Ubalansert fordeling av kapasitet.

Oppropet tas i klasserommet ved siden av kafeteriaen. Det må være en førsteklasse som har engelsk, jeg hører nemlig gamlelærerens stemme gjennom en lukket dør og en trappeoppgang. Stemmen snakker engelsk. Klassen svarer på det som angivelig skal være et forsøk på engelsk. Og her sitter jeg. I kafeteriaen. Seks minutter over åtte, pluss femtitre sekunder. Egentlig skulle jeg vært på trening, men med en bryggende forkjølelse og høstkulden i blodet, er det en dårlig idé å være potensiell smittekilde blant resten av morgendagens toppidrettsutøvere. Bare det å være potensiell smittebærer er grunn nok til lynsjestemning omtrent. Det er sånn det skal være. Biologibøkene ligger åpnet og klare på bordet - de ser anklagende på meg, som i stedet for å lese til prøven som kommer i fjerde time lar fingrene hamre over tastaturet og forme ubetydelige ord og poengløse setninger. Bruksfordelingen mellom min venstre og høyre hjernehalvdel ligger vel på rundt en 90 prosent til 10 prosent. Venstresiden er overopphetet og på randen av massivt kræsj, høyresiden skriker etter oppmerksomhet og har ekstreme abstinenser. Jeg har mareritt om logaritmer og fosfolipider og atommasser som prøver å drukne meg i strykkarakterer når jeg sover, og når jeg er våken stirrer - som sagt - bøkene anklagende på meg fordi jeg gjør noe annet enn å sitte med nesa i dem konstant. Fargene i verden der jeg går og står presser seg opp i ansiktet på meg og sier "Hallo, du har ikke sett oss, hørt oss eller kjent oss på lenge," og alle tankene mine har samlet seg i en liten kompakt ball bakerst i nakkegropen min, en hodepine jeg ikke blir kvitt. Hodet mitt er fyllt til randen, men det er fremdeles plass til mer! Jeg kjeder meg ikke ett eneste sekund, for hver eneste time er fyllt med ting jeg ikke vet fra før, og det er så deilig å ikke kjede seg på skolen. Det er så fantastisk at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Jeg må bare komme inn i flyten først, sånn at jeg ikke går rundt og er kvalm på grunn av manglende søvn. Etter å ha gå på ti timer søvn sammenlagt de siste nettene, må jeg bare overleve denne siste dagen, disse siste timene, før ferien begynner. Forhåpentligvis kommer den høyre hjernehalvdelen i bruk igjen. Jada, kjære biologibøker, jeg kommer, jeg skal lese om cellers organeller nå. Jeg lover.

Verden er vakker, folk er flinke.

http://timescapes.org

Hele mitt vesen er revet i fillebiter og satt sammen igjen i helt nye dimensjoner, retninger og perspektiver. Jeg tror jeg dør, og jeg har aldri vært mer levende.

If we can't live together, we're going to die alone.

Michael Giacchino - Life and Death

Jeg prøver å være flink. Jeg lover. Jeg vil så gjerne være flink i dine øyne.

Jeg er bare så redd for å ikke være flink nok. Er så redd for å bli etterlatt. Er så redd for å være alene. Er så redd for å ikke ha deg der. Uansett hvem du er.

"Det er lettere å forlate noen enn det er å bli forlatt."

the quiet place er det som får meg gennom dagen når jeg trenger en pause. Når alt raser sammen og verden faller i grus. Eller når jeg bare har for mye på tapetet.

Morsomme historier.

Jeg har så mye gøy å fortelle deg. Som da jeg møtte på bærumsguttene X og Nikolai i Arkaden, som at lillesøster har konfirmert seg, som at han fine har holdt ut med meg, meg selv og jeg i ett helt år. Som at jeg har begynt i andre klasse, at jeg har fysikk, kjemi, r-matte og biologi, som at jeg stortrives med fagkretsen min, og er storfornøyd med lærerne mine i år også. Jeg har også vært hos legen og beinet mitt har de dratt i alle mulige vinkler, de har tatt ultralyd av det, og jeg har sett en irritert sene og løse beindeler i kneet. Trodde ikke det gikk an å ha både slatters og jumpers knee på samme kneet, men javel, det er bare livstruende i den forstand at jeg ikke får trent skikkelig før det er bra. Men alt dette skal jeg fortelle deg når jeg har såpass med overskuddsenergi at jeg gjør noe annet enn å se på House og sitte med nesen i skolebøkene mine på t-banen.