Alvorsord.

Noen ganger lurer jeg på om verden har blitt gal...

... Når 10-åringer snakker slik trailersjåføren som har lært seg de verste glosene i ordboka snakker, og har zero respekt. Respekt for eldre, andre rundt seg, yngre, alt. Når barn halvparten av min alder snakker som om jeg var en dukke de kan forsøke å slenge dritt og banneord til, begynner jeg å lure. Er det fordi de tror det er kult, eller er det foreldrene som har slakket tøylene litt for tidlig? Er det for å vise at de er like tøffe som de eldre ungdommene, eller er det rett og slett fordi de tror det er slik man må være for å passe inn? Ærlig talt, så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte, uansett hvor gammel vedkommende er. Jeg vet ikke hva jeg skal tro når jenter helt ned i 10-års alderen har mer sminke i trynet og trangere singlet enn hva jeg har. Hvor ble det av tiden da man lot barn være barn, og det var greit å mixe en halvskitten, rosa genser med oransje bukser og ikke å ha gredd håret?
Presset på barn og ungdom har blitt større. Si hva du vil om at det fysiske arbeidet var tyngre i gamle dager, men jeg tror nok presset på å alltid se perfekt ut, alltid ha de nyeste klærne, alltid være best er større nå. Når man ser hva slags idealer vi har, snakker det egentlig for seg selv. Men det er OK med idealer, så lenge det er det det er. Et forbilde, noe man ser opp til, ikkenoe man vil være til punkt og prikke. Det er kjedelig å være sammen med folk som bare bøyer seg etter alt for å passe inn, og gjør alt for å leke kul. Man må finne ut hva man står for her i livet, hvilke prinsipper man lever etter.

Det handler om å finne sin egen balanse, sin egen flyt.

Hei. Jeg heter Kaisa. Jeg er meg. Hverken mer eller mindre. Hvem er du?

På skolen er det alltid kult.

Siden jeg hadde lite å gjøre i dag, endte jeg opp på skolen hvor de har en sommerleir med mange aktiviteter for barn, og stort sett er det eldre barn som er ledere. Selv var jeg der en gang for lenge siden, og det var egentlig moro. Jeg har lyst til å være sånn leder der når jeg blir gammel nok. Eller, om to år da, når jeg er tilbake igjen. Egentlig skulle jeg bare ned for å se hva som skjedde og si hei til folk, men endte opp med å være der i to-tre timer. Jeg endte opp rimelig dynket også. Snarere dryppende våt (bokstavelig talt). Vet ikke helt hvem som var mest barnslige, de små eller de eldre barna. Slemme kompiser. Men så var de snille barna så søte at de hadde hundretusen drikkeflasker å dynke med også. La oss bare si at dynkinga gikk begge veier til slutt. Men morsomt er det hver gang.
Jeg gikk hjem sammen med A og J, noen folk fra skolen. Det er like kult hver gang folk tar meg for å være eldre enn hva jeg er. Hahaha. Selv om jeg har lyst til å tjene egne penger ved å være leder der, så var det litt avskrekkende å høre historier om stakkars folk som har mareritt om barn som kravler på dem. Den tid, den sorg? Veit ikke helt, jeg. Koselig var det at de små barna krevde at drittungen kom ned i morgen uansett. 10hi.

Jeg hører deg, jeg bare gidder ikke reagere.

Mange samtaler er uhyre interessante. Andre er mindre interessante. Noen er rett og slett "don't care". Fordelen med alle disse kategoriserte samtalene er at du lærer noe nytt uansett. Men så er det de samtalene du har hatt før, de samme ordene om og om igjen, som om det er en fil som spilles frem og tilbake. Alt kommer i samme rekkefølge, til punkt og prikke. Som regel om ting som ikke gavner deg. Ting som ikke gavner deg her og nå, men som sikkert kommer til å gjøre det i fremtiden. Man hører det, og nikker enig og mhm'er på de riktige tidspunktene, men man reagerer egentlig ikke. Man vet hva som kommer, og lar det være med det. Det er da skjebnens ironi spiller deg et puss: Kanskje det ikke var så dumt å høre etter, kanskje det ikke var så dumt å ta til seg alt som ble sagt.

Dette har dagen min gått til. Chilling i hengekøya, med bråkemusikken på full guffe, til underholdning for hele nabolaget. Jeg greide nesten å sovne der jeg lå. Lat som jeg har vært de siste dagene sparket jeg meg selv bak, og endte opp med en 1 1/2 times tur med bikkja. Note to herself: Ikke gå barfot på lengre turer. Veldig dumt.


Men hittil er me, myself and I enig: Sommerferien 2009 har hittil overgått alle forventninger.

Hvorfor videoblogger ikke funker.

... Det går rett og slett ikke. Tro meg. Hvertfall ikke når Kaisa og MK er i hovedrollene. Den søte MK var altså hos meg i dag, stort sett hele dagen. Ingrediensene for dagen var sol, varme, latter, latter, latter, mer varme, latter, snakking, mer latter og fotografering. MK og lillesøster lekte topmodel med meg, og jeg synes virkelig synd på de stakkarene som faktisk melder seg på. Jeg synes ihvertfall lillesøster og MK var rimelig brutale, og begynner da å lure på hvordan de ordentlige folkene er. "Slapp av i foten. Nei, den andre foten. Rett i ryggen, slapp av i nakken. Vri hodet litt. Ikke så mye. Høyre skulder litt mot meg, venstre litt ned. JEG KAN VIRKELIG IKKE JOBBE MED DETTE!" Dagens idealer er syke, presset merkes selv på undertegnende som ellers ikke tar slike ting så tungt. Egentlig virker alt overdrevent positivt, er det virkelig så gøy å gå rundt i for små kjoler, for små sko, stresse med make-up og hår, alltid seriøse, alltid telle kalorier? Men litt gøy å dagdrømme er det allikevel. Ekstremsportveko slutter i morgen/etterpå. Det er noe av det sykeste som er funnet opp. Med de sykeste menneskene, sykeste triksene og sykeste to-do-things. Jeg har virkelig lyst til å reise bort og se en gang til, som jeg gjorde for mange år siden.

Se, så sunn middagen begynte!

Så skeia det helt ut til dessert. Må begynne å trene igjen.
NÅ!

Pink is the new black.

... Bokstavelig talt. Dette snapshotet ble tatt et eller annet sted i et eller annet lyskryss på vei hjem fra Oslo.

Det er så varmt og så lyst at det nesten er vanskelig å sove. Kidding, jeg presterte jo å sovne midt i solsteiken, og bli solbrent. Bare det er en prestasjon i seg selv, men jeg kan skryte på meg å sovne mens MK var hos meg, og de som kjenner henne vet at det er kind of vanskelig å gjøre. Ikke hvis du gir henne en bunke Death Notes å lese i da, men det sier vi ikkenoe om.
Jeg satt og fulgte halvveis med på Into the Wild som en eller annen i familien skrudde på. Den var egentlig veldig fascinerende, den lille biten jeg fikk med meg. Det var helt ekstreme naturscener som var filmet, som undertegnende bare drømmer om å kunne fotografere i. Selv må jeg nøye meg med næromgivelsene, siden jeg ikke er noen proff og ikke har tenkt til å leve av fotografering. Men jeg prøver, sant?

Tror lillesøster fikk de 5 minuttene med chilling i hengekøya før jeg tok brillene hennes igjen...

Hihi, å være eldst har sine fordeler.

Dette er hva hunden min bruker dagene til. Ikke så veldig forskjellig fra hva jeg gjør. Kult, hæ?

Nå skal definitivt denne overtrøtte ungen legge seg, til tross for sikkert tømt kontantkort på fine folk, grimaser fra den musikkgale kompisen og mye latter. Natta, people. Eller god morgen, avhengig av hvilken grad du definerer deg som morgenfugl eller ei. :)

1 måned, 4 uker, 30 dager.

Forkjølelse i juni. Hvordan kan det ha seg? Jeg vet ikke, men fakta er at jeg er forkjølet. I juni. Rimelig irriterende, ja. Nå hoster og nyser jeg, og har vondt i hodet. Men jeg klager ikke. Jeg går rundt på en rosa sky og alt er bra. Hvor lenge det varer vet jeg ikke, men jeg nyter det så lenge karma smiler til meg. Endelig begynner det å fikse seg på trening, med teknikk, styrke og, ja, alt. Og ikke bare på trening, men overalt. Endelig begynner slitet fra det siste halvåret å lønne seg, endelig begynner ting å løsne, og jeg skjønner hva jeg skal gjøre for å få til ting. Endelig kan jeg gå fra trening med følelsen av å ha fått til noe, og at det går fremover. Poenget mitt: Hang in there, så ordner ting seg. Pappa så rart på meg når jeg kom opp i morges og gliste og lo. Men det er positivt. Det er nå en måned til jeg flytter. En måned, 4 uker, 30 dager, avhengig av hva du er vant til å regne med. Eirik har vært så flink å minne meg på det hundretusen ganger (husk CDen min!). Men selv om jeg må reise fra alle, så blir det bra, og en fin opplevelse. De sier det kommer til å bli verre å reise fra folkene jeg blir kjent med i USA, for de kommer jeg aldri til å se igjen. Men den tid, den sorg, jeg tar ting som de kommer fremover nå. Denne siste måneden skal jeg bruke til å loke. Neida, det skal jeg ikke. Jeg skal blåse i hva alle andre mener, og gjøre som jeg har lyst til, selv om det ikke er det lureste jeg kommer til å gjøre. Jeg har enda ikke begynt å planlegge hva jeg skal ha med meg, for jeg vet ikke hva jeg skal ha med. Det ordner seg (men har du noen tips, så skrik ut i det lille kommentarfeltet under).
Nå skal jeg skynde meg bort til MK, for hun maser sånn om å stikke ut. Jeg slenger med bilder av vaksinekortet mitt, min kjære farmor som jeg føler jobber seg til døde når hun er her hos oss (men så blir hagen kjempefin), en digg dessert-greie jeg fikk av min flinke farmor for et par dager tilbake, og bloggeren og hennes fancy briller lånt av lillesøster.

Mot nye høyder.

Motivasjon er en viktig ting. Det er det som driver oss gjennom dagen, og som får oss til å tenke "jeg fikser dette". Det som gir oss selvtillit nok til å ta det ekstra steget, å gjøre det vi egentlig ikke turte. Det er det som får deg til å gjennomføre det du har satt deg som mål, om det så er å få 6 på nynorsk lekseprøve i substantiver eller om det er å klare 50 push-ups. Det er forskjellige ting, avhengig av hva slags person du er. Hvor jeg finner min motivasjon? Jeg finner den i alt fra han som alltid har ny bråkemusikk til meg, den som alltid har et fint ord og en klem, den som alltid får meg i bedre humør, og til hun som alltid har en latter på lur. Jeg finner den i et smil, et klapp i hendene eller et "kom igjen nå". Jeg finner den i et strengt "skjerp deg" eller "heis deg". Jeg finner den i alle disse småtingene jeg egentlig tar for gitt, men som jeg ikke hadde klart meg uten. Vi trenger alle et spark i rumpa når det er behov for det, et lite dytt i riktig retning. Vi trenger alle en som pusher når vi selv gir opp, en som tror på deg når du selv ikke lenger gidder. Uten motivasjonen - drivkraften til å nå det vi vil - så blir alt litt vanskeligere enn hva det nødvendigvis trenger å være. Når du når målet du har satt deg, vil bare det noen ganger være nok motivasjon i seg selv. Motivasjon nok til å høyne innsatsen litt til, strekke seg enda litt lenger, tøye grensene enda mer. Og hvis den motivasjonen forsvinner, så finnes det alltid en eller annen som vil sparke deg i gang igjen.
Karma smiler, ting går riktig vei.

Smil - det er sommer!

Det er sol. Det er varmt. Det er sommerferie. Joda, humøret stiger, og selv ikke pappas taler om motorsykler og gutter eller lillesøster klarer å irritere meg i dag. Jeg har fått et nytt dyne- og putetrekk fordi jeg synes det var kult, men egentlig ikke trengte det. Men så var det halv pris, så det var greit. Jeg har fått penger på kortet, for det tømte jeg i natt. Jeg fikk 5,3 i snitt dette semesteret, gikk opp i gym (gratulerer med topp til deg også, E!). Jeg klarte mye jeg ikke har klart før på trening, helskru, oppsving-eller-noe og kjemper. Jeg har gått rundt i min fancy grønne shorts og min hvite singlet, og resten av mitt ytre har hørt etter i dag. Jeg føler meg bra.

Norge i bilder.

Friluftsperson eller ikke, den norske naturen er og blir fascinerende.

Guds Barn.

Hyttetur til Voss er koselig, men det blir krem på kransekaka når verdens beste familie også er der. Det var ikke en vanlig hyttetur, farmor feiret nemlig bursdagen sin, med dunder og brak. Det ble i hvertfall det ut mot slutten der. Vi spiste på et veldig fint hotell, som lå oppi åsen, på en måte. Det var en kjempefin hage med en helt sinnsykt utsikt. Det var også veldig god mat, og britiske kelnere som forvirret oss. Vi spiste, spilte sjakk (les: jeg så på og prøvde å lære, men ga opp), tok masse bilder, og hadde det kjempehyggelig. Anne Marthe fikk også litt hekta på fotografering, så halvparten av bildene på mobilen min er tatt av henne. Nå er det ikke bare jeg som knipser i vei konstant gjennom dagen, yay us! Da vi kom hjem til hyttene, så var det ut av finstasen og inn i joggebukse og joggesko. Rundt hyttene er det mye skog, så vi "barn" lekte noe de kaller bomgjemsel eller noe slikt på bergensk, som ligner veldig på vår Boksen går. James-Bond-ruller, sniking i lyngen med militær presisjon og løping som om djevelen er i hælene dine er standard moves. I mellomtiden var de mer voksne i familien opptatt med musikkspilling av musikk de yngre generasjoner knapt har hørt om, på høyt volumnivå. Stemmenivået var også veldig høyt. Ikke bare løp vi rundt i skogen som noen galninger, vi lærte også salsa av min kjære kusine som har vært på Cuba, og gikk på hjortesafari (ikke det at vi så noen dyr, da). Jackass-style måtte også kjøres, med turning fra terrassen og ned på gresset. Senere masserte den ene tanten min meg, noe som gjorde insanly vondt, men som var skikkelig digg samtidig. Skikkelige muskelknuter og stramme sener eller noe, var det visst. Mye latter av grimaser og hyling ble det uansett. Vi grillet også, og fant ut at hvis du legger gresstrå på grillen, så kommer det mye røyk og myggen forsvinner, og hvis du legger en ølboks på grillen og det er høy nok temperatur, så smelter den og begynner å brenne. Morsomt! (Vi har visst alle en viss fascinasjon for å se-hva-som-skjer-hvis-vi-gjør-sånn-og-sånn i familien, gitt...) Vi var oppe "en stund" og sov enda lenger dagen derpå. Jeg sov vel stort sett hele dagen i dag/går siden klokken nå snart er 2 a.m. Derfor skal jeg avslutte med å si at jeg gleder meg ordentlig til påsken når jeg kommer hjem fra USA, som i skrivende stund er da jeg vet at hele familien samles sånn igjen. :D

Pyromaner?

Det er i hagen på hotellet, hvor det er et stup på 100 meter bak der.

Mathias taper mot sin veldig-mange-år-yngre-fetter Knut Eirik.

Juni... Snø... Ser du noe som ikke stemmer?

En søt søster og en søt kusine.

Fremdeles kusiner, men kanskje ikke fullt så søte. Vi er nå fremdeles fancy...

Stay in touch.

Det gikk bedre enn forventet, jeg gråt ikke mer enn akkurat nok til at hele skolen så det. Men det gikk bedre enn forventet. Det kjennes ut som om jeg var på skolen i flere timer, selv om det bare var 90 minutter. Det kjennes bittersøtt ut, på en måte. Jeg har ferie, jeg har fri, jeg trenger ikke tenke på ukedager eller klokkeslett eller stress på mange uker. Det blir mye nytt og skummelt, men det blir gøy. Jeg skal til en annen verden, føler jeg, jeg gleder meg. Men jeg får ikke se igjen folket på ett år, og jeg kjenner jeg savner diverse ting allerede nå.

Jeg kommer til å savne denne tingen, som har vært min bestevenn siden 4. klasse. Hvordan jeg skal overleve uten min daglige dose av MKs gale påfunn, vet jeg ikke.

Jeg kommer til å savne alle folka, MK, Nikko, Mikke, Dag, Marius, Martine, Camilla, Daniel, Eirik, Cam og Len, og alle de folkene som fortjener å ramses opp (men da blir jeg sittende her de neste 6 månedene). Jeg kommer til og med til å savne de som ellers irriterer livet av meg, men som jeg allikevel har blitt glad i. Jeg kommer til å savne å ligge ute på kunstgresset med dere, og hvordan dere alltid får meg i bedre humør. <3

Verden er stygg i dag.

Bare det at det regner og jeg fryser setter meg i dårligere humør enn vanlig. Teite bussjåfører som mener at skoleelever ikke har plass på bussen hans, mens damer har det, ødelegger også. Fair enough at eldre damer har mer rett til å få plass på bussen enn hva friske og raske tenåringer har, men det frista jævlig lite å gå hjem i regnvær uansett. Spesielt da jeg allerede var gjennomvåt. Takk Gud for at privatsjåføren (les: Pappa) hadde tid til å hente meg, hvis ikke hadde jeg vel begynt å grine allerede før klokken ble midt på dagen. En dag igjen til ferie, en dag igjen til det er et helt år til jeg skal se igjen skolen. Sannsynligvis ett helt fuckings år til jeg får se igjen en av de kuleste personene jeg har æren av å bli kjent med, siden det tydeligvis var sånn skjebnen ville det skulle være. Jeg får litt lyst til å legge meg ned og grine igjen. Ikke helt etter planen, og bare 5 minutter hadde vært nok. Fuckings 5 minutter, hadde det vært så insanly vanskelig å få til..? Å legge seg ned og grine var overveldende fristende, ja.
Beklager hvis blogginnleggene virker korte, kjedelige, down, kjipe, negative, tomme eller what so ever du måtte føle for å legge til av adjektiver, men det er også sånn jeg føler meg.

Frihet.

Ryddedag på skolen betyr å finne ut hvor mye bullshit du har kladdet ned på bokbind og kladdebøker, samt andres lignende eiendeler. Det betyr å endelig innse at skoleåret er slutt om under 24 timer og ordet frihets betydning begynner å titte frem hvor enn du ser. I tomme bokskap, tomme hyller, forventningsfulle ansiktsuttrykk blant elever og mer slitne uttrykk blant lærere. Det betyr at alt du lærte i løpet av skoleåret skal lagres i ditt eget hode, mens bøkene dine går videre til neste kull, og det eneste beviset på at du har vært en del av undervisningen er navnet du har skrevet på første side i boka. Det betyr å flytte bøkene som har vært din Bibel det siste året til nye klasserom, for aldri å se dem igjen. Det er litt deilig, er det ikke? Å kunne pakke bort alt sammen for å aldri være der igjen. Men allikevel, så er det litt skummelt å stue bort alt det kjente og trygge, og måtte kaste seg uti noe helt nytt og fremmed. Skummelt, men også veldig, veldig... Jeg vet ikke, egentlig. Er det ikke det alt handler om, å alltid møte noe nytt og fremmed, men huske det som var?

Siste gang 8. klassebøker skal ligge på pulten min. Noen gang.

Tryllekunster.

Herlige loke-dager på kunstgresset er rett og slett helt herlig. Det eneste skole-fornuftige vi gjorde på skolen i dag var en og en halv time med norsk, å lage reklame for et produkt. Egentlig var jeg ferdig i går, så jeg brukte 20 min på en siste finish, og etter det satt jeg resten av timen og gjorde ikkeno. Vi hadde siste naturfagtime med en av verdens kuleste lærere, som overrasket med å ta oss ut i den fine solen og tryllet frem både lollipops og pin-ups. Senere hadde vi gym, hvor vi kunne gjøre hva vi ville. Siste time hadde vi såkalt "utetime" som hver klasse har rett til en gang i året eller noe slikt. Deilig å halvsove på diverse søte folks mage er det uansett. Nå skal jeg begynne å fikse meg, som det heter på fjortisspråket, for jeg skal nemlig i Ds fjortissbursdag. Gratulerer med dagen som var. :D

Ds t-skjorte var seriøst så kul.

Syk sideflip av syk dude. Legg merke til hvor chill Eirik er til venstre i bildet, mens de to guttene fra 10. er litt mer skeptisk.





Jeg var på senteret med pappa fordi han skulle ha en ny taklampe og jeg skulle ha svarte tights. Tror du dama på Lampehuset så rart på meg når jeg tok bilder av utstillingslampene hennes ell?

Close the door, but never look inside.

Mennesker overrasker. Vår bisarre egenskap å lage et skall utenfor oss selv, som ikke viser hvem vi egentlig er, fortsetter å overraske. Egenskapen som blir bedre og bedre utviklet med årene, til slutt så velutviklet at man ikke vet hvem man er selv. Var det ikke enklere i barnehagen, da du ikke tenkte så nøye over hva andre mente, men gjorde det første som falt deg inn? Var det ikke enklere før man satte opp vegger rundt de sidene ved seg selv man ikke ville at andre skulle vite om?
Okei, nå overdriver jeg litt her. Men allikevel fortsetter det å overraske hvordan du tror du kjenner en person, så viser det seg at vedkommende har en side ved seg selv du ikke ante eksisterte. Den stille og sjenerte jenta viser seg å faktisk ha bein i nesa, og bøllen viser seg å være en veldig snill gutt som egentlig ikke vil en flue noe vondt. Kanskje er det to sider av saken, på den ene siden er veggene man selv setter opp, og på den andre siden er det kanskje menneskene som ikke kjente deg allikevel. Poenget mitt er at: "Ingen er bare det du ser" (som jeg leste på en tavle på fortauet i Bergen, faktisk). Derfor er denne bisarre egenskapen hos mennesker så interessant, siden man stadig lærer noe nytt om menneskene rundt deg. Kanskje det er det som er meningen, man skal åpne denne døren og se hva som er der inne, i stedet for å bare se hva andre er på utsiden.

Mens tiden flyr.

Nei, jeg er ikke død, og jeg har ikke gitt opp bloggen min. De siste dagene har jeg bare vært veldig sliten og ikke orket å skrive, ei heller har jeg hatt noe særlig å skrive om. Det tar litt tid å hente seg inn igjen, rett og slett, men det er sånn vi liker det. Nå er det ikke mer enn 4 dager til sommerferie, som jeg virkelig trenger. Det blir deilig å bare kunne loke rundt i sin egen verden, uten å måtte tenke på alt stress. Men først er det fire dager pine, før karakterkortet kommer og final goodbye til alle. Klassekontaktene hadde arrangert skoleavslutning for klassen på Steinbruvann i kveld, som var veldig koselig. Natursti er morsomt, men vet ikke helt om å stoppe folk som går forbi eller å ringe 1881 etter opplysninger er helt etter reglene. Kremthosthark. I korte trekk tok jeg mye bilder og var sammen med koselige folk. Og ble dynket av en hund eller to. Men det er en annen historie.

Ivo og jeg har alltid vært bestevenner... Øh, ja.

Nå er det ganske så nøyaktig ett år siden jeg sluttet å turne aktivt. Ett år siden jeg sluttet med noe av det beste jeg har valgt å gjøre i mitt fjortenårige liv. Jada, jeg hadde mine seriøse ups and downs jeg også, men jeg angrer ikke ett hundredels sekund på at mamma og pappa fikk meg til å begynne å turne, den gangen jeg fremdeles var 5 og ikke kunne ta egne beslutninger. Tiden har gått fort, og fortere går den. Hva slags fornuftige ting har jeg egentlig gjort dette skoleåret?

Druknet katt med sauepels.

Da jeg våknet i morges var jeg i et veldig godt humør. Jeg var i et veldig godt humør da jeg for en gangs skyld våknet til riktig tid. Jeg var i et veldig godt humør inntil jeg tittet ut av vinduet og ventet en skinnende sol som skinte forsiktig over hekken og inn til meg, men heller så en grå tåke så tykk at man kunne spise den med gaffel. Dette gjorde at jeg la meg til å sove i ti minutter til, bare for å demonstrere mot det dårlige været. Som resulterte at jeg allikevel kom for sent.
På skolen fikk jeg vite at jeg fikk 5 på engelsktentamen. Læreren sa at andre ville gitt den en 5+, men hun syntes ikke det var det beste jeg kunne skrive. Jeg er enig, men som pappa sa da jeg fortalte han det: "Tenk hardt på hva du kunne gjort bedre i 20 minutter, og se om karakteren blir noe bedre av det." Jeg fikk også vite at norsktentamenen min ikke var noe bra, som jeg også visste og var enig i. Nynorskprøve hadde jeg også, og som alltid ødelegger a'er og e'er. Irriterende, men jeg får ikke gjort noe med det nå. Med mindre jeg bryter meg inn hos læreren og endrer hva jeg har skrevet, men så viktig er det ikke.
Tyrvinglekene gikk av stabelen i dag, og nå er det ganske så nøyaktig ett år siden jeg begynte med friidrett. Jeg har forbedret meg. Det er bra. I dag gikk det ikke så bra, men det funket. Tar det igjen i morgen, sier vi. Da skal jeg befinne meg på friidrettsbanen fra klokken 9 a.m til 9 p.m, eller noe sånt. Ditto med søndagen. Jeg føler det kommer til å bli en uutholdelig lang helg, hvis været skal være slik det var i dag hele helgen. Jeg føler meg som en druknet katt med sauepels allerede nå.

For å være snill med pappa som må stresse rundt for å rekke alle arrangementer jeg deltar på, så skal jeg logge av og sove. Så: Gratulerer til alle med sinnsyke personlige rekorder!

Bergenser på heltid.

Klokken er vel altfor sent, og jeg har fremdeles sovetryne på. Selv om vi kom hjem rundt klokken 02.00 i natt og har hatt i minste laget med søvn (vel, egentlig ikke, men det er en hemmelighet), så var det kjempekoselig å være hos tante og kusine og fetter. Onkel, onkel, tante og pappa var på konsert med The Boss, som hadde vært helt rått, fortalte de. Vi som var igjen hjemme fikk så mye digg mat at jeg har gått opp minst to tonn. Vi spiste og drakk pizza, vafler, smoothie, brus, chips, sjokolade og jordbær, og vi så på Madagaskar 2 som var ekstremt søt og morsom. Vi lå i hammocken og snakket om alt fra kusines for store sokker til USA, og tok masse bilder. Vi gikk tur med deres søte hund, og møtte på en skummel katt som klikket fullstendig. Nå gleder vi oss alle sammen til helgen etter førstkommende helg, for da går turen til Voss og farmors bursdagsfeiring. Jeg gleder meg i hvertfall til å se igjen de nydelige folkene i familien. :D

I ♥ U

Siden jeg har hatt fri disse to dagene, har jeg vært så heldig å gå glipp av både RLE-, naturfag- og franskprøve som jeg sikkert må ta igjen. Nynorskprøve også, men nå er jeg jo bergenser på heltid, så det blir ikke noe problem.
Nå skal jeg snart til flyplassen og komme hjem til dere hjemme på østlandet, søtinger! Så hvis det er noen som har lyst til å komme på Gardermoen for å møte meg, så hadde det vært hyggel.. Nei, vi tar nok ingen Rybak-style.