Enda et nytt år.

2011 er snart over før det i det hele tatt kjennes ut som om det har begynt. Vanligvis har jeg oppsummert året som har gått i det lange og det brede, med bilder og en tur ned memory lane. I år har jeg skrivesperre, og jeg vil egentlig ikke dvele for mye ved 2011 - det har ikke vært et særlig kult år, for å være ærlig. Selv om det selvfølgelig har vært noen høydepunkter: Jeg ble endelig ferdig med ungdomsskolen og jeg begynte på videregående, og enda har jeg ikke angret ett sekund på at jeg begynte på Wang. Jeg har vært i Florida og møtt gamle og kjente fjes, og jeg har vært i Portugal på treningsleir. Jeg har jobbet som turntrener på GIF sommerleir og spilt volleyball mer enn jeg har turnet i hele år. Jeg har kjent på den såre følelsen det bringer med seg å miste noe man har kjært, men jeg har også funnet mye mer enn jeg har mistet. Jeg har "mistet" flere jeg trodde var støttepilarer, som viste seg å være flyktige dobbeltmoraler. Jeg har funnet en grunnstøtte som etter fire måneder pluss enda ikke har gått lei av meg. Samtidig har jeg funnet tilbake til gamle vennskap som har vokst seg enda sterkere enn før, uavhengig av tid og mangel på slikt. Slik jeg har sagt i alle årene dere har fulgt meg har jeg lært mye i løpet av året: både om meg selv og de rundt meg. Jeg har fokusert mye på at tiden har gått så fort - men hva det betyr, vet jeg ikke. Jeg sitter igjen med en følelse av bisarr takknemlighet når det kommer til året som har gått, på godt og vondt. Det er 53 minutter igjen av 2011, som alt i alt var et overkommelig år. Nå skal jeg bruke opp resten av tiden som er igjen med mennesker jeg er glad i, og sette strek for all rastløshet og ensomhet som dette året har brakt med seg. Må 2012 bli et bedre år enn 2011. Godt nyttår!

Lille julaften.

3 uker har gått siden sist dere hørte fra meg, og jeg kan ikke si at det har skjedd noe nevneverdig spennende. Tentamen i både fransk, norsk og matematikk er overstått, og jeg gleder meg nesten til å få igjen karakterkortet. Det er 23. desember, minimalt med snø og julestemning, men det kommer seg nå når besteforeldrene har kommet inn døra. Mamma har pyntet huset med nisser i alle kroker i hele huset, og treet står med tente lys midt i stua. Jeg skal ikke si så veldig mye annet enn:
Håper dere koser dere masse i julen, det har dere fortjent. Hjerte.

Vennskap i preteritum.

Jeg tenker på frostrøyk som forsvinner, og alle ansiktene jeg nesten ikke husker lenger. Nesten. Jeg kan ikke se de fineste trekkene gjennom tåka, husker nesten ikke særegenhetene. Jeg husker nesten ikke navnet til mødrene som smilte hver gang jeg kom inn døra, ei heller navnet til fedrene som stadig spurte meg om hvordan det gikk med idretten og skolearbeidet for tiden. Jeg tenker på skjerfene som holder frostrøyken inne, som dekker munnene og nesten demper stemmene - og jeg kan nesten ikke skille stemmene fra bakgrunnsstøyen. Jeg tenker på bilene jeg pleide å sitte på med som jeg nesten ikke lenger enser, på husene jeg var på besøk i, som nå er fremmede. Jeg tenker på musikken jeg delte med noen og nesten ikke har hørt siden. På ord jeg nesten ikke har brukt siden da. Jeg tenker på PCen min, og jeg tenker at jeg burde rydde litt i de rotete bildebibliotekene, men jeg har ikke egentlig lyst til å se alle ansiktene på nært hold. Vil ikke se igjen de fineste trekkene i ansiktene, særegenhetene, vil ikke huske stemmene, vil ikke komme på navnene til moren og faren og lillebroren, vil ikke høre tonene fra sangene vi spilte. Jeg tenker på løftene som aldri blir glemt og som aldri blir holdt, jeg tenker på snehvite kronblad som visner bort og dør. Vennskap i preteritum. Jeg tenker på stjerner og hvor langt lyset fra dem reiser. Lyset vi ser er flere tusen år gammelt, og innen det rekker å nå oss, kan stjernen allerede ha sluttet å eksistere, uten at vi i det hele tatt fikk antydningen til et forvarsel.

Ekko.

Det kom som et ekko. Fjernt, som om det var uendelig langt unna, kunne nesten ikke høre det. Men det var der - krystallklart og meningsfyllt. Det var lettelse, omtanke og godhet, som forsiktig fjernet alt grumset som var tvunget ned til bunns i sjelen med et anker. Det var medfølelse, kjærlighet, glede og lykke, som drev ut alle demoner, som brøt i stykker stengslene av jern. Det demmet opp for tsunamien i magen, som skyller hensynsløst innover og ødelegger alt. Det stilnet tornadoene i sinnet, som virvler opp all form for organisering og struktur, og som etterlater alt i kaos. Det fjernet frykten i hjertet som etterhvert hadde slått seg til ro der, innerst i de dypeste krokene av hjertet, kaldt og nummende. Det var et fjernt ekko av en beskjed som var sårt trengt, en essensiell bit av et stadig forandret puslespill. Det var et bevis på at det var noen der, et eller annet sted: Bare hold ut, de er på vei. Og det i seg selv, var veldig betryggende.
Og endelig, endelig kunne du sove trygt i sengen din, uten den indre uroen som holdt deg våken.

Treningsleir i Portugal 2011

Kunne jeg tatt et fotografi av uka jeg var på treningsleir i Portugal, ville det inneholdt Alfamar, Albufeira, Algarve, Lisboa, Frankfurt, München og Oslo av destinasjoner. Av venner ville det inneholdt gamle og gode, samt nye og interessante. Starstruck til tusen, og et stykk fin snurrebart. Fikk til og med komplimenter for den! (Her må det nesten nevnes at grunnen til at jeg hadde snurrebart var at vi skulle lage et show som inneholdt sang, dans og dragqueens.) Musikk, latter, uspiselig mat og drikkbar kakao, en fin strand med gutter som stupte hodet først inn i bølgene, og de samme guttene som kastet meg uti med klær på. Et dørkort som ble til fem, fordi romkameraten og jeg er surrehoder og fordi kortene ofte ble avmagnetisert på mystisk vis. "Wang Championships Decathlon Shot Put 2011", dårlige tapere og dårlige vinnere, volleyballspilling og spensttester. Kallenavn - jeg hater å bli kalt "pus" enda mer nå enn hva jeg gjorde før. En finfin romkamerat, jeg kaller henne Soussiii, som jeg har vært på rom sammen med før, og som jeg digger å være sammen med. En shoppingtur som ble den ene dagen jeg fikk i meg "skikkelig" mat a.k.a McDonald's. Et styrket samhold i friidrettsgruppa på tvers av tre skoler - venneforespørslene på Facebook må jo være et tegn på at vi har knyttet nye bånd til mennesker vi aldri har møtt før. Innmari god bane, med alle fasiliteter. Fantastisk gode treninger og trenere, jeg har lært så innmari mye og fått så mange nye impulser. Enda viktigere er kanskje de tingene fotografiet av treningsleiren i Portugal ikke klarer å vise: At motivasjonen har fått seg en skikkelig opptur, og jeg har hatt det fantastisk bra. Jeg har det fantastisk bra.

Indian summer.

3 Doors Down - It's The Only One You've Got

//Praia da Falesia

Jeg tror det kalles kjærlighet.

We are shaped by our thoughts; we become what we think. When the mind is pure, joy follows like a shadow that never leaves.

Gjennom linsen, under klisjéene, ned i vannkanten til bølgebrusets stillhet og solnedgangens beroligende nyanser. De snakket lavt på et språk som ikke er mitt, ei heller et annet språk jeg forstår. Det er mulig de ikke visste at det var et tyvetalls andre mennesker der for å se solen gå ned sammen med dem. Men damen lo ofte. Mannen smilte like ofte. Hendene skiltes aldri. Og det, det er et språk jeg begynner så vidt å forstå.

Solnedgang.

Soloppgang.

Det har vært noen fantastiske dager i Tampa. Det er som om jeg ikke har reist hjem et år i det hele tatt - alt er som før. Ungdommer med lappen kan ikke kjøre bil, homecoming var kleint og vi dro på middag i stedet. Sola steiker og jeg er lettere rød på ryggen, men det er greit, for det går over. Stemningen på footballkampen var like ekstatisk som den pleier å være, jeg har møtt mange, mange av vennene jeg gikk på skole med. Nå har vi reist til Sunset Beach i St Pete, jeg har ikke vært så flink til å fortelle om hva som skjer her, men jeg har ikke lyst til å sitte inne foran skjermen når jeg kan være ute. Jeg mener, se den utsikten der'a!

Sporadiske innblikk.

Jeg har glemt hvordan det er å sitte stille og høre vinden rasle i trærne. Det er lenge siden jeg har åpnet en bok for å gjemme meg for verden, og ikke bare for å gjennomgå rutinen for å sove. Dere hører ikke så mye fra meg for tiden, og det har jeg fått kjeft for. Dessverre har jeg ikke så mye å melde, det er ikke egentlig så interessant å høre om dagene jeg står opp kl 6, trener kl 8, er på skolen til 15:30 og trener kl 18 igjen, før jeg slukner kl 22. Jeg har skrevet kåserier i norsken, og fått tidenes fineste kompliment, for den eneste tingen jeg er flink til. MK feiret bursdag, Rebster hadde jentekveld med tyve stykk pluss fra forskjellige klasser på trinnet, og ellers strekker mitt sosiale liv seg så langt til at jeg bruker en og annen kveld i halvsøvne med et fint menneske. Jeg har vært på friidrettsstevner og fullstendig ødelagt diskosteknikken, blitt mobbet for å være "stælken Gundersen", og jeg har hoppet stav for første gang på evigheter! Døgnet har ikke mer enn 24 timer, folkens, og de 24 timene er ganske fylt opp fra før. Øyeblikkene mellom sensommeren og høsten kom og gikk uten at jeg la merke til det mellom busser, t-baner, timeplaner og treningstider. Trærne har blitt gule, røde og oransje, og jeg er fremdeles inderlig skuffet over sommeren som aldri kom. Men jeg reiser tilbake til sommeren. Tilbake til strender, brun hud og saltvannshår. Det blir bra med to uker i Florida. Avreise om tre dager. 

11 minutter over 11 - ønsk deg noe.

Igjen er klokken rundt elleve. To over elleve, faktisk. Jeg er så innmari sliten. Så fantastisk, deilig, gjennomsyrende sliten. Klokken er fire over elleve, og jeg er så sliten at ethvert fiber i kroppen dirrer, og egentlig burde jeg ikke være så sliten i det hele tatt. Det var bare en lett økt, men snufsingen og den generelle smerten i kroppen tyder kanskje på at forkjølelsen ikke helt har sluppet taket. Du vet, når du egentlig bare har vondt i hele deg, selv om du ikke har kjørt så hardt. Men det er så fantastisk deilig - jeg skal ærlig innrømme at syra etter å løpe opp fire etasjer for å rekke timen er deilig. Selv den jevne dunkingen i nedre del av skinnleggene er herlig i dag. Å ha naturfag i fjerde etasje, den desidert varmeste etasjen, er fint når Oslo viser seg på sitt beste høstvær. Det er nesten så jeg tror sommeren har kommet tilbake. Klokken er seks minutter over elleve, jeg er nærmere sytten enn hva jeg er seksten, og å lese om et galvanisk element for tredje gang er faktisk ganske okei. Om en time skal jeg løpe ned alle de forhatte etasjene (som faktisk er ganske greit i dag) og kjøpe meg noe å spise, for maten forsvant på under Bolts verdensrekord da jeg ventet på t-banen vi ikke rakk i sta. Men å ikke rekke t-banen var helt okei, for da fikk de slitne lårene hvile litt til. Fy søren, det er deilig å være til i dag! Det verste er at jeg faktisk mener det. Smilefjes.

Klokka er 11:11, og jeg vet hva jeg ønsker meg.

Bringer en mistet firkløver like mye lykke?

A Beautiful Mess - Jason Mraz


Greit, hun er kanskje den mest skrullete personen du noen gang har møtt. Hun har kanskje en hel del på hjertet, som til tider er litt overhvelmende. Kanskje har hun litt andre synspunkter enn hva de andre du tidligere har møtt har hatt. Kanskje har hun litt andre verdier, interesser og prioriteringer også. Kanskje er hun ikke som de andre i det hele tatt. Kanskje hun er noe mer, eller noe mindre. Greit, hun forvirrer deg med sine ironiske svar, med sine refleksjoner av seg selv i ordene sine. Hun får deg nok til å riste på hodet i frustrasjon og oppgitthet, men skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Du er ikke den eneste. Hun rister også på hodet i frustrasjon og oppgitthet av seg selv noen ganger.
Jeg tror ikke det hjelper å endre henne, det er slik hun er støpt og formet, i en ramme av organisert kaos. Hun trenger noen som takler at hun går fra å være et hysterisk vrak til å være verdensmester, slik som alle andre har behov for å bli taklet. Du kommer ikke til å bli klok på henne med det første, for hun er enda ikke klok på seg selv, hvis det er noen trøst.
Men hvis du gir henne en sjanse, tror jeg ikke du kommer til å angre. Jeg tror dere kan lære litt av hverandre, så lenge dere holder den hårfine balansen. For du fant jo igjen firkløveren du har lett etter i tre år. Du fant en firkløver - mistet den - fant den igjen. Og det må jo bety noe, må det ikke?

Stjerner.

Det er september. Det er stjerner som faller av trærne; gule, røde og oransje stjerner som virvler rundt i vinden. Det er stjerner som reflekteres i vanndammene på asfalten sent på kvelden. Det er stjerner som vi trodde hadde forsvunnet ut i den evige, tomme tåka, men som bare hadde falmet litt, og som har lovet oss å komme sterkere tilbake. Stjerner vi hadde glemt. Stjerner som hadde glemt oss. Stjerner vi finner tilbake til. Det er stjerner som forandrer seg. Stjerner som har forlatt oss. Stjerner som blir til. En stjernehimmel som er i evig forandring.

Det er september, det blir sakte kaldere, mørkere og mer melankolsk. Men to stjerner holder på å kollidere. To gule, røde, oransje, glitrende stjerner som danser rundt hverandre i uforutsigbare vinden og som sakte, men sikkert, nærmer seg en kollisjon. To likeverdige stjerner, som utfordrer og utfyller hverandre. Som kan bli noe større enn hva de er hver for seg. Som kan bli noe som er større enn alt. Jeg sitter helt stille i høstmørket og lar melankolien, stillheten og følelsen av at noe dør og noe annet blir til, ta over sinnet. Jeg vet ikke med sikkerhet om det er bra eller dårlig; men jeg velger å stole på deg.

Perfeksjon av ypperste kvalitet.

Kunne jeg bare skrive som dette:

"Has there ever been a reason for this insistent longing within one’s chest? If it were to burst free into one single mellifluous sound, would it truly be as luminous as small shards of the moon? As charming as the last breath of our dying sun; the gentle, soft voice of a bird ensnared for all its living days to a cage with no soul? There is a bittersweet perfection in the pain of a simple wanting. It’s a childlike wish to want, filled slowly with nostalgia of a younger, purer mind. There is nothing so ingenuous as the want, and the ability to. It’s the pure, lustful, raw want that has brought me from my once sane mind to take arms and, with words alone, attempt to bring a gnarled, twisted sense of me to you. It is overbearing; the pure physical lack of this significant other half is so sweetly bewitching to my very soul, and these thoughts simply must be spilled like the fragments my dreams that often tantalize me in the midst of waking. It is the dreams and the want--the seductive, poisoned want mixed with such pure intentions of the dreams created and fixated upon the mind’s watchful eye. There has never been anything so heart wrenching for me to bear upon such a waning soul as mine. Unscarred and yet beaten beyond recognition, this wanting leaves me thirsty and dying, much like the ocean’s waves scratch at the sandy stretches of land like bloody hands, searching desperately--begging--for a release from within the pool of misery they have been banned to. And why banned? Has some god above forcibly placed them aside themselves, so that their plethora of wails and splintering cracks from a slowly maddening mind are nothing more than the lapping of the water upon the earth? Perhaps this want is simply nothing but the howls of keys pressed like petals under my fingers as I play notes to songs I have long since grown used to. Perhaps what the heart longs for is nothing short of love, and maybe in the depths of our minds, it is out of this love that want arises. What it has longed for is this freedom, much like this love, to be free and soar the untouched planes upon this earth that man nor woman has ever dreamed of; to taste the wretched longings of the alienated world with wings of words, not of flesh and bone. Be still my heart, and rejoice in the being. My wanting is nothing more than the screams I produce when fingers of hope splay across a piano; when in vain I hold a pen to the paper, or if I took the sharpness of the world to my flesh. This is nothing different than the want."

Minutter over elleve.

Klokken er tretten minutter over elleve, og i dag har jeg til og med stått opp tidlig for å få noe ut av dagen. Klokken åtte. For å stå opp tidlig for å få noe ut av dagen, altså. Sto opp av meg selv, faktisk. Men så sitter jeg her da, femten minutter over elleve og har skrevet fire setninger. Seksten over elleve, og jeg har skrevet én setning til. Overskyet drittvær ute. Høsten har sneket seg inn i hagen, inn gjennom vinduet og inn i klesskapet mitt, hvor shortsene jeg ikke fikk brukt enda ligger helt fremst. Sytten minutter over elleve, og det begynner snart å regne. Depp. Atten minutter over elleve, og jeg har egentlig sittet her i fem minutter og enda ikke gjort noe produktivt. Denne dagen jeg sto tidlig opp for å liksom få noe ut av dagen. Faen heller, jeg er nærmere å være sytten år enn hva jeg er å være seksten. Nitten minutter over elleve, og jeg har vondt i magen, vondt i brystet, vondt i hele kroppen. Fysisk vondt av en ikke-fysisk smerte, hva slags tullball er dét a? Tyve minutter over elleve og jeg har enda ikke gjort noe som helst, annet enn å la fingrene hamre meningsløst på tastaturet, i intervaller, og i pausene har jeg sett på klokka. Sett den tikke seg videre gjennom dagen. Toogtyve minutter over elleve, jeg er nærmere sytten enn hva jeg er seksten, og jeg vettafaen hva jeg egentlig bruker tiden til. "Åh, 'byn å grin'a," som de sier.
Åtteogtyve minutter over elleve. Niogtyve minutter pluss trettién sekunder over elleve.

Skolebytte.

Jeg skulle her ha fortalt dere om hvordan det er å se kjente fjes i hver eneste trapp, hele veien opp til den nyoppussede fjerdeetasjen. Jeg skulle ha nevnt hvor overfylt treningsrommet alltid er, og at ei jente i lab'en ikke var hverdagskost. Jeg skulle fortalt dere om toppidrettstimer, treningslogger, lunsjpauser, arbeidstimer, timer med og uten lærere og nye pcer og bøker. Jeg skulle ha fortalt dere om tryggheten i å alltid ha et kjent fjes, enten på min egen alder eller eldre, i nærheten, og jeg skulle beskrevet den tilbakelente atmosfæren på Bjertnes. Ikke minst skulle jeg nevnt hvor deilig det er med kort vei til skolen, samt treningsbanen. Det kommer jeg ikke til å gjøre.

I stedet skal jeg fortelle dere om hvordan det er å stå opp klokken 06:15 og ta den grønne ekspressbussen mot Skøyen, og om hvordan det er å bytte rundt på hektiske og overfylte busser i Oslo. Jeg skal fortelle dere om å ufrivillig havne i fremmede menneskers intimsoner. Jeg skal fortelle dere om enda en fire etasjers-skole, men en skole der jeg møter fremmede mennesker i trappene. Om hvordan det er å plutselig gå på skole i byen jeg sa til meg selv jeg aldri skulle studere i, men som jeg etterhvert har begynt å like. Om hvordan jeg ikke kom inn, men kom inn allikevel. Om hvor fantastisk dyktige lærere jeg har fått, som legger opp undervisningen akkurat slik jeg ønsker den skal legges opp. Jeg skal fortelle dere om hvor surrete det hele var, hvorvidt jeg kom inn eller ikke, og om at jeg plutselig går rundt med t-skjorte det står "Wang Toppidrett" på. Og alt dette på under 24 timer.

Secret # 113

"Jeg har tenkt til å ta en sjanse. En stor sjanse. En sånn sjanse jeg egentlig ikke pleier å ta. En sånn sjanse jeg pleier og la flyte forbi meg, jeg vinker til den mens jeg ser den sveve forbi ut i det store intet. Jeg har tenkt til å endelig ta en sånn sjanse andre griper ved første tegn, og holder fast ved til hjertesorgen tar dem. Jeg har alltid blitt fortalt at man må vente på den riktige sjansen, at man må vente til det riktige tidspunktet. Kanskje det er hjertesorgen jeg er redd for. Kanskje det er skuffelsen. Kanskje det er noe annet - jeg vet ikke. Jeg vet bare at hittil har jeg vært redd for disse sjansene. Redd for å ta dem. Redd for at de ikke åpner dører jeg så gjerne vil gjennom. Jeg har ikke tatt sjansene jeg har fått, i håp om at en bedre snart dukker opp. Men nå tror jeg det har dukket opp en sjanse jeg skal ta. Fordi det er den beste sjansen som har dukket opp. Fordi det er riktig sjanse, riktig tidspunkt. Fordi akkurat nå, ville jeg risikert både skuffelse og hjertesorg for denne sjansen.

Men jeg ber om en ting: Ha tålmodighet med meg. Jeg er, som det er lett å se, ikke så flink med disse sjansene. Jeg ødelegger dem, eller sjansene ødelegger seg selv. Jeg tar babyskritt, men jeg er på riktig vei. Ha tålmodighet." 

Første skoledag - bring it on.

Studiespesialisering med toppidrett. Klasse 1STD. Jeg er storfornøyd.

Det er nye og gamle klassekamerater, kjente og ukjente fjes, helt nye lærere og en helt annen skole. Det meste er med andre ord nytt. Nye løfter fra forskjellige lærere om et morsomt år, om et artig år, om et samholdsstyrkende år, om et hardt år. Men mye er allikevel velkjent, spesielt fra året i USA; Den lettere desorienterte følelsen, de mange trappene og folkene som skal motsatt vei av det jeg skal, er det samme. Forventningene er skyhøye, og at den første utfordringen er fagdag i matte, gjør det en hel del mer interessant. Med busskort, 3 år gammelt skinnpennal med flere lag skriverier på, splitter ny Helly Hansen-jakke og eldgamle Converse;
Videregående skole - bring it on.

Kontraster.

Jeg har vært i Norges fineste sommerby og opplevd ekte sørlandssommer. På samme helgen har jeg også opplevd Norges dårligste vær, og funnet ut at Norges fineste sommerby også er den verste. Bergen er fin i forhold til Kristiansand når det regner. Jeg har kommet på 4. plass i kule i jrNM, og overrasket meg selv, trener og familie med pers i både kule og spyd - som jeg bare skulle "slenge meg med i". Stevnet hadde vært det beste i sesongen hittil hvis jeg hadde fått til diskos i tillegg, men dommere, sektorer og hårfin feilkoordinering gjorde at diskos ble stevnets flopp. Og siden jeg først har vært inne på det fantastisk dårlige været har jeg lov til å si; 3 cm vannplaning i ringen er ikke akkurat ideelt. Men jeg skal ikke klage, to perser i de dårligste øvelsene er jo ikke dårlig. Det eneste som er irriterende er at det ikke var mer enn drøye tretti centimeter til pallplassering. Det hadde vært dødskult, men det kommer alltids flere stevner.

Jeg har vært i byen jeg hater mest av alle - hjembyen Oslo. Jeg hater nesten alt ved Olso: bygningene, veiene, bilene, stemningen, luktene, lydene, bråket, den tunge lufta. Det meste. Det eneste jeg ikke hater ved Oslo er de menneskene som ser snille ut, Akershus festning, Aker brygge og den bymagien som bare finnes i Oslo sent på kvelden. Det er stort sett grunnene til at jeg gidder å dra meg ned til hovedstaden vår en og annen gang. Vel, Bislett må nesten nevnes her, som eneste grunn til å dra dit jevnlig.

Jeg har spilt volleyball med fine mennesker. Jeg har hørt på bra musikk og lest mange bra bøker. Jeg har brukt enda mer tid på friidrettsbanen, og sett at de har begynt bygging av tribuner ( de begynner vel litt i feil ende, jeg mener, kan jo være fint å ha noe å se på i første omgang? En bane, for eksempel? Hva vet vel jeg..)! Jeg har ikke snakket med mennesker som ligger rimelig lavt i poengene, men heller gått tur med hunden og enda et fint menneske til langt på natt, og møtt mennesker jeg ikke forventet å møte på joggetur midt i skogen.

Jeg har fått vite hvilke klasse jeg skal gå i. Jeg har i løpet av skolegangen gått i både klasse A, B og C, så nå var det på tide at jeg begynte i klasse D. Jeg har selvfølgelig brukt kvelden på å finne ut hvem jeg skal gå i klasse med, og hvilke lærere jeg kommer til å få, samt prøvd å plukke opp hint og triks fra eldre elever. Som for eksempel å følge strømmen, hvis jeg er usikker på hvor jeg skal. Jeg gleder meg til skolestart, faktisk. 

Så egentlig kan jeg jo ikke klage i det hele tatt.

Sommerferie-følelsen.

Med tre dager igjen til det største stevnet hittil, hadde det vært fint å ha den urokkelige troen. Den fundamentale troen på meg, på utstyret, på teknikken, på kreftene. Den er kanskje ikke urokkelig, den troen, men at forventningene og gleden er tilstede, skal jeg ikke nekte for. Resultatene jeg har inne varierer fra gode til patetiske, men som den beste treneren i verden pleier å si: "De andre øvelsene slenger du deg bare med i, det er denne éne som teller." Legg til en sympatisk, entusiastisk og genuin bergensdialekt her, og du har tatt han på kornet. For det er jo det som er viktig; å finne godfølelsen, å kjenne at kreftene i deg blir brukt helt optimalt, at rytmen og timingen er perfekt, å vite at "Dette blir pers", selv uten å se diskosen/kula/spydet lande eller å se på klokka som tikker inn tiden i det du passerer målstreken.

"Hva driver du med om dagen?" spurte en venn jeg ikke har snakket med i sommer.
"Jeg trener. Jeg spiser litt. Jeg trener ei økt til. Så drar jeg på stevner på kvelden. Noen dager drar jeg på volleyballbanen eller til tjernet og bader. Og så sover jeg, så klart." 

Jeg har ikke hatt den generelle sommerferie-følelsen i år, denne sommeren som begynte så innmari, innmari dårlig. Men jeg har fått glimt av den. Jeg har kjent på den fine følelsen når jeg har vært på volleyballbanen, når jeg har vært på friidrettsbanen og når jeg har sittet i solveggen med en god bok. Jeg har sett sommerferie-følelsen i dirrende varm luft, i regntunge skyer, i smilende ansikter og i bikiniskiller. Jeg har hørt sommerferie-følelsen i torden og i fuglekvitter, i latter, i hyperventileringen i en 200 meter og i hvinet fra diskosen.
Og det er forsåvidt det jeg har brukt sommeren min til. Denne sommeren som "liksom" skulle bli så bra, har faktisk vært så bra som den skulle være. Nå er det to uker igjen av denne sommeren som sakte har dratt seg av sted, men enda er det litt tid igjen til å utsette alt jeg bør gjøre - bare fordi jeg kan.

Tilbake til normalen.

Verden begynner sakte, men sikkert, å snurre igjen. Luften er varm, så varm at det er helt forferdelig å være inne i huset. Det eneste stedet det er levelig å være innendørs for tiden er på rommet mitt, gjemt bort i kroken i 1. etasje ved siden av boden. Jeg har oppdatert litt forresten, kastet ut "barnerom"-komponentene og heller skaffet dobbeltseng og svarthvitt-bilder. Jeg elsker at hunden og jeg endelig kan dele sengen i to, uten at jeg sparker henne midt på natten eller må krølle meg i fosterstilling for at vi begge skal få plass (!). Jeg har kapret Bose-høyttalerne og spiller musikken enda høyere enn før, og for første gang på evigheter har jeg greid å holde rommet mitt noenlunde ryddig i over ei uke (Mamma er så stolt av meg!).

... Men selvfølgelig har jeg ingen bilder av det. Jeg har ikke tatt noen bilder i det siste - sommerjobbpengene brenner på kortet omtrent, skriker at det er på tide å bli brukt, men jeg vet enda ikke helt hvilket kamera jeg bør investere i. Har du forslag, så skrik ut! Seriøst. Skrik ut.

De vi aldri glemmer.

22. juli 2011 vil være brent på netthinnen vår for alltid. Det er gått fire dager, men det er fremdeles vanskelig å sette ord på det hele. Det kommer til å ta lang tid før vi får den lammende kvalmen, sjokket som tvang hele kroppen i stå, forvirringen og sorgen på avstand. En nasjon er rystet til det innerste, og et land kommer aldri til å bli helt det samme. Fire dager har aldri vart så lenge og vært så lange som disse. Den 22. juli 2011 er en merkedag i norsk historie. En merkedag vi kommer til å huske som en sorgens, fortvilelsens, og skrekkens dag. En dag vi husker for savnet, håpet, troen og kjærligheten. Vi minnes en hel nasjons viljestyrke til å reise seg, selv etter å ha blitt truffet av det aller verste - og vi minnes en gruppe ungdommer hvis mot og samhold er beundringsverdig. Vi minnes fantastiske, unge mennesker som ble lovet så mye bra av verden, men som aldri kommer til å få opplevelsene de ble lovet. Vi minnes helter; hjelpemannskaper og frivillige, som har stått på fra øyeblikket etter at bomben smalt kl 15:26 og gjennom hele marerittet. Vi minnes foreldre, foresatte, venner og familie; pårørende og involverte; uskyldige mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å være på feil sted til feil tid.

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Jeg sto sammen med 200 000 nordmenn på Rådhusplassen og omegn i kveld. Helst skulle vi vært nærmere 100 stykker flere, men det var for dem vi sto der. Vi sto der for de vi aldri glemmer.

En nasjon i sjokktilstand.

Nyhetsbilder flimrer forbi på TVskjermen, men meningen er nesten ikke til å skjønne. Spøkelsesbilder av scener tatt rett ut fra skrekkfilmer skildres verden over, både på internett, tv og radio. En nasjon står på pause, venter i stillhet på å forstå hva som har skjedd. Selv har jeg problemer med å skjønne hvilket drama mennesker på min egen alder har måttet gå igjennom, mens jeg selv ligger på et hotellrom i Sverige og gjør meg klar til et friidrettsstevne. At tilfeldighetene har så mye å si, er ikke til å tro.
Tanker går til involverte på Utøya og Regjeringskvartalet.

På en skala fra én til ti.

... Tre. Kanskje en toer;
Fæl. Forferdelig. Kvalmt. Dvaskt. Hengende. Ekkel. Frysninger. Subbende. Tomt. Feil. Bare feil. Bare.. Æsj. Æsj. Liksom.

Det er liksom bare en sånn dag. En sånn nedtur som strekker seg over litt lengre tid. Du veit, en sånn nedtur i grafen som vi for enkelhets skyld kaller Tenåringens Hormoner og Andre Dikkedarer, som gjør at alt bare blir helt gær'nt. "Gi meg et speil og jeg lover at jeg kommer til å kaste opp bare av dét, liksom." Patetisk. Det er en sånn stund man helst vil grave seg ned i et svart hull og aldri stikke nesa opp igjen, men så får man beskjed om at nå er det på tide å "suck it up" - i det minste se og holde kjeft og la resten av verden være i fred. Det er i alle fall slike beskjeder hjernen gir seg selv, da. Og så begynner man å lure på om man har tørna totalt, eller om man bare har gått inn i en tilstand av nesten-tørning. Og når man først er inne på det, hvor alvorlig det hele er. Enten eller, så er det bare en negativ stigning (synkning? Neidu, ordforrådet er på vei nedover også, gitt) som snart gir seg. Enda en beskjed hjernen gir seg selv. Og slik går nå dagene, pakket inn i tullball.

Ellers a? Åssen går'e?

PS: Design er helt merkelig for tiden. You've been warned.

Mellom linjene.

Her kan du sette inn en tekst om vakker, norsk natur, "karakterstyrkende oppgaver" som å male tre hus uten ett eneste kny om betaling, og en lettere overrasket, glad far som hadde forventet at ungdommen i dag knapt gadd å løfte en finger uten å få noe igjen for det. Vel, ungdommen i dag overrasker, både i positiv og negativ retning. Det idylliske bildet av oss ble derimot litt ødelagt da det var forventet å få lønn ved neste karakterstyrkende oppgave. "First time free - next time, double charge." Sleipe jævler altså, men økonomi, næringsliv og utnytting, det har vi skjønt!
Tilbake til malingen av hus; du kan legge til et par ord om seterbrun oljebeis-flekker på armer og bein som ikke går av huden, uansett hvor mye du skrubber med spesialsåpe og vann. Vanlig matolje derimot, utfører oppdraget perfekt, og her kan du legge til et lite hint om at man jaggu ikke skal undervurdere kjerringråd. Du kan ilegge en lystig tone når det kommer til beskrivelser av spøker om Ronja Røverdatter-hår og Converse high-tops som synger på siste verset.
Her kan du sette inn et helt avsnitt om et sterkt hat til mygg, klegg og knott, og et enda sterkere hat til stikk, reaksjoner og kløe. Du kan sette inn beskrivelser av 70 hovne stikk (and still counting) og oppklorte kroppsdeler, samt et utsagn hvis budskap er som noe sånt som: "Mygg burde ikke ha klart seg gjennom evolusjonen."
Her kan du sette inn forsiktige setninger om tvil og usikkerhet, om fantasier og drømmer, mål og prioriteringer, om glede og sorg, om savn, om tekstmeldinger til langt på natt og muligens litt kjærlighet? Du kan sette inn skildringer av utspekulerte påfunn med uventede resultater, samt spill, lek og ablegøyer. Du kan sette inn hverdagslige hendelser som utgjør et helt liv.

Mellom linjene kan du lese om et lite pikebarn som enda helt ikke er klar for voksenverdenen, som synes det er litt skummelt å søke stipender, og som knapt vet hva sitt eget fødselsnummer består av. Hun kan i alle fall ikke lage mat eller vaske tøy enda. Du kan lese om foreldres evige mas om rydding av rom og formaninger om ditt og datt, og en barnslig ignorering av nettopp dette. Du kan lese om et pikebarn som vil stå på egne bein, som vil være stor, uavhengig pike, men som enda ikke er klar for å forlate redet - som både er opprørt og takknemlig når det kommer til hvordan livet er. Helt til slutt kan du lese om en livsglede uten like, optimisme, en følelse av udødelighet og et manglende tidsperspektiv - for man har tid til alt når man er ung, uerfaren og full av selvtillit.

Toppidrett.

Det blir toppidrett på Bjertnes til høsten. Det blir så bra. Jeg gleder meg. Gleder meg til skolen. Gleder meg til å forhåpentligvis bli tatt mer seriøst enn før, få større frihet enn før. Gleder meg til nye utfordringer, ny kunnskap, ny prøving og feiling. Gleder meg til nye og gamle venner, nytt og gammelt miljø, kjente og ukjente ting. Gleder meg, gleder meg, gleder meg!

GIF Sommerleirleder.

Hallo, du som fremdeles titter innom her. Det morsomme er at lesertallene stiger hver gang dere ikke hører noe fra meg - et lite hint kanskje?

Hei, dårlig internettkvalitet.

Jeg har vært opptatt og storkost meg i det siste med sommerjobb som egentlig består i å være barnevakt for barn i alderen 8-12 år, og samtidig lære de å turne littegranne. Konseptet er en leir hvor barn i alderen 5-12 år kan leke eller prøve seg på ønskelige aktiviteter i løpet av to uker, hvor lederne er ungdommer i nærmiljøet. Jeg har også spilt volleyball i timesvis, badet i tjern og svømmebasseng (noe ufrivillig fra min side) og deltatt i vannkriger blåst ut av proporsjoner, gaffateip involvert. Jeg har spist is og salat, drukket Solo og Bonaqua, skriblet navnet mitt på extra small t-skjorter og gått rundt med mer oppskrapte knær enn noen av barna som deltar på leiren. Jeg har blitt myggspist og akkurat så solbrent at det går over til brunt, og blitt kjent med en hel drøss av små og store barn. Og tjent penger, selvfølgelig. Med andre ord: Det anbefales.

Det er slik det skal være.

Det er behagelig varmt og tørt i lufta, slik god, norsk sommer er - sola steiker, men i skyggene er det svalt. Fuglekvitter blander seg med Oslos døsige ettermiddagstrafikk. Rushtida er over; det er ingen kone og barn, kjæreste eller samboer rekke hjem til; alle har god tid. Det er slik det skal være. Startnummeret er hentet, det ligger i bagen sammen med fire sikkerhetsnåler og en sølvfarget frisbee på 1009 gram. Det klirrer i hekkene når ildsjelene tar dem ut og plasserer dem  på rekke og rad i følge merkene på det gloheite, røde tartandekket. Det er slik det skal være. Avslappede stemmer snakker rolig sammen mens de jogger eller varmer opp, raske steg forsvinner bortover i nordre sving.

Klokka er 17:45, det er enda tre kvarter til jeg skal inn i diskosringen, og i skyggen sitter jeg og hører på freden som ligger over den ellers så hektiske Bislett stadion. Vinden er god, jevn motvind, og ting er akkurat slik de skal være.

“You never really know your friends from your enemies until the ice breaks.”

Jeg er en trussel. Du vet det, jeg vet det. Selv om jeg prøver å ikke være det, bør du passe deg. Selv om jeg er en trussel, har jeg ren samvittighet - Jeg starter aldri noe, men jeg avslutter det gjerne. Tar igjen, men med renter. Denne filosofien kan gå begge veier, og derfor er jeg en trussel. Mitt sterkeste forsvar er at mine handlinger baseres på dine. Du er de hvite brikkene i sjakk, som får det første trekket. Jeg er de svarte brikkene, som responderer.

Jeg har aldri vært typen du bør undervurdere. Ditt trekk.

2008-2011.

//hater kvaliteten det ble på disse bildene. De er ikke så ille i virkeligheten, altså.

Jeg er ferdig. Mange av menneskene jeg har sett hver dag, skal jeg aldri se igjen. Og så videre, og så videre, på den standard-talen som alltid kommer når et kapittel avsluttes. Egentlig har jeg hatt en ganske så okei tid på Li ungdomsskole altså, når jeg først begynner å tenke meg om. Men jeg tror ikke jeg kommer til å savne det noe særlig. Dere har visst fulgt meg gjennom nesten hele ungdomsskolen, fra den aller første tentamsuka noen gang, til den aller første eksamen. Så flaut, egentlig. På en annen side, her har vi et håndfast bevis på utviklingen som skjer i ungdomsskolen.

Så takk. For alt. Spesielt til klassen, dere er en fin gjeng. Men nå er det videregående neste. Sommerferie!!!

Secret # 112

"Ord og setninger, avsnitt og kapitler. Hat og kjærlighet, vennskap og fiender, krig og fred, kjent og fremmed, hjertesmelt og frysninger på ryggen. De fantastiske verdenene som bare venter på å bli funnet, som er like utrolige og eventyrlige, om så forfatteren er norsk, amerikansk eller japansk. Verdener som bare venter på å vise deg rundt, venter på å ta deg med på nye eventyr og fantastiske historier. Så stirr ikke på omslaget for lenge - åpne den, trekk pusten, la øynene finne de aller første ordene og la de ikke fjerne seg fra sidene før de har forlatt den aller siste setningen."

Og der forsvant halve sommerjobblønna før den er på konto, om ikke pappa hadde sponset meg litt. Den nederste boken kjøpte jeg kun fordi Signe hadde syntes den var fantastisk om hun hadde gått på ungdomsskolen, og siden jeg ikke offisielt er ferdig, skal jeg gi boken en sjanse. 

Nesten offisielt sommer.

//juletider 2010.

Siste eksamen på ungdomsskolen er overstått, og jeg er rent praktisk ferdig med ungdomsskolen. Naturfag muntlig - jeg kom meg gjennom både fremføring og utspørring uten større problemer - muligens hadde det noe å gjøre med at sensor var superhyggelig. Denne helgen bor jeg igjen på friidrettsstadionen - Tyrvinglekene foregår i hele helgen. Diskos gikk helt greit, lengden var gjennomsnittlig, men teknikken var ikke helt god. Finpussing, finpussing, finpussing i sommer, før de virkelig store stevnene. Gjett hvem jeg så på banen i dag, forresten? Vladimir Vukicevic. Starstruck for a moment right there.

40 minutter til frihet.

40 minutter til jeg er ferdig med obligatorisk skolegang.

40 minutter til jeg har gjort det aller, aller siste på ungdomsskolen.

40 minutter til jeg aldri må sette mine bein der som skoleelev igjen.

40 minutter til sommerferie.

"Lek er en sunn del av unge rådyrs utvikling!"

Det er så greit å være 16 år og bruke lørdagskvelden på å se et lite rådyr utvikle seg fra å være en klumsete, kalvbeint kløne som bare vil at faren skal være stolt av han, til å bli den "prinsen han er født til å være". Muldyret så ikke skyggen sin, Bambi hadde sitt første møte med rivalen sin, som driter seg fullstendig ut og Trampe har som vanlig søsknene på slep. Åh, barneminner. Hjertesmelt.

Ren, genuin, ekte.

Konsentrasjonen. Forberedelsene. Spenningen. Presset. Stålviljen. Motivasjonen. Inspirasjonen. Hjertebankene. Stillheten. Forventningene. Stemningen. Latteren. Smilene. Utropene. Gledeshylene. Oppnåelsen. Æren. Jubelen. Applausen.

Idrettsgleden.

Rastløs.

Kanskje det var da du innså at du aldri har vært mer alene. Da du skjønte at du er rastløs; rastløs i betydningen at du må videre, hele tiden videre; at du streber etter noe som ligger bakenfor horisonten, som bare du kan se; at du har valgt en vei du går alene, selv om det er mennesker som skal samme vei som deg.

Kanskje det var da du gikk ifra den ene gruppen mennesker i skolegården til den andre, småsnakket et par minutter før du følte at du måtte videre, måtte bevege deg til noen andre, fordi du ikke hørte til. Du har én fot innenfor i enhver vennegjeng, men ingen er din "trygge sone": stedet du alltid kan gå til uten å måtte føle at du må gå, eksisterer ikke.
Eller kanskje det var da du hadde stirret på telefonen din i en evighet, sett den digitale klokken vise at dagen snart var over, uten at noe hadde skjedd. Kanskje det var da telefonen ikke hadde vibrert, et konvolutt-ikon ikke hadde poppet opp, på flere dager.
Men det var jo slik du ville ha det - å kjenne mange, uten at noen er for nære. Var det ikke slik? "Bryte alle bånd, bygge nye broer"? Du tok bare ikke med i beregningen at broene nå kom til å bli ustabile, uten det fundamentale grunnlaget å bygge på.
Ingenting blir som forventet, blir det vel? Du smiler og er glad, og fasaden viser at alt er som før. Jeg gjennomskuer deg, enhver gjennomskuer deg. De tror det bare ikke helt, for du er jo den som alltid klarer deg. Du vet at du alltid klarer deg, og jeg vet at du kommer til å gi verden en sjanse til. Det gjør du alltid, for du klarer ikke helt å få deg til å tro at det skal være slik for resten av livet.

Irritasjonsmomenter.

- USB-kabler som på mystisk vis forsvant ubemerket for over ett år siden, som jeg nå trenger sårt.

- Snudd døgnrytme og dundrende hode.

- Rosabloggere, i all deres prakt. Hvorfor vekker dere et ørlite ønske om å være som dere, om så bare for å passe inn i mengden for noen få øyeblikk?

- De velkjente, stabile og trygge menneskene som helt plutselig snur ryggen og den kalde skulderen til. Det gjør deg ikke kul eller mer attraktiv, det er bare veldig irriterende. Just stop it already.

- Spydsko som er en størrelse for store, enda jeg spesifikt sa at jeg ikke trengte større plass. Jeg kjenner da mine egne bein best selv!

- Den jævla USB-kabelen som jeg trenger nå, for jeg har endelig fått rumpa i gir og knipset et bilde eller to. Men det spiller jo ingen rolle, for jeg får dem ikke over på PCen. Og derfor kan jeg ikke fortelle dere om alle de fantastiske tingene jeg gleder meg over, som gjør meg hoppende glad, og som gjør at livet er herlig. Kan noen slå meg i hodet med en stekepanne?

Inheritance, bok 3: side 621.

Ever the sun traces its path from horizon to horizon, and ever the moon follows, and ever the days roll past without care for the lives they grind away, one by one. Try though they might, no being escapes death forever. To all, there is an end.

En annerledes prima ballerina.

Skoenes form er noenlunde den samme: De sitter klistret som sokker på beina, og de er ikke så behagelige å ha på. Det ene paret har flat tåspiss til å balansere på, designet for flyt, perfekt balanse, styrke og bevegelighet. Det andre paret har pigger under fremre del av foten, designet for flyt, styrke, fart og fremdrift. Bruksområdene er svært spesifikke og vidt forskjellige - men allikevel så like. Begge skopar bringer med seg en viss form for klasse, gratie og selvbeherskelse. Det er noe vakkert i balletten, i bevegelsene, i uttrykket, i tolkningen. De færreste vet hvor vanskelig det egentlig er, det hun driver med, der oppe på scenen. Enda færre igjen vet hvor hardt hun har jobbet, hvor mange timer med trening som ligger bak fremføringen av dette nummeret. Når du ser på et par tåspissko vil du tenke på hvor lett en ballettdanser er på foten, hvilken spenst og hvilken kroppskontroll hun har.
Det samme gjør du når du ser på et par piggsko. Et løp er annerledes fra et ballettnummer. Eksplosivt, raskt, ferdig i løpet av sekunder. Alt avgjøres av hundredeler, ofte er man seiersherre eller taper allerede etter det første halve sekundet. Piggskoen bringer nok ikke med seg den forsiktige, dog kraftfulle ynden tåspissko bærer, men heller styrke, frekvens, teknikk og taktikk. Det vakre i løpet er adrenalinkicket, reaksjonene, at kroppen er presset til det ytterste. Kun de som driver med det, vet hvor vanskelig et godt løp er å få til, og hvor mye trening som skal til. Enhver kan løpe, men ikke alle kan få gode tider.

Selv om det er to helt forskjellige idretter, finnes det likheter; De beste får det til å se så enkelt ut, selv om det er så langt fra sannheten man kommer.

Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet.

Nickelback - Photograph

The most important things are the hardest things to say. They are the things you get ashamed of, because words diminish them - words shrink things that seemed limitless when they were in your head to no more than living size when they're brought out. But it's more than that, isn't it? The most important things lie too close to wherever your secret heart is buried, like landmarks to a treasure your enemies would love to steal away. And you may make revelations that cost you dearly only to have people look at you in a funny way, not understanding what you've said at all, or why you thought it was so important that you almost cried while you were saying it. That's the worst, I think. When the secret stays locked within not for want of a teller, but for want of an understanding ear.
Stephen King, Different Season

Kortferie.

Skritflig eksamen i engelsk er unnagjort, det er muntlig eksamen igjen, og så er jeg ferdig med ungdomsskolen. Ferdig med elevene, lærerne, pensumet. Ferdig med alt. Et steg høyere opp, nye utfordringer, nye muligheter. 

Men akkurat nå har jeg 11 dager fri, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med disse dagene. Practice -> practice -> sleep -> repeat (?). 

17. mai.

17. mai er ikke lenger å stå opp tidlig, stresse seg inn i pentøy, løpe ned til skoletoget for å febrilsk lete etter kjente fjes fra klassen sin, og så marsjere i takt til korpset. Det er ikke lenger sekkeløp og å løpe med potet i en skje, ei heller allsang til "Ja, vi elsker" eller rektors evinnelige 17. mai-tale. Det er kanskje like greit. Allikevel, litt pent tøy og litt stress og litt tog skal det være. Med trysilbunad og forferdelige bunadsko følte jeg meg akkurat passe utilpass til å stå og se på den to år eldre, fullstendig bortkommne og bakfulle russen marsjere nedover Lillestrøms gater. Jeg gleder meg nesten til å bli russ selv slik at jeg kan ringe folk klokken fire om morgenen - bare for å "slå av en prat". Etter den korte visitten til Lillestrøm bar det hjem og inn i drømmeland i tre timer, og for første gang har jeg vært dårlig på nasjonaldagen. Jøllebølle & co hadde da ringt meg tre ganger og spurte seg selv hvor på kloden jeg befant meg, og vips var jeg en halvtime for sen til grillings på terrassen. Men da jeg først dukket opp i litt mindre finstas enn bunad, ble det en veldig koselig kveld. Håper alle koste seg meget på høytidsdagen - nå skal jeg igjen stikke min forkjølede nese i engelskpapirene, det er tolv timer til eksamen. Nervøs much, yes?

Secret # 111

Lifecheat:

"Poenget med tidligere erfaring andre har skaffet, er at du slipper å gjøre de samme feilene selv."

Sykkeltur.

"Nei, hallo, vi kommer til å daue!" hylte en lys pikestemme ut i sommerdagen. Et snev av panikk og betenksomhet kunne ikke dekke over latteren og gleden i stemmen, kunne ikke skjule at jeg storkoste meg. Jeg så ikke annet enn et firkanta skulderparti i blå t-skjorte, og veien som forsvant forbi.
"Psshda, det går så fint," blåste en mørkere guttestemme mistankene mine vekk, beina tråkket videre på pedalene. "Ånei, no går vi i grøfta!" gjorde han seg til, selv om han egentlig hadde full kontroll. Tror jeg, da. Han kjente et slag i ryggen, et hint om at han ikke skulle tulle, kontroll eller ikke.
Det er ikke så lett å balansere på et sykkelsete når man ikke ser sikten foran seg, og det er ikke så lett å holde balansen når man er to personer på en sykkel. Men det går. Bakfra kom en annen sykkel forbi, overlastet med to personer for mange. En på styret, en på pedalene, en på setet. Slik er det enda vanskeligere å holde balansen, og jeg var heller tvilsom til den måten å organisere seg på. "Rene vannvidd," var tanken som passet best. Men det gikk, uten å gå på trynet, nedover bakkene. Hvordan vi klarte oss uten skrubbsår eller punkterte dekk er et mysterium, men det er mye som går som smurt uten form for planlegging.
"Kan du gi faen og holde deg fast i skuldra mine nå?" jeg dunket den blå t-skjorten i ryggen igjen, lo høyt og kjente den varme sommervinden blåse i håret.

Lykkerus.

YES YES YES YES YES YES YES YES YES YES YES YES YES YES YES !!

Hele klassen, inkludert lærer, fikk klem av en overlykkelig elev i klassen, never ble slått jublende i bordet, og flere high-fives utdelt. Rektor og inspektør sto med lattermilde uttrykk og så på klassen som gikk fra sjokk til jubelrus på nullkommato sekunder. Klasse 10 C kom opp i engelsk skriftlig eksamen, og det kan seriøst ikke bli bedre enn det!

Skriftlig eksamen.

ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK ENGELSK!

Please?

Hei - ha det.

Hei, sommer, varme, skolefri, venner, bading, fotografering, fin musikk, latter, sang, treningstider, rødgrus, shortser, solbriller, evig fantastiske bøker, lysere tider, overstått eksamen, kjoler, bare bein, skrubbsår, grillmat og salat. 

Ha det, gammel kunnskap, forskjellsbehandling, gamle mennesker, vondt, gamle skolebøker, lange veier å gå, motgang, stillesitting og mangel på alt.

Søndagseventyr.

Jeg sitter nå på denne karens arbeidsrom sammen med Jøllebølle for å lage ferdig musikkprosjektet vårt. Egentlig liker jeg bildene godt, bare at fokuset, fargene og kvaliteten blir helt forferdelig på internett. "Skyld på internett..." smalt det fra Mikke, som denne karen heter. Heyhey!

When you're done giving it your all, you give it your everything.

//weheartit.com

"Sorry, suckers. Jeg er ikke ferdig her enda," mumlet du ut i lufta. Det var ikke stille, det var ingen hvisken, man hørte godt hva du sa. Det var krystallklart hva du mente. Jeg smilte skjevt til speilbildet i vinduet og løp videre så det brant i hele kroppen.

Tålmod.

Pjusken har dere møtt før. 


Stillesittende. Uten å røre en muskel, med et mildt blikk festet på deg. Det ble tilslutt en konkurranse i det hele - å sitte stille og se på hverandre. Gresset var akkurat tørt nok til at det gikk an å sitte i det, akkurat fuktig nok til at man måtte stryke hånda over de brune, døde tustene for å sjekke om det gikk an å plassere seg på det. Ikke det at det gjorde noe, sånn i det hele tatt. Granskingen fortsatte. Problemet var å ta det første steget. Det var ingen villige til å ta. Var det verdt det? Nei, ikke egentlig. Tenkte dere begge slik? Det kunne du jo ikke vite sikkert. Du håpet det. Så var du i alle fall ikke alene om å være feig og å tenke at "det er bedre slik for alle parter". Du løy ikke, når du sa ting som de var, men du næret et lite håp allikevel om at det ikke var sant. Om at det en dag var verdt det. Men inntill da.. Vel, de som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, var det ikke det de sa? For en gangs skyld bestemte du deg for å lite på klisjeene.