Let's go high.

I går var jeg på stavstevne, for første gang ever, som var ekstremt gøy. Det var bare "oss" fra klubben jeg trener sammen med, så det var ikke så kjempeskummelt som jeg trodde det skulle være. På vei til stevnet var jeg bombesikker på at jeg kom til å drite meg så heftig ut, og muligens dø. Jeg gruet meg noe så sinnsykt, som du kanskje skjønner. Men happy-go-lucky-tankegangen slo til igjen, og det var faktisk ikke så ille. Jeg har drevet med stav i rimelig lite, egentlig, men det er kjempekult. Jeg deltok på det første stevnet i går, og fikk en personlig rekord på 2 m og 20 cm, som jeg er fornøyd med. Fremdeles er det masse ting jeg må terpe på, men nå har jeg en liten anelse av hva jeg er god for.

Igjen var det tid for Holm, og det var egentlig greit. Pianospilling og skjæring av papp er vanskelig, by the way. Man må konse hele tiden, så det var digg med friminutt og å kunne leke wannabe-showoff-crapkid. Vel, det gjør man vel på fulltid, men gøy er det allikevel. Den uberpro fotografen Camilla tok bildene. Klatrestativ, snø, trær og 8.klassinger er veldig morsomt, og forårsaker mye latter.
Og jeg, sjarmerende og omtenksom som jeg er, deler bildene med deg. Fordi jeg er snill (kan vi late som, ja). (:

Peace out, lzm.

LET'S GO HIGH!

Jeg liker dette bildet. Selv om jeg ser like fucka ut som alltid. ^ ^

Vår!

Når alle i omgangskretsen tydeligvis har bedre ting å gjøre enn å snakke med meg på MSN eller å bli med meg ut, hva gjør jeg da? Drar på kretsmesterskap i friidrett, selvfølgelig.
Det gikk egentlig veldig bra, med mange nye personlige rekorder fra utøvere fra klubben. Grattis! Mange pallplasseringer også, som er megakult. Personlig er jeg fornøyd med dagen, pers i 60 meter og kretsmester i kule. Når stevnet var ferdig dro jeg ned i hallen og så på lillesøster spille håndballkamp. Laget har definitivt blitt bedre siden sist jeg så på, som nå begynner å bli en stund siden. De vant kampen, gratulerer til dere også!

Vi stilte klokken en time forover i natt, right? Det går mot lysere tider og varmere dager. Det dårlige humøret smelter bort sammen med snøen, I think. Jeg har blitt i bedre humør når det er fint vær gjennom årene hittil i hvertfall. Haha, hvis en fremmed leser bloggen min by a mistake, må vedkommende lure på hvilken tragisk drittunge som sitter bak skjermen. Jeg er egentlig en veldig glad og happy og tragisk drittunge, faktisk. Jeg er bare så flink til å skrive om ting som faktisk interesserer meg, og ikke bare om hva jeg har gjort den og den dagen. Forhåpentligvis er det ikke bare jeg som har nytte av å skrive ned tankene mine et sted, for hva er vel vitsen med å skrive hvis ingen bryr seg? Vitsen er at det er gøy, og det blir liksom et sted å samle tankene.

Earth Hour var i går, som er en fin sak, men jeg skal ikke si noe mer enn at jeg joina, for jeg er ingen miljøekspert. Gjorde du det samme? Og før jeg avslutter for i dag, så legger jeg ved et bilde av hvordan bloggeren ser ut i fint vær.

Jeg er søt når jeg vil. (Hahaha, jeg ler meg ihjel...) Men det er SOL, og det var pointet med bildet. :D

Mønstre.

Mønstre, ritualer, vaner, trekk... kall det hva du vil, vi har de alle sammen. Faste mønstre vi følger bevisst og ubevisst gjennom dagen, uten å tenke så mye over det. Bare ta det å stå opp som et eksempel. De fleste har en alarm som vekker dem, men etter en stund så våkner du av deg selv til det gitte tidspunktet (liker vi å late som, selvsagt). Eller å ta på sko. Uten å tenke over det begynner jeg alltid med å ta på den høyre skoen, og så den venstre. Jeg gjør mye mer "til høyre" enn venstre. Jeg skriver med høyre hånd, skrur til høyre i voltserier, kaster med høyre og så videre. Uten å tenke over det, så har det blitt en vane.

Hvordan vi er, identitet, personlighet, stil og utseende glir etterhvert også inn i en sirkel av vaner. Det er kanskje en favorittbukse du har som du bruker en periode, så går du plutselig lei, og legger den bakerst i klesskapet. Den ene dagen gjelder et spesielt band, men så går du lei og bytter. Hadde vi kunne gjort sånn med vaner vi er misfornøyde med, bare legge de på hylla, så hadde livet vært jævlig enkelt. Men det er det altså ikke, siden det er vanene, mønstrene og ritualene som utgjør hverdagens struktur. Jeg er veldig sikker på at hvis man blir utsatt for en helt ny situasjon, ulikt alt annet man har opplevd, så vil man sannsynligvis bli satt ut og ikke vite hva man skal gjøre.
Men på en annen side, kan hverdagen bli veldig kjedelig hvis den ikke endres. Bare det å dra på senteret (eller et annet sted å leke fjortis, høhø..) med venner for å gjøre noe annet enn det vanlige, gjør uka litt annerledes.

Dagens innlegg var mye bedre originalt sett, for det ga litt mer mening. Men det fucka internettet bestemte seg for å være i mot meg, og sletta hele greia. Og lat som jeg er, gadd jeg ikke å skrive det på nytt igjen. Yeah, kill me.

Bare teit.

Uffuffuff. Jeg er helt tom for ideer å skrive om for tiden. Tom for alt, egentlig. Bortsett fra lekser og prøver, de ser visst aldri ut til å ende. Men men, det skal man overleve. Jeg har musikkprøve i morra, får pugge til den etter at jeg har skrevet dette. Jeg orker ikke nå, har nettopp gjort historielekser i like lang tid det tok å lage historien.
Ellers på skolen så gjorde jeg ikke så mye. Bortsett fra en egentrening i gym, som vi skulle lage selv. Jeg trente da kortsprinter, selv om jeg skulle ha det senere på trening. Litt dumt, fant jeg ut. Men men, det var litt gøy allikevel.
Endelig stemte resten av livet mitt med å dra på langsprinttrening i dag, som var veldig deilig, men også veldig fælt. Kondisen er fremdeles ikke helt der den burde være, men den er betraktelig mye bedre enn hva den har vært. Og jeg har vært halvsyk i tre uker, og har ikke løpt noe særlig de tre ukene heller. Egentlig var vi forberedt på at det skulle være litt varmt i det minste, men neida, det begynte å snø litt i stedet. Det var motvind også, men det var egentlig litt deilig, for da måtte jeg jobbe mer. Selv om jeg stivna helt, så går det bedre.

Og igjen føler jeg at dette innlegget ble veldig idiotisk, for det gir egentlig ikke mening.
Jupp.

Day today.

Igjen har dagen flydd forbi, og jeg har egentlig ikke gjort så veldig mye. Jeg har ikke sett UFOer, aliens, supermenn eller drømmeprinser/prinsesser, drager eller noen andre kule ting. Ikke har jeg hoppet i fallskjerm eller strikk, og ikke har jeg svømt med haier heller. Men hva jeg faktisk har gjort er at jeg har hatt en gjennomsnittlig dag på skolen. Vi hadde en fremføring i fransk, som var megaskummelt. Vi skulle liksom være på resturant, og bestille mat og masse sånt. Og så skulle vi fremføre for klassen, som var skummelt av to grunner: Vi var første gruppe i ilden, og jeg føler jeg dumma meg ut noe så sinnsykt. Men jeg overlever, håper jeg. Vi fikk også igjen tilbakemelding på en mattefremføring og en matteprøve vi hadde for en stund tilbake. Jeg var et halvt poeng unna å få 6 på prøven, som egentlig var litt kjipt. Men jeg er fornøyd med en 5+ for det om, da. Jeg var visst "overbevisende og sikker" i fremføringen min, hvilket bare avslører at jeg har et sinnsykt talent når det kommer til å fake ting. Jeg er flink til å overbevise folk til å tro noe som egentlig ikke er tilfellet, som f.eks. at jeg hadde fullstendig kontroll på diagrammer, medianer og typetall. Det hadde jeg ikke, jeg tok det faktisk relativt på sparket, siden jeg hadde vært syk en uke. Men å være flink til å fake ting, det er vel en egenskap det er fint å ta med seg, det, også.
I friminuttene så gjorde jeg ikke så mye da heller, bortsett fra at det ENDELIG er tørt nok til å loke på banen! Yes, endelig var det tørt nok til å sitte på kunstgresset (eller å ligge og halvsløve i mitt tilfelle), og det ble plutselig enda større plass på skolen. Mwah! :D

Når jeg kom hjem så var jeg veldig giddalaus, og hadde veldig liten lyst til å dra på trening. Det fristet vel egentlig mer å grave seg ned under dyna og sette på TVen og bli nede på rommet resten av kvelden. Men på et eller annet vis ble jeg overtalt til å dra på trening allikevel, som var veldig deilig. Stavtrening var det i dag, som er sinnsykt morsomt. Jeg lærer fremdeles masse, og det er fremdeles mye å tenke på. Man har liksom ikke så veldig mye tid til overs når man henger oppe i lufta der, og så skal man i teorien tenke på å komme seg både opp og fram og bort og vekk, så skal man ha kontroll på hvor man er i lufta samtidig. Komplisert, I know, men moro er det.
Og nå har jeg foreldre som sier jeg skal logge av, og selv om det er care, så må jeg høre etter allikevel.

Randomt.

Egentlig vet jeg ikke hva jeg skal blogge om i dag, men Lena ba meg gjøre det, så da blogger jeg allikevel. Koselig at noen bryr seg om hva som foregår i hodet mitt. Njepp, internett fucka seg i dag, som vanlig. Ikke så veldig lenge, så jeg bestemte meg for å la være å torturere det ytterligere, så da var det egentlig greit. Lar du meg være, lar jeg deg være.
Jeg er i et nøytralt humør nå. Ikke glad, ikke sur, ikke ikkenoe. Care, kalles det. Men jeg er ikke i et care-humør allikevel. Men så er det ikke nøytralt for det om, for det er så mange undertoner av absolutt alt. Mennesker er kompliserte, er de ikke? Jeg vil løpe så langt jeg kan før jeg faller sammen av utmattelse, men gidder knapt å gjespe. Jeg vil si noe, men vet ikke hva jeg skal si, for alt jeg kommer på høres teit ut. Motsetninger, motsetninger, motsetninger. Teite greier. Men så er de ikke så teite allikevel. Skjønner du hva jeg mener? Sikkert ikke, og det er vel til alles beste.
Jeg vil gjøre opprør mot verden slik den er, men holdes igjen av det faktum at jeg ikke kan gjøre noe. På den andre siden vil jeg redde verden, men holdes igjen av samme faktum: Jeg kan ikke gjøre noe. Man kan ikke redde verden alene.

Det er skole i morra, som jeg egentlig ikke bryr meg med akkurat nå. Det er helg, jeg har fri, jeg bryr meg ikke. On the other hand, så gleder jeg meg til å se igjen alle sammen. Kanskje jeg får igjen stilen min også. Nei, forresten, den vil jeg ikke få før tidligst onsdag, hvis alt går etter planen, som det aldri gjør. Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha igjen den stilen i det hele tatt, egentlig. Den var ikke bra, synes jeg. Jadda, det er sikkert dårlig gjort å si ovenfor folkene som sliter med å skrive til en 4, men for å være ærlig, så kan jeg seriøst ikke tenke på de folka når det handler om mine egne prestasjoner. Yeah, whatever. Tar det som det kommer, tror jeg vi sier.
Ellers var jeg på KM i dag. Kretsmesterskap i stille lengde og høyde. Det gikk sånn.. OK, I guess. Veldig kjipt å bli slått med én stygg centimeter i lengde, men så var det digg med revansj i stille høyde, hvor jeg dro i fra med 10 centimeter. Pers på 1.20 kan vi være fornøyde med. :D
Tjah, kan vel egentlig være fornøyd med hele dagen, 1. og 2. plass er jeg kjempefornøyd med. Sånn egentlig.

Life as always, now in pics.

Selv om det bare er fire dager siden sist jeg blogget, så føles det som om det er en uke siden. Alot has happened, I think. Eller så er det bare jeg som ikke har verdens beste hukommelse. Satser på førstnevnte. Anyways, det er ikke så mye jeg har gjort som er utenom det vanlige. Trening og lekser som har opptatt fritiden min. Høres sikkert veldig kjedelig ut, men det er ikke det. Skal på KM til helga, I think, og KM helga etter også. Skal sannsynligvis også på et stavstevne, som jeg kommer til å dø på. JEG VET DA SØREN HVA JEG DRIVER MED, GODDAMNIT! Men whatever, jeg skal ikke dø. Jeg har også hatt halv skrivedag i engelsk i dag, som gikk til pieces, for å være ærlig. Forhåpentligvis er ikke læreren av samme oppfatning. Problemet er at oppgavene vi får velge mellom er lost. Uten noen form for idè som passer hvordan mitt hode tenker, ingen treffende ord eller setninger, absolutt ingenting som gjør at jeg får lyst til å skrive oppgaven. Og da blir det hverken bra eller moro å skrive. Ikke blir det bra å lese heller. Jeg hadde også en halv skrivedag i norsk for en liten stund siden, og jeg husker ikke hva jeg skrev om. Derfor er det alltid et lite sjokk når jeg får igjen stilene og begynner å lese på dem. "Hva søren var det jeg skrev her?!"-liksom.

Var på Holm hvor vi har k&h og musikk annenhver uke på tirsdagen. Jeg liker virkelig ikke å tegne og male and those kind of stuffs. Ikke er det noen motivasjon å være der, heller. Gleder meg til vi flytter ned på den ordentlige skolen vår, da er man ikke så langt borte fra the so-called sivilisasjon. Joda, hele bygget og atmosfæren er koselig der, men jeg liker det ikke allikevel. Man er borte fra alle sammen, og det faktum at det er der jeg alltid får de dårlige karakterene mine teller vel litt, det også. Selv om jeg virkelig prøver å forbedre dem, så får jeg fremdeles ikke noe bedre enn en 4. Men jeg liker friminuttene der oppe, de er morsomme. Sist friminutt vi hadde, var kjempegøy, egentlig. Men jeg liker friminuttene på skolen bedre.

Hadde vi lite å gjøre i friminuttet? Åjadda. For de som ikke ser hva det er, er det en "strak" baklengs salto. Hvis vi ser bort i fra bøyde bein. (:

Se! DET ER FINT VÆR! OhMyGod, det er FINT vær! SOL. VARME. Jeg har sagt at vinter er digg, men sommer er diggbart. Jeg er i et usedvanlig godt humør for tiden, av forskjellige grunner. En av dem er at det er lysere ute, sola skinner og det er varmt i forhold til for en måned siden. Og snøen smelter. Jeg er klar for vår.

Martine er også klar for vår, apparently. (:

I dag tok Martine og jeg skolebussen hjem, sammen med resten av folka. Så hoppet vi av, og endte opp med å gå med Hansa hjem. Han har en sånn kul rubix kube som vi loket rundt med hele veien. Eller, Martine gjorde, jeg så på, og Hansa lo av oss. Han brukte også 40 minutter på å forklare oss hvordan man skulle løse den. Eller, han prøvde å forklare en megakonsentrert Martine det, mens jeg lo veldig av dem. Det var litt morsomt, å se Martine konse så sinnsykt.

Konse, konse, konse...

Egentlig kan jeg ærlig innrømme at jeg ikke skjønte noe som helst av den forklaringen på hvordan man løser rubix kuben. Ikke har jeg tålmodighet nok til å løse den heller, men Martine gjorde et ærlig forsøk. Jeg tror ikke det ble så vellykket, egentlig, selv om bildet jeg tok av henne var megasøtt. (:

"Jeg er i hvertfall best i å herpe hele greia," sa en stolt Martine.

Jeg tror dette er det lengste blogginnlegget mitt EVER. Med relativt mange bilder. All hail me!
Love. (:

Systemfreak.

Trening. Slitsom. Men også bra, I think. For å ta det i korte trekk. Som sagt, så har jeg ikke hatt internett i dag, for det bestemte seg for å dø. Så i stedet fikk jeg et av de sjeldne rydde-anfallene som dukker opp nå og da. Støvsugde huset og ryddet på hele rommet, som nå faktisk ser relativt ryddig ut. Relativt, jeg er flink til å rote med en gang igjen, apparently. Men det ser ut til å være mulig å bo her igjen. Jeg ryddet også i skapet mitt, nå er det faktisk mulig å finne fram inni der. Gensere på en side, t-skjorter på den andre. Jakker og bukser på en annen hylle, og sommerklær og det der i skuffene. Jeg har kontroll på rommet mitt av alle ting, føler jeg. Jeg er avhengig av kontroll. Hvis ikke freaker jeg ut. Jeg er litt systemfreak. Må ha ting organisert, og ikke bare flytende rundt. Da blir det nemlig så digg å bare gi faen i ting og la livet gå som det går til tider. Ja, jeg er litt care akkurat nå. For some reason.

Det er skole i morra. "Æsj" akkurat nå. Jeg er litt giddalaus i kveld. Venta på ting som ikke skjedde, og som trolig ikke kommer til å skje heller. Må slutte å rote meg bort i min egen verden. Jeg har lyst til å skrive, jeg skrev så mye før. Skrev masse rart egentlig. Det er litt morsomt å finne igjen tingene jeg skrev for flere år siden. Selv om det er litt rart, det blir liksom: "Omfg, åssen i all verden kom jeg på å skrive om det der?!" Jeg har vokst, tydeligvis. Ikke bare over-the-top med fantasy lenger, men litt mer "normalt" på en måte. Hvis det ga mening. Jeg tror ikke det gjorde det, sånn egentlig, men. Jeg tror ikke noe i dette innlegget ga mening, for å være ærlig. Hadde det ikke vært digg å ha en tryllestav og kunne rydde i tankene som man kan gjøre med klesskapet..?

Fastwriter.

Like, whatever. :D
Jeg fikk bare lyst til å begynne med en skikkelig care-kommentar i dag, selv om det er det jeg alltid gjør. Men whatever. Jeg skal på trening om 10 min, så egentlig skal jeg spise. Men jeg har spist fra før av, og jeg nekter å spise speilegg. Det er bare ekkelt. Internett har fucka seg i hele dag, så jeg har ikke fått vært på MSN eller YouTube eller noe som helst. Litt deilig egentlig, siden hodepine-attacket ikke kom i like stor grad. Men jeg har da heller ikke vært sosial med venner i hele dag, som ikke er deilig. Det er bare kjipt. Jeg må virkelig skaffe meg et liv. Pappa og jeg diskuterte hva som foregår i et fjortenårig hode, som ikke er så rent lite, egentlig. Det som irriterer meg mest med den nyere og den gamle generasjonen mennesker er at den gamle ikke skjønner hva den nyere faktisk bruker PCen til. Men det kommer jeg tilbake til seinere i kveld, da skal du også få vite hva shitkid'en har gjort i dag, når hun ikke har hatt PC. :D
As you care, right?

Fritidsproblemer.

"Smerte er noe som sitter i hodet, en tilstand det er mulig å ignorere."

Jappda, jeg motsier prinsippene mine i dag. Jeg har en liten mistanke om at noen mennesker er satt sammen slik at de nyter at andre har det verre enn dem selv, for da føler de seg ikke så miserable. Merk: Noen, ikke alle. Ellers er jeg naiv nok til å tro at folk er glade i å redde verden. Og hvis du ikke hører til noen steder, så finnes det andre blogger å lese. :)
Anyways: jeg er støl i hele kroppen fra i går. Åssen har jeg greid å tryne sånn at skuldrene er støle?! Altså, jeg skjønner at beina er døde, det hadde jeg egentlig forventet. Men å være støl i skuldre og overarmer? Hva søren, liksom?
På et vis er det litt digg allikevel. Har du vondt, så veit du at du lever. Men det fins da grenser for hvor mye jeg skal ha bevis på det også.
Jeg vet jeg har skrevet om den stygge ryggen før, og jeg gjør det igjen. Fy fader, nå kan det godt gå over, synes jeg. Like vondt er det ennå, og det har gått noen uker nå, I think. Vondt i hodet har jeg også, overload fra den siste norsktimen hvor vi ikke gjorde en dritt.

Men tilbake fra hverdagen og over til tankene, og hele poenget med den begynnende setningen. "Smerte" kan være flere ting, egentlig. Det kan være at du tryner på sykkelen og får vondt i beinet. Det kan være at kjæresten slår opp og du får kjærlighetssorg. Det kan være at en nær forsvinner. Det kan være at du føler deg svikta eller at du svikter noen. Og så videre. Det er både fysisk og psykisk. Jeg tror det kan være mulig å trene deg opp til å ikke føle alle de negative følelsene. Men da tror jeg du slutter å føle andre ting også. Hvordan kan du vite når du er glad hvis du ikke vet når du er lei deg?
Verden er én hel motsetning. Føler du sorg, kan du føle glede. Har du fremgang kommer til også til å ha motgang. Er det rart det er krig i verden?

Og så hopper vi over til tittelen på innlegget. Siden jeg ikke har vært på trening i dag, har jeg hatt tid til å gjøre ting jeg aldri har tid til ellers:
BILDEREDIGERINSNØØØRD! Jeg herpet et bilde jeg tok for en tid tilbake. Det var litt morsomt, og selv om jeg suger, så deler jeg ferdighetene mine med deg. (h)


Original.



Redigeringa er litt amatør-aktig, og veldig enkel egentlig. Litt endring av farger og kontraster + tekst. Og siden det er jeg som har fotografert og redigert bildet, er det også jeg som har copyright. :)
Jeg har også et nydelig bilderedigeringsprogram, som hjelper en del.

Aktivitetsdag.

Årets vinteraktivitetsdag, ladies and gentlemen, gikk til Kollen. Det var en del valgmuligheter, ishockey o.l, isfiske, aketur, skitur, Hafjell og Kollen eller noe i den duren. Jeg ville ikke til Hafjell, for da hadde det såkalte "ryktet" mitt dratt til helvete og tilbake igjen. Og så skulle en del av vennene til Kollen, så jeg slapp å drite meg ut alene. Du kan si hva du vil om andre bakker, men Kollen er og blir den jeg liker best. Og det var kjempegøy å stå i dag! Perfekte forhold, nesten ikke vind, og akkurat passe med sol. Føret var helt sinnsykt bra, man fikk grep på snøen, men det gikk fort allikevel, på en måte. Til vanlig har jeg ikke tid til å ta en tur opp og stå litt, så det er kjempenice når vi har sånne hele dager med skolen, slik at jeg kan kjøre til beina knekker under meg. Jeg har heller ingen folk i nær omkrets som er glad i å bli tvunget opp og kjøre, så derfor er det så fint når det er lærerne, og ikke jeg, som tvinger dem.

Vi dro opp klokken 10, Martine og jeg ble kjørt av pappa, som var så snill å kjøre oss opp. Der møtte vi veldig mange folk fra skolen, det var veldig mange fler enn forventet, egentlig. Men det var bare morsomt. Så kjøpte vi dagskortet, og begynte å kjøre. Martine og jeg kjørte snowboard, men hun byttet til slalåm. Da fikk vi kjørt litt mer. Stakkars, kan ikke forvente at hun skal opp i Olabakken med brett når hun bare har stått 6 timer på det til sammen. Så Kaisa var outsideren i gjengen som kjørte sammen, eneste på snowboard. Men det er morsomt å være outsider, så det var ikke noe problem.
Vi kjørte vel egentlig over alt, og var en gjeng på et noen kompiser fra barneskolen og noen fra den nye klassen, + MK og meg. Jeg begynte endelig å hoppe "skikkelig", altså litt mer enn 3 cm over hoppet. Mwhihi! Tiden fløy, og plutselig var klokka rundt 13-14 på ettermiddagen, og dagen slutt for de som skulle hjem når "dagen var slutt". Etter litt om og men fikk jeg lov til å bli igjen i bakken. Kjørte sammen med noen kompiser fra den gamle barneskoleklassen, siden MK dro hjem. Vi ble til klokka 16, da var vi utslitte og døde i beina. Bokstavelig talt. Jeg klarte nesten ikke å gå ned trappa i sta. Men det var en ekstremt morsom dag, uansett hvor sliten jeg nå er.
Og sånn helt til slutt slenger jeg med et par bilder jeg/venner tok, bare for å vise hvor hardt vi regjerer.

Martine og Kaisa later som om de er mer skillsa enn hva de egentlig er. (h)

Keep smiling, people. (:

We ain't gonna live forever, but let's pretend.

Jeg er i et rart humør i dag. Positivt rart, på en måte. Jeg liker det, selv om det er rart. Forestill deg en veldig kullsyreholdig brus med kilende bobler, som smaker litt av alt bra i verden og som lukter av alt som gjør deg glad. Eller du kan forestille deg å gå på skyer(det hadde vært gøy, forresten!). Haha, det var en teit skildring, egentlig. Men jeg kom ikke på noe bedre. Jeg har lyst til å gjøre et eller annet sinnsykt jeg egentlig ikke burde. Hoppe i strikk eller fallskjerm eller what so ever. Litt sånn "lev i dag, dø i morgen med en dæsj av careface på toppen"-attitude. Men det overlever vi. Jeg skal ikke dø ennå. Forhåpentligvis. (:
Hvorfor det er slik? Jeg vet ikke. Eller jo det gjør jeg, men det gjør ikke du. Men det får bare være sånn. Men uansett, så har jeg vært på friidrettsstevne i dag. Det gikk sånn... OK, I guess. Egentlig gikk det dårlig, synes jeg. Jeg ble slått med 2 stygge centimeter i kule, og var megatreig i løpet. Men så har jeg ikke trent skikkelig på 3 uker heller, så kan egentlig ikke forvente så veldig mye mer heller.
Men nå får jeg tydeligvis beskjed om å logge av, for små drittunger er ikke på PC lenger, i følge foreldre.

BarneTV og andre "barnslige" greier.

Åh, herregud, som jeg har savnet BarneTV! Jeg savner å være liten og fremdeles synes at BarneTV er kult, og stirre som limt fast til skjermen. Jeg satt og så på Asgeir og Vaske på BarneTV, som er much better than the crap som går på TV nå. Jeg savner alle de gamle barnetv-programmene, de som var så fantastisk koselige. I motsetning til de greiene som er nå, hvor 10 år gamle drittunger er programledere, som ikke vet hva "programleder" betyr en gang. Ikke vet de hva "skuespill" betyr heller, men det er jo ikke deres feil. Det er de voksne som fyller barna sine med skyhøye tanker om seg selv og hvordan de er. Nå kom det en reklame om en Tv-serie, og jeg ble bare pissed av den.

"Du skal bare drite i å juge så mye!"
"Du har ikke så veldig mye du skulle sagt! Du er ikke så veldig mye bedre sjøl, da!
... NEI, THOMAS, JEG MENTE DET IKKE!"

Give me a break. Som om en elleveåring vet hva det betyr å være sammen med noen, liksom. No offense ovenfor dere som er sammen med noen, koselig nok det. Jeg blir bare så irritert når de får unger til å tro at de vet noe som helst om forhold i det hele tatt. Det hadde ikke så mye med reklamen å gjøre, men jeg følte jeg måtte kommentere det allikevel. Ti, elleve og tolvåringer vet ikke hva det betyr å elske noen. Det blir bare feil å misbruke ordene "jeg elsker deg". Det er noe annet å si det til en venn eller et familiemedlem, men å være elleve år og tro at du har funnet livets store kjærlighet, det blir feil, sort of. Selvfølgelig finnes det sikkert noen unntak her i verden, men tviler på at det er mange, egentlig. Mwhihi, sier jenta som ikke har vært sammen med noen på nesten 2 år. Jeg er bare kresen og faller for feil folk. (h) Og så er jeg ikke falle-for materiale for andre, that's for sure. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om, så vi hopper tilbake til barneTV og andre barnslige saker, vi. (:

En av favorittfilmene mine EVER må være Løvenes Konge (The Lion King på engelsk, ja). Den er så fantastisk søt, fin, vakker, trist, hysterisk morsom og så videre med haugevis av adjektiver. Det er noen av det beste Disney har prestert, og det er ikke lite bra det Disney har skapt. Jeg liker faktisk den dubba versjonen bedre, for det er den norske jeg har vokst opp med. Simba, Mufasa, Sarabi, Rafiki, Zazu, Timon og Pumbaa, Nala, Scar og så videre... Jeg digger hele gjengen. Sangene i filmen er sinnsykt fine, og ja: det kommer fra en som ellers hører på bråkemusikk. Sangene er veldig fint dubbet, også. Det er liksom en film jeg så for første gang når jeg var 2 år gammel, og som jeg digger ennå.

"Hvis verden vil snu ryggen til deg, så snur du ryggen til verden..."

Geniale kommentarer er det også.
Hvis du har lest ned hit, og føler at jeg fremstår som veldig barnslig, så kan jeg informere om at du egentlig har helt rett. (:

Hakuna Matata. Ingen bekymringer.

Hva gjør du i livet?

Vi har en oppgave i Samfunns fag, hvor vi skal finne ut hva vi gjør i livene våres. Interessant, men også veldig unødvendig. Jeg vet nemlig at livet mitt består av skole, lekser, trening, familie og pc, da også venner. Jeg får kanskje stikket bortom en venn en eller annen gang i løpet av uka, også. Det er det jeg har plass til. Det finnes ikke flere timer i døgnet. Jeg vet også at jeg sover for lite, og jeg trenger egentlig ikke å bevise det for læreren og resten av verden også. Sånn egentlig. Jeg vet også at jeg burde gjort de hersens leksene i stedet for å sitte her og blogge om dem. Men, men. Egentlig burde jeg lagt meg også, så jeg sover "nok". Det var mange "egentlig'er" i dag, men det er ikke så farlig. Vi hadde k&h og musikk i dag. Ikke rart jeg ikke finner motivasjon til å jobbe med maling og tegning and what so ever, egentlig. Men, men. Vi hadde som sagt musikk også, som var litt bedre. Grupppa funket fett, og selv om halvparten av oss egentlig ikke gjorde en damn shit, så kom vi med noen forslag vi også, tenk. Det var også en "lærer"-dude fra 10. som var der, som hjalp en del, han også. Kul fyr, egentlig. Vi skulle vise en voggesang for lærerne. "So, ro" eller noe slikt. Har man et piano, gitarer, triangler og så videre, pluss en gjeng med ungdommer som vil og skal ha gode karakterer, oppnår man mye. Blant annet 5+, som jeg er veldig fornøyd med, siden det er musikk. 4'ere derimot, er fy-fy.

I morgen er det skrivedag, muligens samfunnsfag-prøve og forhåpentligvis ikke mattefremføring. Hvordan det kommer til å gå? Veit'kke, tør'kke tenke på're engang. Jeg satser på at inspirasjon og flaks holder, og at jeg ikke dør. Det hadde vært dumt, tror jeg. Anyways nå må jeg tilbake til det jeg egentlig holdt på med, å lese de tre siste setningene i den dumme leksa.
Og mens jeg gjør det, så kan jo du bruke noen ekstra sekunder på å svare på tittelspørsmålet, siden du tydeligvis har brukt en liten stund av tiden din på å lese hit. Det finnes en anonym-knapp.

Korte skrive-saker.

Første skoledag gikk mye bedre enn hva forventningene skulle tilsi, men så er jo Kaisa kjent for sin pessimisme også. Alle de prøvene og fremføringene jeg snakket om skulle jeg ikke ha før senere i uka allikevel, så da var det jo greit. Jeg gruer meg uansett. Men positive prøver: Jeg fikk igjen naturfagprøva vi hadde før vinterferien som jeg hadde glemt jeg hadde hatt. Fikk en 5'er, som egentlig er bra nok, I think. Nå satt jeg og brukte tiden min på å forberede en stil til ondsagens skrivedag i stedet for å blogge, derfor blir dette innlegget veldig kort. Jeg har fått en idè om hva jeg skal skrive om, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få den ned på papiret. Hjelp. Går det til helvete, så går det til helvete. Men jeg skal i hvertfall finne på noe. Og dette innlegget ble faktisk så kort at jeg avslutter nå, for jeg skal se på Wipeout.

Hverdagsmonstre.

Jeg har vært syk en uke, og gått glipp av mye på skolen. Blant annet en fremføring og en prøve og muligens enda en prøve, som jeg må ta igjen i morra. Jeg aner ikke hva jeg skal si på fremføringa, vet ikke hva jeg skal kunne til prøvene, og jeg sliter noe så jævlig. Og i stedet for å finne ut alt dette, så sitter jeg og blogger om det. Jeg gidder nemlig ikke at vennene skal bruke sin tid på det, for det angår meg og ikke dem. De har sine egne liv. En del av meg sier at jeg skal øve, en del av meg gir faen. Det blir en balanse av ubestemmelighet, som gjør at jeg hører på min tredje del, som sier at jeg skal gjøre andre ufornuftige ting som ikke har noe med saken å gjøre. Anyways er jeg litt megastressa nå, for det er så sinnsykt mye som skal gjøres. Jeg vil ikke tilbake til hverdagen. Som om jeg har stengt døra inn til min stille verden, og nå er jeg tvunget til å åpne denne døra hvor hverdagens monstre venter utenfor. Monstrene har hopet seg opp og banker på, og kommer i morgen enten jeg vil det eller ikke. OK, det var en veldig metaforisk overdrivelse, men det er sånn det føles for øyeblikket.

Det blir så veldig mye bedre når alle sier rundt meg at det kommer til å bli minst seks ganger verre til neste år. Jeg sliter med toukersplanene jeg har nå, hva kommer til da til å skje til sommeren og neste år? Jeg begynner å lure litt på hva i all verden det er jeg har begitt meg ut på, og om dette er et sjakktrekk. Men det kommer mer positivt enn negativt ut av det, tror jeg. Håper jeg.
Det er så mye mas overalt. "Gjør ditt, gjør datt," og så bryr jeg meg egentlig ikke. Jadda, det er hva jeg gjør det til, og nå gjør jeg det til et mas. Kanskje ikke helt enkelt for de nærmeste til tider, og det beklager jeg. Jeg er en irriterende dramaqueen. Med luksusproblemer.
Men på den andre siden: Kanskje uka blir mye bedre enn forventet, og alle "bekymringene" mine er grunnløse? Det finnes tusenvis av barn i Norge som har det hundretusen ganger jævligere, som jeg nettopp leste et bevis på. Det gjør at jeg egentlig føler meg veldig stygg når jeg klager på alt random bullshit som foregår i mitt liv, egentlig. Jeg får dårlig samvittighet, og har lyst til å redde hele gjengen. Det er så veldig urettsferdig.
Men jeg kan ikke redde verden alene. Selv om det suger hardt.