år - på en eller annen måte kjennes det plutselig ut som en stund. Neimen er det ikke lite du har holdt ut å lese om, jeg har visst hatt en del på hjertet. Det har jeg visst enda. Det som er litt fancy her er å gå tilbake til gamle innlegg og se hvor mye jeg har forandret meg på disse to årene. Så ved denne anledning har jeg noen spørsmål til deg som har klikket innom her en stund, eller til deg som nettopp har klikket deg frem hit: Hvem er du? Er du gutt eller jente, høy eller lav, liten eller stor? Hvilke gleder har du i livet? Hva bekymrer du deg for? Og hvorfor fortsetter du å klikke innom her?

Motsetninger.

Good times.

//Lisa 

Jeg hadde engelsktentamen i dag. Jeg jobbet hardt med oppgaven gjennom alle de fem timene, og når jeg skulle levere forsvant hele greia. Alt var gjort riktig, så forsvant det bare. Syv sider med hodepine og tyggistygging bortevekk. Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned og grine. Heldigvis fikk IT-damen gjort litt magi og funnet igjen oppgaven. La oss alle puste lettet ut.

På tur.

Vil tro dette var tidenes mest randome bilder til et innlegg. Ihvertfall, jeg har fartet rundt i hele helgen, og knapt vært hjemom mellom mine sosiale eventyr. Først var jeg som sagt på denne ungdomssamlingen, så holdt jeg fortet og laget taco hos min gamle turnvenninne. Det er så deilig å ha et hjem nummer to hvor du sover like godt som i din egen seng - jeg har jo egen tannbørste stående på badet hennes. Derfra var det rett på kasttrening, og så på filmkveld med en gruppe mennesker som finner på mye gøy. Bilder derfra skal du få se så fort de blir lastet opp på Facebook av fotografene, jeg glemte nemlig kameraet mitt. Krise, altså. Neste uke braker løs med en engelsktentamen jeg tilogmed fikk lest til i helgen, og hvordan jeg fikk til det, det må høyere makter vite.

Ungdomssamling.

Green Day - 21 guns.

//gammelt bilde, gammel sang.

Jeg dro på Ungdomssamling i kveld. Egentlig dro jeg bare for å dra, tatt i betraktning at jeg ikke hadde noe annet å gjøre en fredags kveld og jeg virkelig trengte å komme meg ut litt. Det viste seg å være positivt overraskende, og slett ikke slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg angrer ikke på at jeg dro. Selv om det hele kanskje er en smule for klisjé var stemningen utrolig god i de senere timer av kvelden, og alt passet så bra sammen. Jeg lærte en hel del om meg selv og de menneskene jeg omgir meg med. Kanskje trenger vi alle noen sånne kvelder, hvor vi kan senke guarden og innse at alle er vi ganske så like.

Vi kunne tenne lys der også. Når kvelden var omme var alle telysene tent og plassert på gulvet. Jeg tente et lys, jeg også. Det hjalp faktisk, å kunne sitte der med gode venner og bare la tankene vandre. En ny start med gamle og kjente, på en måte.

Secret # 104.

"Fuglene synger ikke lenger. Det er kaldt. Jeg savner nærheten din. Jeg er hjemme, men noe mangler. Jeg har nøyaktig det jeg trenger, men noe er ikke som det skal. Jeg er en fremmed blant mine nærmeste. Går mellom dem som et spøkelse, uten et holdepunkt, noe fast og solid. Som om jeg har gått under isen og alt annet er igjen på overflaten. Jeg er tilstede, men ikke på fast grunn."

Distraksjoner.

Rødkinnet i gåsejakke og med to hunder i hver sin ende av ett bånd. Av en eller annen grunn kunne du ikke annet enn å smile av synet. Så komisk med en hund på hver sin side av veien, ingen av de hørte helt etter. Så ærlige og levende var de firbeinte løpende, som nå og da ga fra seg et bjeff eller to. Du trakk på skuldrene og flirte, bøyde deg ned og klappet den ene, den med mest pels. Hun smøg seg rundt beina dine og du godsnakket. "Åh, slik en fin hund a gitt!"Så kom bikkje nummer to bort, for han ville også ha oppmerksomhet. Du lo igjen, du var så åpen og glad for hundenes nærvær, måten de så opp på deg og viftet med halen. Du ga hver av dem et siste klapp på hodet før du reiste deg opp igjen og børstet bort snøen som hadde festet seg på buksebeinet. "Steike, så kaldt det er," sa du og så på meg. Jeg nikket. "Greit med snø da," fortsatte du og trakk på skuldrene. Jeg la merke til at du var rødkinnet, du, også.

"Kos deg med bikkjene da," sa du og vinket. Jeg vinket tilbake og du lo av hundene som hadde snurret seg rundt hverandre slik at jeg nesten snublet i båndet. Selv snodde jeg meg ut av virvaret og trasket videre i snøen med to hunder i hver sin ende av ett bånd. Og det gikk helt fint det, så lenge det ikke dukket opp flere distraksjoner langs veien.

Stille storm.

Sneen ligger stille over landskapet og man hører ikke de stille skrittene som braser gjennom brøytekantene. Alt er stille, og man hører ikke ropene. De kommer innenfra et sted, et sted bak et stort smil og en glad latter. Fra et sted fra bak en kald varme. Oksymoron. Man hører fremdeles ikke skrittene som braser gjennom de nylagede brøytekantene, skrittene som fjerner seg.

Birk er hans navn.

Tentamen var faktisk helt ok. Oppgavene var greie, og jeg fikk da skrevet det jeg følte jeg hadde på hjertet. Nå er det egentlig bare å ha hjertet i halsen de neste ukene inntil jeg får dommen. Karakterer har alltid skremt meg litt. Han kjekkasen på bildet ovenfor, han skremmer meg ikke. Birk. Han er godgutt, han. Supersnill. Jeg er blitt sterkere. Endelig går det fremover. 40 kg, 60 kg, 130 kg. Ikke helt på topp, men det går endelig riktig vei. Gud, jeg må finne på noe annet å skrive om snart.

God kveld i heimen.

Det er søndag og det er tentamen i norsk hovedmål i morgen, det var bra trening og helg. Det er Photo Boot og MTV EMA og Skype, og det er maks slæsk. Jeg har offisielt meldt meg på trafikalt grunnkurs. Hvilket betyr at jeg snart er voksen. Nesten da. På en måte. Everybody goes EEEK. Særlig.

Helg.

Jeg storkoste meg hos Julie sammen med lillesøsteren hennes. Koseligere jenter skal man seriøst lete lenge etter. Alt fra skype til håndbak, snakking, musikk. Kvikk Lunsj og Bergene Melk, taco og Julebrus. I helgen har jeg helg, ikke noe skolearbeid. Punktum. Og det er 19 grader i solsteiken i dag, whaddup?

Utdanningsmessa på Lillestrøm.

Trasket rundt altfor lenge med altfor mange mennesker traskende rundt. Som om ingen helt visste hvor de skulle. Jakke designet for -30 grader var kanskje ikke den beste å gå med der inne. På måfå fikk jeg brosjyrer om videregående og linjer og programfag, hadde vel tre stykker av samme arket til slutt. Det var lærerikt, virkelig. Endelig er det helg, og jeg skal flytte inn på godjentas rom de neste timene. Kanskje du får hilse på henne igjen. Smilefjes.

Redningsmannskapene pustet lettet ut da alt håp var ute.

694 ord med tanker som bare har falt meg inn og havnet på bloggen. NB: Du lærer lite eller ingenting av å lese dette.


Diktet fortalte det han visste
på en måte som gjorde
at han ikke forstod det
Nils-Fredrik Nielsen


Hvem han er? Jeg har ikke peiling. Jeg burde kanskje vite det. Det som står gjengitt ovenfor står ihvertfall skrevet i svart, uthevet, Arial-font på hvitt i et hefte jeg har fått til forberedelse til tentamen i norsk hovedmål. Og det står på Internett, på en av sidene jeg har fått beskjed om til å lese til i morgen, så noe må det jo være i det. Men så sitter jeg her og skriver et blogginnlegg i stedet for å lese tekstene. Sitter, nei, ligger faktisk. Sånn halvveis. Du vet, sånn halvveis henslengt i senga med dyna over beina, sånn halvveis som ser så behagelig ut, men som du egentlig bare får vondt i nakken av. Vondt i både nakke og skuldre og rygg, når jeg først kjenner etter. Endring av posisjon. Se der, ja, det var bedre. Så sitter jeg på MSN også. Hva "MSN" står for har jeg egentlig aldri tatt meg bryet å finne ut av. Helt ærlig. Effektivt er det ihvertfall. Samtalene flyter liksom. Surfer over Internett. Det er visst mye fint på Internett for tiden. Både chatteprogrammer, bilder, og forberedelser til tentamen og eksamen i norsk hovedmål. Og gullkorn av Nils-Fredrik Nielsen, som jeg faktisk søkte opp siden jeg ikke har peiling på hvem han er. Det nærmeste jeg kom var et treff på en eller annen nettside som har spesialisert seg på diverse sitater og et mammaforum. Hva nå det hadde med saken å gjøre. Pling sa det. Eller, det hadde det gjort, hadde lyden vært skrudd på. Men jeg konsentrerer meg jo om å forberede meg til tentamen. MSN-ikonet på oppgavelinjen hopper opp og ned to ganger, viser at det er en eller annen skrulling som skal ha tak i meg. Var ikke noe spesielt gitt. Kunne det i det minste ha vært synes jeg. Når skrullingen skulle forstyrre konsentrasjonen min og greier. Hmprf. Nå hoppet det ikonet igjen. Nei, jøss, det var visst noe spesielt allikevel. Jatte, jatte med. Hva var det jeg egentlig snakket om? Jo, tentamensforberedelse. Er det ikke litt merkelig at det nå har gått to år siden sist jeg satt her og hamret på tastaturet om hvor mye jeg grudde meg til tentamen? Husker det som det var i går. Åh, så klisjé. Ihvertfall, jeg grudde meg hemningsløst. Nå sitter jeg her, to år senere, og gruer meg på en annen måte. På den tiden telte det ihvertfall ikke, nå, nå avgjør tentamen hvorvidt jeg kommer inn på videregående eller ei. Nå er jeg plutselig kommet til den tiden jeg preiket om for to år siden, nå "teller alt, alt er så seriøst, så alvorlig". Jøss, tida flyr. Det er ikke så alvorlig, det er ikke så seriøst. Det teller bare. Kanskje det er litt seriøst og litt alvorlig allikevel da. For plutselig åpnes en ny dør til en ny verden. Plutselig er jeg snart yngst igjen. En av drittungene. Jeg kan  ihvertfall trøste meg med at jeg får leke med de store barna da, siden jeg får øvelseskjøre og greier. Jeg tror dette er det lengste innlegget jeg har skrevet noen gang, og det uten å lese gjennom én eneste gang også. Jeg bare skriver. Skriver ned det som faller meg inn. Selv om det ikke er så strukturert og ikke er så ryddig, og det er ikke akkurat et variert ordforråd. Men samme det vel, jeg har jo ikke tentamen i norsk hovedmål før på mandag uansett. Og vips så er vi atten sekunder inn i fredagen, og nå burde jeg ha lest ferdig forberedelsesheftet som jeg burde ha lest til i dag. Du vet, slik at jeg er forberedt. Nå har jeg vondt i skuldre, nakke og rygg igjen også. Nils- Fredrik Nielsen er mest kjent for boka "Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter "og sine fire samlinger med finurlige tristesser i følge den sitatsiden forresten. Så vet vi det.

Blir borte.

Bevisstheten klarer ikke finne opp noe nytt. Lik en linse fanger opp lys som kommer fra et sted langt borte fanger den opp fragmenter av inntrykk, lukter, lyder og tanker - alt eksisterende fra før av. Alt bygger på noe gammelt. Alt bygger på noe gjort før, noe tenkt før. Mønsteret og tankegangen bygger på et annet mønster. Derfor vet man ikke hvordan man skal reagere hvis man kommer i en situasjon hvor det ikke finnes et grunnleggende mønster. Allikevel møter du hverdagen og alt nytt hele tiden. Takler det uten å helt vite hvordan det skal gjøres. Det viser du ikke så klart, at du takler alt er jo en selvfølge. Trekker bare på skuldrene hver gang du blir spurt.
"Nei, jeg vet ikke.. Får jo bare gjøre så godt en kan, da," sier du. Ser i bakken og sparker litt i grusen med de tynnslitte skoene du har brukt en sesong for lenge, for jeg husker du brukte de i fjor også. Akkurat nå virker det ikke som om så mye er forandret. Men det er det. Det ligger bare under overflata. Jeg ser det på deg. Du ser opp med et skjevt smil og trekker på skuldrene igjen. "Kan jo ikke gjøre så veldig mye mer enn det, egentlig."

For plutselig er det november igjen og plutselig er det ikke så lenge til alle blir spredd med vindene.

Fornuftig.

// et eller annet sted på det store, fantastiske Internett.