Jeg lover.

Full fest kommende inn fra østre kant og latterbølger treffende inn fra nordre side, med sjanser for ekstremt mye morsomt gjennom hele kvelden. Middag med gode venner og familie ender opp i mye bra. Som det at jeg har fått pappa til å love meg en dødskul hatt, og mamma har lovet meg enda en tur på shopping. Vi har sett film, grillet, spist godteri og kost oss. Jeg har spist altfor mye, og nå har jeg vel egentlig passert grensa for å være søvnzombie for lenge sia. MEN, jeg kommer med løfter og gode nyheter her! Min far har rensket PCen min, og den går tusen ganger fortere. Men da har bildeprogrammet mitt forsvunnet, så jeg må finne det igjen. Mr. Alt-mulig-mann fikser det sikkert i morgen, så da blir det bilder for alle megapixlene. Eller noe slikt, jeg er ikke helt sikker på hvor morsom jeg er midt på natten. Mamma maser og jeg er egentlig beyond trøtt, så jeg runder av med at i morgen! I morgen blir det endelig noen nye bilder, så sant jeg finner et eller annet å ha fotografert. Haha. God natt.

Superman can't walk.

Jeg har aldri vært så utslitt av skole og generell hverdag som jeg er nå. Denne uka har tatt på. Jeg tror ikke jeg noengang har jobbet så hardt for å fikse lekser. I går satt jeg rundt 8 timer med skolerelaterte ting. 16 timer hvis du regner med tiden på skolen. Tiden kunne vært halvert hadde jeg ikke måtte oversette alt fra engelsk til norsk og så fra norsk til engelsk. Fransken er nesten enda mer tidkrevende: Først fra fransk til engelsk, så til norsk og til slutt samme prosedyre igjen, bare motsatt (heldig for meg at jeg hadde nesten samme pensum i fjor og har et godt språkøre, da). Men jeg liker det, virkelig. Overraskende? Ikke egentlig. Det er en utfordring, og jeg liker utfordringer. Uansett hvor frustrert jeg er og hvor mange tårer som truer med å trille der jeg sitter med geometrien, så er det fremdeles en del av meg som er fast bestemt på å skjønne hva i alle dager oppgaven går ut på - og løse den korrekt. Om det så betyr at jeg skal måtte lære meg videregåendepensum i algebra viderekommen, så er det jaggu meg nøyaktig det jeg skal gjøre for å fikse det her også. Med mindre læreren sier noe annet. I dag har jeg også stort sett sittet med lekser og slitt meg gjennom både logikk, semantikk og geometri. Slitt, ikke hatet max. Endte opp med at mamma overfalt meg og tok hele familien ut og spiste. "Vanlige unger må man jage for at de skal gjøre leksene, men deg må man jo bremse så du ikke arbeider deg ihjel." Mamma vet å uttrykke meningene sine. Innerst inne tror jeg hun er veldig fornøyd med å ha ting slik de er, og å ikke måtte jage meg rundt som et vilt dyr mer enn nødvendig (blir alltids litt jakt når det nærmer seg leggetid, men hallo, det er helg). Positivt er at jeg kan gå ut med så mange F jeg klarer å skaffe meg, uten at det skader meg på noen akademisk måte. På den andre siden har jeg stoltheten min, så ja, selvfølgelig skal jeg jobbe rumpa av meg og gjøre det beste ut av det. Men ingenting teller før neste år, og etter det her kommer sannsynligvis 10. til å være barnemat.
Nå skal jeg sove, ikke stå opp før jeg våkner av meg selv og så sove litt til - bare fordi jeg kan.
God natt.

5 ord.

Elever som jeg rekker så vidt det er til skuldrene rager over meg over alt, og skal på død og liv gå i motsatt retning av den jeg skal. Det er som å prøve å gå motsatt vei i en foss, til tider virker det som om alle disse elevene har et inderlig sterkt ønske om å dra meg motsatt vei, bare for å være ondskapsfulle. Men de gjør ikke det, de vil bare rekke å komme seg innenfor klasserommets fire vegger og være trygg for tardies og absents før klokka ringer, akkurat som jeg. Lærerne er jeg veldig fornøyd med, 95% av dem er awesome, og 5% er småveldigbittelitt rare. Trenger nok noen av de også, så jeg liker det. Men hey, jeg har ikke gått meg bort én eneste gang, ei heller kommet for sent. Så synd at det ikke teller ennå, siden skolens administrasjon har erfaring med at freshmen og nye elever virrer rundt som dritafulle dådyr på ukjent mark den første uka. Jeg har fått venner og potensielle venner, og virrer rundt som det dritafullet dådyret uten å ha helt kontroll på hva som skjer. Okei, det var å overdrive, ting har faktisk gått overraskende bra de to første dagene av High School. Jeg har begynt å få lekser i alle mulige fag (nei, ikkenoe samarbeid mellom lærere så de setter opp en arbeidsplan, her må man notere leksene sine i de handy planlegningsbøkene), og jeg har fått min første toppkarakter og en stor risiko for min første bunnkarakter. Joda, det er enkelt å vippe begge veier, det er helt sikkert. Språket flyter mye lettere, og jeg endte ikke opp sittende innerst i den mørkeste kroken i den mørkeste korridoren, jeg blir overfalt med spørsmål om hvordan Norge er. Spørsmålet med størst frekvens er om det er kaldt der, og vi hardbarka vikinger vet jo svaret på det. La oss bare si det slik at jeg gleder meg til vinteren, når det er like varmt som de varmeste sommerdagene i Norge. Men selv om språket flyter lettere, så merker jeg helt klart at jeg er sterkt hemmet av vokabular og ordforråd (nå ble jeg også usikker på om det egentlig ikke er samme greia, men det er ikke så farlig akkurat nå). Jeg vet hva som må til for å løse oppgavene, hadde det bare stått på norsk eller forståelig engelsk. I noen stunder kunne ting like godt stått på kinesisk og det hadde hjulpet meg like mye. Nei, jeg kødder ikke, det er faktisk sånn. Stressende som fy, det skal være sikkert, men jeg er mye roligere og ikke livredd lenger. Resten av kvelden skal jeg sitte med geometri, linjer, strukturer og kinesiske tegn, og se om jeg blir noe klokere av det. Men først skal jeg vurdere å ta en overdose med hodepinetabletter og smelle en stekepanne i hodet på hvem-det-nå-er som sitter og synger. Egentlig kan hovedpoenget med dette innlegget ramses opp i fem ord og et punktum: Jeg er ikke død ennå.

Beklagelig nedtrapping.

Jeg er stressa og urolig for tiden. Jeg kommer til å bli veldig mye mer stressa og kjenner stresset øke bare ved tanken på det. Jeg var spesielt småstressa i dag, vi kjøpte inn bøker og forhåpentligvis alt jeg trenger til skolen. Nå har jeg 6 binders, 7 kladdebøker, 3 notebooks, spesialbøker og utstyr til geometri og skriving, hundrevis av penner, markers, highlighters og drøssevis av andre helt sikkert unødvendige duppeditter jeg sannsynligvis ikke trenger. Jeg ble overrasket over hvor ekstremt mye som måtte sankes inn, og enda mer overraska når jeg fikk vite at dette var normalt, og det fantes folk som kjøpte minst det dobbelte av hva jeg hadde skaffet. What the..? Wery well, hvis det er sånn de vil ha det, så er det sånn de skal få det. Stakk innom en bokhandel for å anskaffe de siste bøkene jeg trenger, og mens damen bak kassaapparatet forsvant for å finne alle bøkene min far ramset opp, snek jeg meg bort mellom hyllene og rotet meg bort i bøkenes verden. Jeg fant en hel avdeling med bøker som bare skrek etter å bli lest. Jeg skal definitivt dit igjen, og komme ut igjen med så mange bøker at jeg nesten kan lese 24/7 resten av året. Jeg tror nok ikke det blir tid til å så veldig mye fritid fremover. Who am I kidding, jeg kommer ikke til å ha tid til noe som helst i det hele tatt. Med i regninga er at jeg ikke kommer til å ha tid til å nerde på PCen, da heller ikke oppdatere dere der hjemme om statusen her like ofte som dere og jeg ønsker. Ei heller kommer jeg til å ha tid til å blogge like ofte som før, mest sannsynlig. Men allikevel, jeg skal vel få tvunget inn et og annet, håper jeg. Nå venter en ny verden, ny hverdag, ny struktur. På tide å legge ting som de er på hylla og finne frem amerikanske presidenter, miles og fahrenheit, cheerleadere og footballplayers og være klar til en omveltende periode hvor alt kommer til å bli forandret og anderledes. Godt å vite at jeg vil komme tilbake til Li og slik jeg kjenner ting om et år, uansett hvor mange F jeg skulle være flink å få. Jeg gleder meg - no doubt - selv om jeg aldri har vært mer nervøs, urolig, stressa, mer livredd i hele mitt liv.

Is there any other questions?

Jeg har vært på den nye skolen min. Jeg har sett de altfor mange freshmen som er i kullet mitt og fyller opp gangene. Jeg har sett hvordan det amerikanske skolesystemet generelt er bygd opp, med timer, lærere og elever. Og skjønner jeg noe av det? Ikke en døyt. Ennå. Jeg har møtt lærerne mine. Flinke, effektive, seriøse. Ikke noe tull her i gården. Punktlighet og prestasjoner er høyt aktet. Har du prøvd og feilet er det OK, er det bare fordi du ikke har giddet er du ute. Du som synes geitebukker, burugler og pingviner er strenge kan multiplisere med hundre, så begynner du å nærme deg hvordan disse lærerne er. Men jeg liker det, det virker som om systemet passer meg. Lærerne virker rettferdige og vil oppriktig lære oss noe, og ikke minst: de har peiling på hva de snakker om.
Jeg liker det, selv om de neste to ukene kommer til å bli et pur helvete, jeg fikk med meg en fjerdedel av informasjonen som ble gitt, og hele situasjonen med forvirrende ganger, klasserom og mange mennesker var til å grine av. Det er overveldende, for å være ærlig. Jeg føler meg som en inkompetent idiot der jeg går rundt og surrer. Men systemet er faktisk veldig enkelt og oversiktlig så fort man finner ut av det, og det finnes alltids en eller annen som er mer enn villig til å hjelpe en bortkommen sjel på rett vei mellom timene (så lenge man unngår seniorene som tydeligvis synes det er underholdende å si at man skal ta til venstre ved bassenget i tredje etasje, når det hverken er basseng eller en tredje etasje på skolen).
Filosofien min holdt på å bryte sammen et par øyeblikk mens jeg sto der og så på de nye klassekameratene som var nye ansikter til hver eneste time. Der og da hadde jeg mest lyst til å sette meg på første fly hjem igjen, og jeg var ikke helt alene om den tanken da jeg så rundt meg. Men allikevel, ting er overraskende ukomplisert og greit, selv om det virker så til de grader håpløst. Som alt annet i verden, ting virker så mye verre enn hva de egentlig er. Mamma møtte på friidrettstreneren her, og det virket som om han var positivt innstilt til å få ei jente til på laget. Muligens en langdistanseløper, lurte han på, men den er jeg ikke helt overbevist om ennå. Men på en annen side, hvem vet, kanskje det er mulig å forbedre kondisen min også?

Så nei, det finnes for øyeblikket ikke flere spørsmål, og jeg skal komme meg gjennom dette - det finnes nemlig ikke noe annet alternativ.

Minutter.

Noen gang tenkt på hvor mye som skjer konstant? Noen gang tenkt på hvor mye annet som skjer utenfor din lille boble? Det har jeg gjort, og det slår meg at i disse minuttene jeg prøver å skrive et blogginnlegg sover vennene mine og lader opp til sin andre skoledag i 9. klasse. Noen av dem gruer seg helt sikkert, og et annet sted i verden sliter ei jente seg gjennom minuttene mens varmen fra solen steker henne. Hun har en eneste tanke i hodet: å overleve. Nedi gata hvor jenta sitter og leter etter skygge, dør en gammel mann. På det lokale sykehuset blir den gamles oldebarn født. Tanten til dette nye mennesket befinner seg på et annet kontinent og er i kveld en bekymret mor som står ved vinduet og venter på en sønn som enda ikke har kommet hjem fra fest. Den samme gutten skråler og flirer sammen med kameratene i leiligheten 20 minutter unna, og har helt glemt tiden. Guttens kjæreste ligger hjemme i sengen sin og gråter fordi hun har blitt dumpa, og noen av venninnene hennes er bortgjemt i et smug og prøver stoff for første gang. En i vennegjengen nekter å prøve og forsvinner fort fra åstedet, en del erfaringer rikere. Storebroren hennes som har flyttet hjemmefra, sitter i dette øyeblikk på bussen til jobb og lurer på hva lillesøsteren driver med. Kompisen hans ligger våken på den andre siden av kloden og får ikke sove, så han sender en tekstmelding til en random person bare for å se om han er alene om å være våken i verden. Men selv om han ikke skulle få svar, så er han ikke alene.
Hva har egentlig alle mennesker i verden til felles? Én ting er at vi på en eller annen bisarr måte er vi sveiset sammen, med usynlige bånd vi ikke tenker over, men som eksisterer. Vi puster i den samme lufta, lever på den samme jorda - og allikevel er minuttene i livene våres så forskjellige.

Skjerpings.

Om noen timer er det første skoledag for diverse vikinger i nord. HAHA, jeg begynner om en uke, og ja, jeg nyter det til de grader. Men allikevel, jeg nesten savner Li og folka der. Skolen har jo blitt så fin, har den ikke? Uansett, jeg skal på Open House eller hva det nå ble kalt på skolen når-det-nå-var, så får vi se om jeg klarer å rote meg bort allerede da. Vi gleder oss, folkens! Jeg både gruer og gleder meg til skolestart, og jeg hater å si det for jeg er så lei av å lese alle blogginnleggene hvor det står "jeg gruer meg sånn til skolestart, jeg gruer meg til å faktisk måtte arbeide, jeg gruer meg til sommeren tar slutt og jeg må pugge franske verb og matematiske regler". Skjerp dere, ta to sekunder og tenk på stakkarene i verden som vil gå på skole, men ikke kan. Tommel opp for positivitet, selv når det kommer til den kjipe, men livsviktige tingen, kalt utdanning. Jeg må nesten rette meg selv her: Jeg gruer meg ikke, jeg er vel nærmere pissredd. Ny skole, nye lærere, nye folk og verst av alt - nytt språk. Men på en annen side må jeg bare hate meg gjennom det uansett, så det er ikke noe vits i å grue seg. Da kan jeg heller bruke krefter på å glede meg til alt det nye og ukjente, og alle menneskene jeg kommer til å bli kjent med. Det er i hvertfall min filosofi for øyeblikket, så får vi se om den holder når jeg skal inn i løvens hule for første gang.

Jeg har skrivesperre akkurat nå, så derfor slenger jeg med bilder av meg selv du kan le av, som et lite plaster på såret.

(Intern til F forresten.)

Og nei, det er ikke helt normalt å sitte med USBkabler på hodet for meg heller.
Men les her, så gir det kanskje litt mer mening.

Og ja, jeg har det bra. :)

Balansekunster.

Balanse. Jeg tror virkelig på det begrepet. Nå mener jeg ikke bare bokstavelig balanse, som på bommen, men i alle betydningene. Balanse i hva man spiser, balanse i hva man tenker på, balanse i alt man gjør. Å kunne være voksen og ha dype samtaler om livet eller andre fascinerende ting, men også kunne diskutere pokèmon og digimon og dø av latter når man leker med ledninger. Å kunne trene aktivt, men også kunne krype ned i sofaen en fredagskveld med godteri og favorittprogrammet på TV. Å være mainstream, men med originalitet. Å kunne være opprørsk shitkid som aldri hører etter, men også være mammas gullunge. Å ha balanse i alt. Jeg liker uavhengighet. Jeg tror på å fikse ting selv. Slik at man kjenner selv når man er på kanten. Når balansen ikke stemmer, når man holder på å falle. Og når man selv kan avgjøre om balansen er god nok til å ta sats, forlate alt som er trygt og hoppe over til noe nytt. Jeg tror på egne beslutninger, men å kunne få råd av andre. Det handler om rett og galt, og smart og dumt. Trenger ikke alltid å gjøre de samme tabbene som alle andre, men noen ganger er det greit det også. Det handler om å balansere alt, absolutt alt.

I wanna run away, never say goodbye,

I wanna know the truth instead of wondering why.
I wanna know the answers, no more lies.
I wanna shut the door and open up my mind.

Linkin Park - Runaway

Frøken Tilsynelatende-Populær?

Jeg må egentlig bare beklage ovenfor dere 15 stk som prøvde å få tak i meg Gud-vet-når-på-døgnet-det-var. Jeg må beklage ovenfor dere som lurte på hvor mye klokka egentlig var, og hvorfor alle dager jeg var våken. For det var jeg ikke, jeg hadde bare glemt å logge av MSN og Youtube var fremdeles oppe med Sum 41's Over My Head som fremdeles sto på pause på 2:10.
Jeg slenger med bildene jeg endelig har overført, før jeg hopper i bassenget. Første forsøk ble nemlig avbrutt av et skikkelig uvær.

Denne boka burde du lese, jeg slukte mursteinen på 3 dager i hvertfall.

Avstemming: Briller. Ja eller nei til å sette på Kaisas nese? Nei, jeg trenger ikke briller forresten. Jeg ser som en ørn. (h)

Det finnes en fjortiss i meg også.

Varmen er helt uutholdelig når jeg er ute og trener sammen med pappa. Han har en sånn fast runde han løper, som jeg har gitt meg i kast med. Det er ikke det at jeg blir sliten og kreftene tar slutt som er problemet, det er varmen. Det er helt absurd - oppkastfølelse og det suser i hodet, enda jeg ikke en gang er halvsliten. Når brekningene kommer og det svimler, og jeg ikke har vært ute i mer enn 20 minutter, er det på grensen til pinlig. De gamle og bedrevitende sier det er jeg som ikke har vent meg til varmen ennå, og det er derfor det er litt på grensa at jeg pusher så hardt så fort. Jeg tar det fremdeles som et nederlag når gammern klarer runden bedre enn hva jeg gjør, når jeg går på rulleskøyter og han løper. Men uansett hvor fælt det er, så trenger jeg et realt spark bak og komme i gang her, uansett hvor kjedelig det er å trene aleine. I morgen blir det trening innendørs på klubben, så får vi se hva det blir av treningsopplegget han kisen skulle se på.
Jeg har erfart at jenter egentlig aldri har noen unnskyldning for fritidsproblemer og trenger ikke lure på hva de skal finne på når de kjeder seg, det funker alltid å løpe til nærmeste kjøpesenter og svi av litt penger. I mitt tilfelle mammas penger, for mitt eget kort funker ikke i utlandet. SuperMamma/SuperPappa får ta en telefon til vikingene og oppheve diverse sperrer her, føler jeg. I dag kom jeg plutselig i dette megafeminine humøret, og overrasket verden med det sjeldne syn av den røde kjolen på skrotten. Det finnes en liten fjortiss som er opptatt av klær, sminke og hår i meg også. I en butikk fant jeg slik en kul hatt, som jeg syntes var veldig søt. Etter altfor lang tid trasket Kaisa ut av butikken med ny hatt, converse-sko og neglelakk. Sponset av min kjære mor, hva jeg hadde gjort uten mamma og pappa vet jeg ikke. Etter vellyket grillings og ha spist det dobbelte av hva jeg burde ha gjort, er det på tide å gå ut til resten av folket som enda sitter ute og lar myggen frivillig bite. Selv skal jeg erklære krig, og kverke hvert eneste beist som prøver å suge blod fra meg.

Det er vel ikke så rart at kortet går, ting er jo på salg, tross alt.

Gærning på storshopping.

Snart skolestart for dere kjære vikinger hjemme i Norge - jeg har visst en uke lenger fri enn dere eller noe slikt, tror jeg. Etter møtet med rådgiveren nørdet jeg PCen, var emo med E og hadde en dyp samtale med S. Hyggelige folk det der. Jeg dro på kjøpesenteret med familien og så på fjortisser med shortser halvparten min størrelse, kropp det dobbelte og fire ekstra lag sminke i trynet. Følte meg litt outsider, for å være helt ærlig. Pappa mente jeg så gal ut med hårfrisyren min, mamma mente det var kult. Jeg joiner mamma i denne omgang. Må nok også legge til at jeg føler meg litt mer vel i klærne mine enn hva jeg hadde gjort hadde jeg måtte dra på meg noe av det de andre jentene gikk rundt i. Måtte le litt av dem. Innkjøpene ble to par sandaler, forslaget om å traske rundt i utslitte Converse ble nedstemt med et STORT nei fra de gamle og bedrevitende. Det ble i hvertfall et par gladiatorsandaler og et par vanlige. Det ble også en strikkejakke, knebukser og en t-skjorte som var innmari kule. Bodd for lenge i de samme klærne nå, på tide med noe nytt til samlingen.
Skulle forresten gi crediten for bildene til innleggets fotograf: Det finnes dager lillesøster ikke er helt udugelig med kameraet.

Sikker på at det finnes noen fjortisser der ute som ler av meg også.
Men det er sånn det ska vær, shø!

På dypt vann. På en bra måte. I think..

Jeg har vært hos rådgiveren på skolen i dag, for å velge fag og slikt. Mange forskjeller, det var jeg klar over, men av slike dimensjoner trodde jeg ikke. Jeg satt der og følte meg veldig liten i den svære stolen og faket hvor selvsikker jeg virket mens jeg latet som om jeg skjønte hvert ord av hva dama sa. Hvordan jeg følte meg innvendig derimot, kan sammenlignes med et aspeløv i full storm. Rådgiveren var veldig hyggelig, effektiv og snill. Jeg likte henne. Jeg hadde vel egentlig forestilt meg å legge lista lavt, men før jeg visste ordet av det var jeg plutselig plassert i Honor Classes og Gifted Classes. Høyeste nivå av klassene, betyr det visst. Prestisjenivået på skolen er høyt, topp 100-lista i USA(?). Men det er egentlig litt deilig, at det blir satt fokus på å være fokusert på skole og gjøre det bra. Nå har jeg tatt meg vann over hodet, må forberede meg på at de første ukene kommer til å bli et helvete. Herover kommer det til å være skole og trening som regjerer livet mitt.. Hei, det hørtes velkjent ut! Kanskje det ikke er så store forskjeller allikevel. Her blir det biology, geometry, french, english, english creative writing, photography, logic-greier og US Government for alle penga! Jappda, folkens, jeg var så heldig at jeg fikk photographyclass! Jeg er veldig glad nå. Positivt er at når jeg kommer tilbake, kommer den norske skolen til å være barnemat. Kommer også til å ha en syk styrke i beina, jeg må nemlig løpe opp og ned trappene mellom hver eneste time. Er det mulig?!

Ser ikke likheten, jeg...

Endra layout igjen, og er ikke helt happy ennå. Men hva synes du? (:

Jeg vil, jeg vil, jeg vil!

Kan'ke noen forklare meg hvordan jeg lager sånne "tilleggssider" til bloggen? Det er mulig, sant? Joda, det er det, alt er jo mulig. Sånne ekstra-sider, "kontakt", "mer informasjon", "flere videoer" eller what so ever de navngir sidene sine. Poenget er at jeg er halvveis, men står fast. Så hvis det er noen som har litt mer peil enn meg der ute, skrik ut, okay? Bloggen min er en av de tingene jeg er stolt av, og jeg vil gjerne utvide den litt. Gjøre den litt mer proff (ønsketenkning, ofc), på en måte. Greit nok at selve innholdet i innleggene er hovedpoenget, men allikevel. Det er litt mer interessant hvis man har flere knapper å trykke på, ikkesant?

Mens vi først er inne på det, så er det flere ting jeg vil:

• Jeg vil ha et bra kamera. Speilrefleks eller noe lignende, noe som har bedre standard enn et mobilkamera. Har funka fett hittil, men det begynner nesten å bli pinlig å legge ut bilder av så dårlig kvalitet.
• Jeg vil at alle disse ideene mine skal realiseres. Så mange gode ideer for bilder og temaer for blogginnlegg farer rundt i hodet, men sitter liksom fast inni der. Jeg tror K&H-læreren hadde vært stolt av meg, hadde hun fått et innblikk i hodet mitt.
  
• Jeg vil på magisk vis få det utseendet på bloggen jeg ønsker meg. Enda er jeg ikke helt happy med layouten, eller så er det bare jeg som har gått lei av den allerede.
• Jeg vil hoppe i fallskjerm og gjøre alle disse syke tingene jeg så lenge har drømt om. Om det er fordi jeg har sykelig lyst eller om det er fordi jeg vil sjekke om det fremdeles er folk der ute som blir bekymra for meg, er opp til deg.
  
• Jeg vil inn på skolelaget. Jeg trenger et sted å trene friidrett. Og turn, det hadde også vært fint.
  
• Jeg vil at PCen skal bli 100 gir raskere. Treigere PC tviler jeg på finnes...
• Jeg vil at alt skal fikse seg. Ønsketenkning igjen - men knuter på tråden er det verste jeg vet.
• Jeg vil skru av TV'en som står på et sted i huset. Makan til hjernevasking via reklamer og programmer har jeg seriøst aldri sett.
  
• Jeg vil kjøre rewind. Jeg skal aldri styrte så mye brus som jeg har gjort. Mye sukker + trøtt sjel = hyperhet og energi mikset med syk trøtthet. For å være helt ærlig er jeg egentlig drittlei brus nå, men vannet her smaker bæsj og flaskevann smaker enda verre, så jeg må holde meg til brus allikevel.
• Jeg vil bli kvitt denne hodepinen, og da er det bare én ting å gjøre: Skru av denne boksen stappet med treig teknologi og heller hoppe i boksen stappet med myke puter og dyner, og sove bort plagene i stedet.

God natt.

Føler at jeg passerte "legally blond" for lenge sia her...

Total failure.

Jeg har denne følelsen. Ikke en klump i magen, en stein i brystkassa eller lignende, den henger liksom over hele tilværelsen. Er usynlig, men følger etter allikevel. Litt som en dårlig lukt, på en måte. Den er der, men man ser den ikke, og kan ikke fjerne den. Skjule, men ikke fjerne. Tyngende, prøver å dra meg bakover eller nedover. Føler jeg har svikta noen. Føler jeg har svikta noe. Veit det, bare. Noe fremover i tia, noen akkurat nå. Veit at ting ikke blir de samme, men sånn er det jo med alt? Føler at hvis jeg ikke får ut fingern, så blir det messed up - bigtime. Ser meg i speilet, og veit at den som har faila mest her er den som stirrer tilbake på meg. Veit at den jeg har faila mest er den samme personen. Veit at alt jeg har jobba for de siste ukene og månedene holder på å skeie helt ut - hvis jeg ikke skjerper meg. Men hvordan skjerpe seg, hvis man ikke veit hvor man skal begynne?

Er du med?

Fall For You - Secondhand Serenade

Blir du med og trasker rundt når sola er på sin vei ned? Blir du med og føler stemninga når skumringen har inntatt scenen og natten gjør sin entré? Henger du på rekkverket ved siden av meg og ser på mens dagen tar slutt? Blir du med og erkjenner følelsen av at vi er ubetydelige fnugg av liv i denne verden, som er helt avhengig av hverandre for å overleve?
Blir du med og lager enda et sommerminne fra ei ungdomstid som etterhvert vil falme, men aldri helt forsvinne?

Feriemodus.

Dagene går i surr. Jeg står opp og forventer å se et mørkt, trist og regnfullt landskap, og blir like overraska hver gang jeg ser palmer, sol og steinhus. Dagene går i det samme, stå opp, litt loking på MSN og internett, så ut i den altfor varme solen og bli litt brun. Bading, soling, litt trening nå og da. Det er feriemodus og jeg forventer at det skal ta slutt hvert øyeblikk, og at jeg skal hjem. Men jeg skal ikke hjem før om et år - og det er sykt. Jeg lurer på hva i all verden jeg har gjort denne sommerferien 2009, for jeg kan ikke huske så mye av den. Den har gått så fort, men samtidig så ulidelig sakte. Hele sommerferien er en masse av rot og uryddige minner, som rotter seg sammen i en uløselig floke av to måneder i livet mitt. Jeg har møtt mange mennesker jeg kommer til å huske, og som jeg kommer til å møte igjen. Jeg har blitt bedre kjent med mennesker som har vært en del av hverdagen det siste året, og blitt kjent med helt nye mennesker. Det kommer enda flere nye så fort skolen begynner igjen. Jeg skal snakke med rådgiveren i løpet av de nærmeste dagene, for å velge fag og alt det der. Og jeg gleder meg, klumpen i magen er ikke så stor som den var for et par uker siden.

Jeg lo av meg selv når jeg så dette bildet, for det var en litt for fancy hatt for min smak.

Så ble jeg veldig lei shopping til slutt. Veldig lei.

Er det rart jeg fikk den karakteren jeg fikk i k&h?

Såre bein, såre kort.

Etter å ha diskutert alt fra edderkopper og verdensovertagning til South Park til laaangt på natt (nærmere bestemt til 8 tiden a.m hjemme i Norge), ble jeg vekket relativt tidlig. Jeg fant enda en grunn til å ha grotten sin i tredje etasje - det er et effektivt vekkemiddel når man snubler ned trappa og inn i veggen. Ja, jeg presterte faktisk å tryne. Men uansett, jeg ble dratt opp av den myke og deilige senga til fordel for flere timer med trasking rundt på et alt for stort kjøpesenter hvor det ble kjøpt alt for mye. Personlig har jeg lite i mot det, siden det ikke er mitt kort som blir trukket annenhvert minutt. Det ble både shortser, topper, etc etc etc. Og en Volcom-sekk til skolen, for jeg orker nok ikke gå rundt og drasse på veska jeg fikk i går. Jauda, folkens, er man fjorten så er man fjorten. Nei, seriøst, jeg er fornøyd med innkjøpene faktisk. Selv om det var veldig deilig å kaste av seg de forhatte flippflopp'ene (jeg hater å gå i annet enn sko som sitter (halv)skikkelig på beina, men stinkende odører av tåfis er liksom ikke fullt så sjarmerende) og kaste fra seg resten av eiendelene på solsenga før jeg hoppet i bassenget. Veldig deilig å flyte rundt som en gakkgakk og la de såre beina få hvile inntill det daglige regnskyllet satte i gang, og vi måtte søke ly i leiligheten til en kompis av mamma og pappa, før vi druknet. Der satt vi (les: jeg) og nørdet pcen, spiste alt for mye, og snakket om bøker og musikk. Jeg har bestemt meg for at jeg har virkelig lyst til å gå på Metallica-konserten som er om noen måneder bare for å ha gjort det, selv om jeg trolig må dra med meg oldisene. Men det hadde jeg måtte gjøre uansett, for ikke søren om foreldrene hadde latt sin fjorten-og-et-halvt år gamle datter dra på konsert alene i USA. Snart kommer jeg til å være den kultiverte bærta, så mye kultur- og musikk-greier som foregår her. Hahaha, tror jeg også.

Rain, rain, rain...

Jeg liker regn. Når det bøtter ned. Når det regner så mye at man blir gjennomvåt på under 10 sekunder og det drypper fra klær og hår når man endelig kommer under tak. Når man må le av hvordan de rundt deg ser ut som halvdruknede katter, vel vitende om at du selv ser likedan ut. Når regnet er så varmt at det bare er deilig når dråpene treffer huden, for dråpene er så store at de legger seg mykt på huden i stedet for å kjennes ut som stikkende iskuler. Når veien du løper barbeint på har et ekstra lag med vann som rekker til over anklene og spruter opp på deg og de som løper ved siden av deg. Jeg liker lyden av regn, hvordan det trommer på taket og lager myke plopp når det treffer bakken. Det er koselig å gå under en paraply og høre på smellene når regndråpene treffer paraplyen - uten at du blir våt selv, og praten går liksom livligere. Spesielt liker jeg det når det er kveld og varmt i lufta, så man ikke fryser. Når det en og annen gang flerrer et lyn over himmelen og lyser opp hele verden for de ubekymrede sjelene hvis eneste bekymring i det øyeblikket er hvor våte de kommer til å være senere, mens de løper bortover asfalten og spruter opp vann for hvert steg.

Man trenger slike dager en gang i blant. Dager når man ikke trenger å tenke, og bare være et barn. Dager man bare kan løpe i regnet og fryde seg over hvor bekymringsløs verden er i det øyeblikket.

"Say that again, will ya?"

Poenget med å ha soverom i tredje etasje? Hver eneste gang et lite rotehode skal finne ting (som selvølgelig ligger på rommet i tredje etasje), skal hun måtte løpe opp og ned tre trapper. Joda, når man løper opp og ned hvert 5. minutt så blir det en del trening ut av det, til slutt. Vi fikk zarges-kassene for noen dager siden, men lat som jeg er, har jeg ikke giddet å pakke den ut før i dag. En zarges-kasse er forresten en gigantisk kasse laget av aluminium, som er overraskende lett. Så lenge den er tom, selvfølgelig. Min var stappet med klær, klær, diverse småting jeg dro med meg fra vikinglandet i nord, og mer klær. Og den sto i garasjen, så jeg løp opp og ned trappene i to timer. Jeg tror mamma syntes litt synd på meg siden hun tilbød seg å hjelpe til. Men hun hadde allerede pakket ut sin egen og hjulpet til med lillesøsters, så hun skulle få slippe herket med å pakke ut enda én til, synes jeg. Vi fikk endelig tilgangskortene til klubben hvor man kan kjøre en spinningsøkt og se på TV samtidig, få manikyr og pedikyr, være på spa, eller spille på en av de 15 tennisbanene (med personlig trener, selvfølgelig), bedrive pilates, ballett eller yoga og mye mer. Selv er jeg mest opptatt av det som passer til mitt eget treningsopplegg fra treneren hjemme i Norge. Og boksingen, for det har jeg alltid hatt lyst til å lære. Men hele greia virker veldig bra, jeg gleder meg veldig til å få satt igang igjen. Kroppen har hatt mer enn nok hvile nå, da jeg føler meg som en slapp ullfisk.

Ellers var jeg på legesenteret for en generell sjekk. Her må man nemlig være klarert før man i det hele tatt får lov til å signe up på skolen eller idretter. Whaaat? Uhm, javel.. Uansett, sjekken gikk greit, de syntes til og med aksenten min var fet da jeg skulle stave på engelsk under synstesten. Z'ene mine er tydeligvis veldig kule, selv om jeg ikke helt er sikker på om det er så positivt. Jeg sto der i hvertfall som en overmoden tomat da kisen ba meg stave det igjen fordi jeg snakket amerikansk så kult. Again: Whaaaaat..?

Regnbuen har flere farger.

Selv om du tror du kjenner en, betyr ikke det at du faktisk gjør det. Du blir kanskje kjent med flere sider, ting du ikke hadde forventet? Kanskje trekkene du trodde nylig dukket opp alltid har vært der, du har bare ikke vært klar over det? Du har et valg. Hva du velger er opp til deg.

Det samme er det med personen som stirrer på deg hver eneste gang du ser i et speil. Kanskje alle har feiltolket deg. Kanskje det er du som har mistolket deg selv. Kanskje hele verden er en forvrengt illusjon av hva mennesker forventer av hverandre. Regnbuen har flere farger, noen mer tydelige enn andre.

When everything's ment to be broken, I just want you to know who I am.

Noen legger alle kortene på bordet, viser sitt sanne jeg, blotter sin sjel for innsyn til alle. Yeah, right. Jeg gjør i hvertfall ikke det. Det gjør ganske sikkert ikke du heller.

Don't cry because it's over, smile because it happened.

Det er klart det svir litt å tenke på det - Får lyst til å la det blanke i øynene bli til ordentlige tårer, samtidig som man må le og smile av minnene. Hva vi gjorde, hva vi lo av, hva vi snakket om. Hvordan brystkassen snørte seg sammen så det ble vanskelig å puste. Skjeve smil, smånervøs latter, forsiktig kontakt. Sommerfugler i magen, og for en liten stund å leve i en boble hvor det bare eksisterte to personer. Hvor trygg jeg følte meg og ønsket at tiden kunne stoppe. Hvor fælt det var å gå hver sin vei, og hvor dramatisk det virket der og da. Det begynner å bli en stund siden, men allikevel eksisterer sommerfuglene ennå. Minnene om det skjeve smilet varmer like mye, og det er fremdeles like vanskelig å puste. Bare en sommerflørt, jada. Men kanskje noe mer også?

Jeg savner å spille pokémon, bilspill, fotball, volleyball og musikk sammen med venner.
Uansett, når man våkner før klokken 8, er det noe galt. Når det regner, lyner og tordner og det er godt over 30 grader ute, er det noe galt. Alle rundt meg har fått det for seg at de bare må leke mora mi, og bosser meg rundt i alle retninger. Bare én har den egentlige retten til det, og hun er den eneste som ikke klager annenhvert sekund på meg. Setter demonstrativt musikken i øra på unødvendig høyt nivå og ignorerer dem. Men det er greit, for noen dager må rett og slett bare være gale. Jeg ser ut som en spedalsk selvskader med alvorlige problemer. Hele kroppen - spesielt armer og bein - er overdekket av noen kratere av noen myggstikk, som er klødd hull på. Betente myggstikk blir stygge arr, jeg vet det så godt, men jeg klarer ikke la være å klø på det. Død over de jævla myggene, finn noen andre å suge blod fra!

Green Day til høsten?

... Så gled deg!

Jeg kan med hånden på hjertet si at det var den beste konserten jeg har vært på. Noen gang. Og det skal bli veldig vanskelig å nå opp til denne for de kommende konsertene jeg skal på i fremtiden. Setene vi hadde var faktisk veldig bra, selv om billettene ble kjøpt natten til nest siste dag før konserten. Aldri har jeg skreket så mye, aldri har jeg klappet så hardt og aldri har jeg sunget så høyt, hverken offentlig eller alene. Jeg kan så vidt det er snakke, det suser i ørene og hodet dunker som om trommisen erstattet trommene med hodet mitt. Jeg orker så vidt det er å bevege meg, og jeg har ikke følelse i hendene og armene. Men var det verdt det?

Så til de grader.

Bare oppvarmingsbandet, Kaiser Chiefs, hadde en overraskende stor dose energi, som satte hele publikum i steming. Det var morsomt å se på hvordan vokalisten tok av, og instrumentene fikk hardbarka behandling. Men ingenting kunne sammenlignes med stjernene av showet. Green Day begynte med rabalder og brak, og satte i gang en heidundrendes stemning allerede ved første gitarriff. Og den varte hele konserten ut, i rundt tre timer, hvis jeg ikke tar helt feil. Stemningen ble faktisk bedre og bedre utover. De spilte alt fra det nyeste til det gamleste albumet, så det var mye for den enkelte i salen. Publikum var med hele veien, i flere av sangene druknet vokalisten i publikums synging og taktfaste klapping. Selv sang jeg med av full hals selvfølgelig, og hoppet opp og ned på den lille plassen det var mellom O og den fremmede mannen ved siden av meg. Til og med pappa er enig med O og meg om at Green Day-konserten var eksepsjonelt bra. Energien til bandet strålte ut mot alle, og det var nesten ikke en sittende sjel å se under hele konserten, selv om halvparten av plassene i salen var sitteplasser. Det var bare helt ubeskrivelig, for å være ærlig. Jeg klarer ikke helt å finne ord for hva som skjedde. Musikken som var så velkjent for alle i salen, tekstene de fleste kjente så godt, det bandt på en måte alle sammen. I et felleskap hvor man egentlig ikke har noe til felles, bortsett fra musikken. Nå er jeg så sliten at jeg nesten ikke klarer å konsentrere meg om å skrive noe som ligner på noe fornuftig, så nå takker jeg for verdens hittill beste konsert. Hvis konserten i Norge blir noe i nærheten av den i kveld, så burde du som skal dit skjelve i buksene av glede allerede nå. Seriøst.

Skattejakt.

Det ble Green Day, people! Takktakktakktakk, pappa. Hvertfall har vi skaffet billetter...

Jeg orket rett og slett ikke å ha flere innlegg uten bilder, derfor ble det så mange av dem i dette. Jeg får ikke redigert dem med det programmet jeg vanligvis bruker, og må bruke et annet jeg ikke skjønner bæret av. Derfor er bildene så irriterende store, for jeg får ikke forminsket dem.

Jeg har gått helt ut av tellingen på datoer og ukedager, det gjør jeg alltid i ferier. Men den ene dagen når-det-nå-var, dro hele min familie, nabofamilien og to av sønnens kompiser, ut til en fantastisk strand kalt Clearwater. En tredje familie naboen kjente, eide en leilighet vi kunne oppholde oss i, men mest var vi ute. De hadde en datter på min alder, som turner, slik som jeg gjør (hun var også med på Demi Lovato-konserten). Vi badet i nesten for varmt vann, som var helt herlig sammenlignet med Norges isfrosne, spiste helt fantastisk mat og turnet på stranden når kvelden kom. I mellomtiden hadde gutta boys greid å kødde med batteriet til båten deres, så det var mye latter da de skulle få fikset det. Jeg ble også ledd godt av når jeg gikk på trynet under turnsession'en, og var full av sand og vann over hele meg. Enda har jeg sandkorn i hodebunnen, kjenner jeg. Men det var veldig morsomt, og det ble veldig mange kule bilder som Kaisa tok helt av med under redigeringen. Det var en fantastisk dag, det kan vi alle være enige om, for sure!

I dag har jeg vært på skattejakt, men jeg fant ingen muggen kiste full av gullmynter, juveler og edelstener. Jeg fant ikke engang brygga, for jeg rota meg bort i nabolaget. Men jeg fant mange fine ting å ta bilder av, og som du kan se på, for å få et inntrykk av hvordan det ser ut der jeg nå bor.

Slik ser min mørke grotte ut.

Joda, man har god plass i dobbeltseng, shø.

Clearwater.

Marissa and Kaisa.

Skills, right? :)

Jeg er fullt klar over at jeg er litt i bleikeste laget, btw.