Idrettsfanatikere.

Social Distortion - Winners and Losers.

Canada tok gull i ishockey. Norge tok gull på femmila. Curlingguttas' klovnebukser har tatt verden med storm. Det er stort sett det jeg har fått med meg fra OL i år - og jeg er nærmest skuffa over meg sjøl. Jeg som i alle år har vært ihuga TVtitter nedi skinnstolen i Trysil gjennom de fleste vinterferier og som til en viss grad har vært rimelig oppdatert, har ikke sett én eneste gren på TV i år. Jeg har derimot fulgt med på VG og Dagbladets hjemmesider og rivaliseringen mellom vår alles Northug og den svenske Svan har jeg fått med meg. Jada, begge er store i sin respektive gren og har definitivt peiling på hva de driver med - men makan til smakløse, ufordragelige og barnslige personligheter har jeg ikke sett på en stund. Dette er på nivå verre enn ordknivingen mellom to jentunger i verste fjortissepoke med et par hormoner for mye i kroppen. Skjerpings, dette er OL, ikke catfight!

I andre nyheter har hele byen stått på hodet for det årlige halvmaratonløpet denne helgen, og siden fatter'n presterte på nivå langt over hva restrerende familie hadde greid (la oss innse det: jeg løper ikke mer enn 200 meter), så føler jeg meg pålagt til å dedikere dette innlegget til han, for å dokumentere det til en senere anledning hvor jeg kan finne på å smelle med kjeften til min gamle far. Selv om jeg er overlegen i kast, så blir jeg forbipassert av gammer'n på 48 år any day når det kommer til distanser som strekker seg over ei runde. Han må ha fått til mye bra i livet, og han løp visst mye i en fordums tid - friidrett ligger visst i slekta, så av med hatten og respekt til min gode, gamle far. Seriøst, å stå opp klokka halv fem om morgenen for å løpe 21 km + hadde ihvertfall ikke jeg giddet. Så selv om vi kødder mye rundt me'n, så er'n faktisk favorittpappa nummer 1. Så det så.

Familieliv.

Ligge på gulvet og le. Le av at jeg ligger på gulvet, og ikke gidder å reise meg. Le av at mamma ler av meg. Le av at lillesøster ser rart på oss. Le av at pappa kommer opp trappa og ser sin femten år gamle datter ligge på gulvet som ei tørkefille og vri seg i latter. Le av at hvis noen hadde gått utenfor forbi huset, så hadde de hørt fire stemmer i forskjellige toneleier le. Le av at livet er herlig.
Tørke øynene og le av at sminken min er ødelagt og smurt utover hele ansiktet.

Friidrettsstevne.

Sum 41 - In Too Deep.

Mye lekser. Prøver. Prosjekter. Lite mat. Mye trening. Lite søvn. Mye nervøsitet. Mange tanker. Mange nerver. Slik har den siste uka sett ut. Jeg har forsåvidt brukt hele uka til å gå rundt med en klump i magen og til å ha vært overbevist om at jeg holdt på å enten a) kaste opp, b) besvime eller c) dø. Det var nemlig sesongens første stevne på torsdag, og det var det jeg brukte hele uka til å grue meg til.

Jeg deltok i 4 øvelser - maksimum antall øvelser det er mulig å delta i i følge reglementet (jeg deltar i rundt åtte - ti øvelser hjemme, say what?) - stav, høyde, diskos og 100 m hekk. Sistnevnte var mitt første løp noengang, og det må vel nevnes at det var hekken jeg var mest bekymret og redd for. Men fra nå av kan det vel egentlig bare gå oppover, jeg har kommet over det første hinderet: å komme over den første hekken når startskuddet går. At jeg gikk på trynet er en annen sak, men allikevel vant jeg på et eller annet vis heatet med noen hundredels sekunder. Både den andre stavhopperen fra laget og jeg tangerte skolerekorden i stav og jeg tviler på at den varer så mye lenger i det hele tatt. I høyde hoppet jeg ny pers på rundt 1.40m hvis jeg ikke tar helt feil i matematikk for øyeblikket. Hverken diskos eller hekk tok jeg særlig seriøst siden jeg ikke har trent siden jeg dro for 6-7 månder siden, og det sier seg selv at jeg ikke finnes i form. MEN DET KOMMER.

Øvelsene jeg deltok i gikk bokstavelig talt på samme tid, og de som har opplevd dette vet hvor utrolig stressende det er. Det er nemlig ikke bare bare å forberede seg mentalt sett på hva du skal gjøre når du har så liten tid å tenke på. Jeg løp fra det ene hoppet i høyde, til det ene hoppet i stav, tilbake til høyden, så til 100 m hekk, så til stav, så til diskos, så til høyde og tilbake til stav. La oss ei glemme at alle øvelsene var på hver sin kant av friidrettsbanen som var av betong - derfor tok jeg ikke sjansen på å ødelegge piggskoa eller meg selv.

Det var kaldt, nærmere 0 grader, og ja, det regnes som kaldt til og med i forhold til norske temperaturer tatt i betraktning at det er et sjeldent syn å se noen løpe i shorts og singlet i 0 grader uansett hvor man befinner seg. Men selv om det høres ut som om stevnet var alt annet enn en suksess, så vant skolen med god margin. Om det hadde noe med at i flere løpsøvelser var vi den eneste skolen som stilte i, er opp til den enkelte å bedømme, men noe utøverne gjorde definitivt noe riktig. Jeg så flere dyktige utøvere blant de andre skolene også, men jeg tror nok nivået er betydelig høyere hjemme enn her.

Neste stevne er allerede på mandag og jeg håper treneren fikser øvelsene jeg deltar i, for jeg har en liten mistanke om at jeg ikke er helt keen på å spurte frem og tilbake på den måten enda en gang. Hey, jeg holdt meg ihvertfall varm, i motsetning til gærningene som lå og daffet inni soveposer og spilte gameboy. Men dette første stevnet var ekstremt morsomt, og jeg snakket med flere folk som er på laget enn jeg noen gang har gjort før på trening, og har litt mer peiling på hvem folka er - og jeg har funnet ut at disse folka ikke er så ille, de er faktisk ganske kule i bunn og grunn. Jeg dro hjem med en god følelse i magen, og tanken "Dette gikk jo ikke så ille," surret i hodet mitt. Joda, selvfølgelig er det mye som må fikses og trikses med, men det er jo derfor jeg trener, ikksant?

Godnatt. Smilefjes.

Graffiti.

Hvordan han gjorde det, er en annen sak og forbi min fatteevne. Men dette står det respekt av.

Chill'a.

Noen ganger må en finne ut hvor langt nede en kan være før en finner ut hvor høyt oppe en kan være.

Stockholm ligger öde och världen håller andan.

Kent - Pärlor.

"Er det en svensk vokalist?"
"Ja."
"Ja, jeg hørte det på aksenten!"
"... Det er en svensk sang med svensk tekst?"
"... Åh."
Sånn går det hvis man bor for lenge utenlands. Men helt ærlig, jeg synes faktisk det er litt morsomt å høre forskjell på engelsk og engelsk - å høre forskjell på dialekter og slikt. Men jeg sliter allikevel litt med finnmarkinger og sunnmøringer, så jeg er visst ikke så flink allikevel. Når UM kommer til høsten håper jeg på å ha litt mer peiling. Heiheiheihopp, jeg er egentlig så sliten at jeg ikke vet hva jeg heter for tiden, men allikevel hopper jeg rundt med for mye energi. Jeg er vel min egen motsetning, på en måte. Jeg skal opp på trening klokken 9 i morgen tidlig, og jeg gleder meg til å hoppe litt. Nå skal jeg ta tidlig kveld og lese videre i favorittserien min, som ikke bare forklarer meninga med livet, men også hvordan man flyr og hvordan overleve i universet uten romdrakt. Men du dævver i løpet av tretti sekunder da, så det hjelper ikke så mye. So long, and thanks for all the fish.

Jeg hadde forresten lite å gjøre på skolen i dag, og tegnet to av mine beste venner.

The Beauty of Time.

Han sa at greia med tid er at den aldri stopper, uansett hvor mye du måtte ønske det. Han sa at greia er at du aldri får igjen hundredelene, sekundene, minuttene, timene, dagene, ukene eller årene, uansett hvor mange ganger du ønsker deg tilbake til akkurat den tiden eller dét øyeblikket. Han sa at hvis du lever for mye i fortiden går du glipp av nåtiden, og ved å holde fast ved noe som ikke lenger eksisterer går du glipp av det som finnes her og nå. Han sa at det var det som var så vakkert med tid, det faktum at ingenting varer evig, og kunsten er å ta vare på alt du har her og nå, og gjøre det beste ut av situasjonen. Han sa at selv om det er trist, så er det for få mennesker som innser dette, og som lever i en fordums tid. Han sa at det viktigste var å innse at det ikke finnes noen "Spol Tilbake"- knapp og en fjernkontroll, og at det ikke er mulig å holde igjen den tidsperioden du befinner deg i akkurat nå, for det er en del av tidens lover - at den er konstant og evigvarende, men stopper ikke opp for noen.
Dette var noe av det siste han sa i engelsktimen i åttende periode helt på slutten av dagen, da alle egentlig var lei og ville hjem. Dette var det han sa som fikk meg til å innse at det finnes lærere som tilfører annen kunnskap enn bare akademisk kunnskap, og som kan lære deg ting du kommer til å ta med deg videre.

42.

Hu derre japan-elskende, tegnende bestevenninna mi har sine fulltreffere. Jeg tror ikke jeg har sett sykere forslag noen gang. The Hitchhiker's Guide To The Galaxy leser jeg også for øyeblikket, og jeg tror ikke egentlig jeg har lest noe mer genialt.

GPS.

"When I was 5 years old, my mom always told me that happiness was the key to life. When I went to school, they asked me what I wanted to be when I grew up. I wrote down: "Happy." They told me I didn't understand the assignment and I told them they didn't understand life."

Det skremmer meg - det faktum at jeg ikke har peiling på hva jeg vil. Forresten, det tar jeg tilbake. Jeg vet hva jeg vil med livet mitt, med utdanninga mi, med treninga, med fotograferinga, med skrivinga, med alt - jeg vet bare ikke hvordan jeg kommer dit. Akkurat dét er den skremmende delen, at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme dit. Hadde jeg hatt en GPS, så hadde det gått helt fint - dessverre tror jeg ikke man får kjøpt GPSer spesialdesignet for beslutninger og valg av riktig vei i livet enda.

Vårtegn.

Nå vet jeg at den er her. Våren. Det som kan kvalifiseres som "vår" da, siden det egentlig aldri har vært skikkelig vinter. Jeg kjenner det i beina - kjenner det alltid i beina. Når smertene i leggene og akillessenene setter inn om kvelden etter endt trening og jeg er så stiv i beina og anklene at jeg så vidt kommer opp og ned trappa neste morgen og det gjør egentlig så vondt at det er fælt å løpe, men det er ikke så vondt at jeg skal legge meg ned og dø fullt enda, da er våren her. Når beinhinnebetennelsene og akillesbetennelsene setter inn for fullt og motmiddelet er å gni på leggene mens man tar kvelden, da er våren her, og hovedbeskjeden jeg får er at jeg har begynt sesongen bra, det nærmer seg lysere tider, varmere temperaturer og ikke minst at det nærmer seg konkurransesesong og stevner. Første stevnet for det nye laget mitt er neste uke - og jeg venter enda på den følelsen av gru og nervøsitet - tatt i betraktning at trenerne enda ikke har avgjort hvilke øvelser jeg skal konkurrere i. Her får jeg nemlig ikke lov til å delta i mer enn maks fire øvelser, og hjemme deltok jeg i ti.

Grunnen til at bildene ser litt rare ut er fordi jeg tester ut et nytt program jeg fant på Mac'en som pappa er så stolt av. Jeg vet ikke helt om jeg liker det gamle programmet som var så komplisert at selv hu derre blondina taklet det bedre, men når Mac'en er omkring to millioner ganger raskere enn gamle PCen - da er valget enkelt.

Noen ganger hadde det vært kult å være gutt.

Raske biler som forsvinner videre nedover langsida før du rekker å få snudd hodet skikkelig, og som etterlater deg med sprengte trommehinner etter første runde. Hylende mennesker, lite plass og motorer man hører på lyden er et par ganger større enn familiebilen. Kommentatorstemme over hele banen nøyaktig lik den nasale, engasjerte stemmen i Flåklypa Grand Prix, og det innvendige ønsket om å kunne få lov til å sitte på i så lite som én runde i 200 km/t. Dette var Daytona 500, og selv om jeg ikke helt hadde ork til å sitte og glo på raske biler med syk lakk fullføre 208 runder, så var det helt rått.

Runaway.

... Maybe it wasn't all that bad after all. Maybe all he needed was one person knowing about his efforts. Maybe everything would turn out just fine; Maybe this was a happy ending. He forced his legs to run even faster, he could hear she started to run too, and her laughter was somewhere in front of him. He felt the cooled sand under his bare feet, and how the waves slowly reached shore and washed away their footprints. Yes, this was his happy ending.

Jeg har funnet ut at jeg failer close-up bilder og at for første gang i historien er jeg nogenlunde fornøyd med novellene mine.

Fullbooka.

For en digg trening. Selv om jeg måtte opp klokken åtte på en lørdags morgen, selv om jeg ble spurt om jeg var på banen for alternativ gjennsitting og selv om det var like kaldt som mars hjemme i Norge, så var det en ekstremt bra trening. Disse folka jeg trener sammen med er noen rare skruer jeg liker veldig godt å være sammen med, hvis man trekker fra klaging på kaldt vært når det er 5 - 6 plussgrader. "Det er egentlig ikke så ille!" sier jeg til meg selv, men la oss innse det: jeg kommer mest sannsynlig til å hate litt når jeg kommer tilbake til kulda. Selv om det ikke er det samme som å trene med jentene mine hjemme (som gjør det dritbra i UM for tiden!), så har jeg det morsomt med disse folka også. Vi hadde en "ny" stavtrener i dag, som visstnok har skolerekorden og var state champion og greier - så joda, han kan visst sakene sine. Prestasjoner teller egentlig ikke så mye, greia er at han kan lære meg hvordan å hoppe bedre, og allerede etter første treninga kjenner jeg at jeg faktisk får noe ut av det her. Bra greier, bra greier.
Etter endt trening klokken 12 fikk hele familien min meg med på et tivoli som har plassert seg litt utenfor byen. Hvor kult er det ikke å stirre på fargerike boder og hylende selgere hvis ikke lar deg være i fred, halvskitne dasser og matboder hvis ser deretter ut? En smule overreagering som er ute og går muligens, for det var faktisk ganske så morsomt. Jeg tror jeg aldri har smakt så mange rare kombinasjoner av frityrstekte greier, og jeg tror jeg aldri har vært så dårlig av det etterpå heller. For å sette det på spissen: Vi snakker sjokoladefrityrstekte oreokjeks med melispulver på, say what? Siden det er så kaldt for tiden (JA, 5 GRADER ER KALDT), så dro vi tidlig hjem, og jeg dro med ei venninne på treningssenteret før turen gikk til en volleyballturnering venninne nummer 2 spilte i.
Fullbooka hele dagen, rettere sagt. I morgen blir det Daytona Beach og Daytona 500, og du som ikke har peil kan gå og legge deg, og så skal jeg se om jeg får noen bra bilder av hele greia. Jeg tror jeg nesten begynner å glede meg - så lenge været blir fint.

When Earth's last picture is painted.

When Earth's last picture is painted

And the tubes are twisted and dried

When the oldest colors have faded

And the youngest critic has died

We shall rest, and faith, we shall need it

Lie down for an aeon or two

'Till the Master of all good workmen

Shall put us to work anew

And those that were good shall be happy

They'll sit in a golden chair

They'll splash at a ten league canvas

With brushes of comet's hair

They'll find real saints to draw from

Magdalene, Peter, and Paul

They'll work for an age at a sitting

And never be tired at all.

And only the Master shall praise us.

And only the Master shall blame.

And no one will work for the money.

No one will work for the fame.

But each for the joy of the working,

And each, in his separate star,

Will draw the thing as he sees it.

For the God of things as they are!

-Rudyard Kipling.

Tenk. Forstå. Finn visdom.

Sperre.

Just Breathe - Anna Nalick.


Har en periode nå, tror jeg. Ordene sitter fast inne i hodet et sted, somler seg bort på veien ned til fingrene og ut på tastaturet, og finner ikke veien frem. For jeg har egentlig så mye jeg vil si til dere. Så mye jeg kan fremstille som noe negativt og kjipt, og så mye som jeg kan fremstille som så positivt og megabra. Så mye jeg kan si som er for dumt, og så mye som er mer eller mindre intelligent. Jeg har kanskje skrivesperre, men jeg har løst opp andre sperrer. Jeg har stort sett funnet ut av alt som har plaget meg de siste ukene, om enn ikke på den måten jeg håpet på å finne ut av ting, så har jeg ihvertfall funnet ut av det. Jeg har det bra. Veldig bra. Det har jeg forsåvidt hatt det hele tiden. Livet er bra for tiden. Veldig bra. Stort smilefjes.

Titusville.

Store parkeringsplasser, store kjøpesentre, stor high school, stor footballbane, store broer, store veier, ingen mennesker. Jeg tror jeg aldri har følt meg så alene og så forlatt i en by før. For å sette det i proporsjoner: Det var flere arbeidere enn gjester i resturanten. Og besetningen besto av ti mennesker. Men noe av sjarmen var allikevel å slippe unna alt kjaset og maset fra konstant tutende biler eller løpende mennesker. Det var mer eller mindre behagelig og kunne gå ute uten å være over gjennomsnittlig på vakt ovenfor gærne sjåfører. Men det morsomme her er at da natten kom var plutselig gatene fulle av disse tutene bilene og gærne sjåførene, og at det tok tre kvarter å kjøre en strekning hvis vanligvis tar seks minutter. Super Bowl gikk også av stabelen - Go Saints! De siste to døgnene har jeg sovet mer enn hva jeg har gjort de siste ukene, bare etter en litt skrudd døgnrytme. Men det var virkelig verdt det, til og med å komme hjem en halvtime før turen gikk til skolen. Og jeg er happy med mye av bildene jeg fikk, her representert som noe som kan ligne på en serie?
Det har hvert en bisarr helg, og alle 48 timene bygget opp til tretti sekunder med mye lyd, mye lys og ekstremt mange hoder vendt oppover mot nattehimmelen og fascinasjon for hva mennesket egentlig kan få til om det får muligheten.

Orlando next.

Planen er og se oppskytninga av romferga i morgen. Nå blir jeg vel evig stempla som komplett nerd, men jeg er faktisk litt keen på å se det. Hvor mange får dra ut i universet og se hva som virkelig er der ute uansett? Innrøm det, det hadde vært kult å se. Turen går også innom Starbucks, og ja, som absolutt alle andre tenåringsunger misbruker jeg koffein og sukker ved hver anledning. Hvem trenger vel et stabilt blodsukker som 70-åring uansett, liksom.

Føler forresten jeg er kongeflink på små, korte, rosablogg-innlegg for tiden. Tommel opp.

Friday Night Out.

Lunsj med mine svenske venner, kino med mine amerikanske venner, og le av teite youtube-videoer med mine norske venner. Jeg begynner og føle meg ganske så internasjonal. Jeg fikk også gjort unna mye av arbeidet jeg skulle ha gjort, og fotoprosjektet skal unnagjøres om et par minutter. Opp klokken åtte og trene til halv tolv i dag, så nå er jeg egentlig så sliten at det er morsomt. Men det er greit, for stavfolket her borte er OK, de også, og uvanen å kollapse inn i staven begynner å skjerpe seg så lenge jeg er streng med meg selv.

Arbeidsdag.

Facebook er fucka, så jeg kan ikke informere trenerne hjemme om statusen her, som irriterer meg. Jeg skal prøve igjen senere, men i dag skal jeg være flink. Jeg skal tegne ferdig en skisse til en romstasjon, gjøre fotoprosjektet mitt, matteleksene, lese tre kapitler til i The Catcher in The Rye vi leser på skolen, fransklekser etc etc etc. You know the deal.

Your style is extinct!

Har ofra bloggen litt for treninga de siste dagene. Skolen slutter klokken femten hundre og treninga slutter teknisk sett klokken sytten hundre - allikevel har jeg vært å observere på friidrettsbanen med et fåtall ivrige etterdiltere flere timer senere. Men jeg klager ikke, for jeg kom med på laget, og livet er tilbake til det normale igjen.

Stort smilefjes.