Prosjekter og drømmer og realiteter.

Jeg har så skrivesperre at det ikke er gøy. Jeg har egentlig så innmari mye fint jeg vil fortelle dere, jeg klarer bare ikke å få det ned. Jeg har til og med begynt på et stort prosjekt. Vel, det er stort for meg i alle fall. Jeg trodde et øyeblikk at våren endelig var på vei, men så kom snøen og regnet i stedet for. Det er i stunder som dette jeg drømmer meg tilbake til tiden da jeg bodde slik:

Kunsten å skrive mye om lite.

Det er mandag den tyvende februar, klokken er 10:46 om morgenen, og det er vinterferie. For å åpne innlegget med det åpenbare. Det er kanskje hovedpoenget i kunsten å skrive mye om lite: Passe på å få med seg det åpenbare. Side opp og side ned, setning hit og setning dit, om allmennfaktaen. Skal du skrive mye om et tema du kan lite om: Få med deg det alle kan, og utdyp det såppass at Marianegropa virker grunn. Å legge ved småhistorier fra det virkelige liv som du knytter opp mot temaet, er også noe å ta med seg. Eksempel: "Det er mandag morgen og vinterferie, snøen ligger fremdeles på bakken, og solen kan skimtes så vidt det er gjennom det grå skydekket. Egentlig burde jeg vært ute på skitur, men det skjer jo ikke. Jeg sitter jo her og skriver om kunsten å skrive mye om lite." Hvis du klarer å trylle inn litt sjarmerende humor og sarkasme her og der, og på den måten kamuflere det faktum at du egentlig ikke kan en dritt om temaet, eller at du kunne skrevet tre setninger i stedet for tre sider, er du good to go. Selv må jeg nok jobbe med den siste biten der, men egentlig skulle jeg bare si at jeg har sovet i gjennomsnitt elleve timer de siste dagene - som er nesten dobbelt så mye som det jeg vanligvis sover. Og det er sinnssykt deilig.

18 timer og 1 minutt nøyaktig.

Stikker egentlig bare innom for å fortelle at jeg nå har vært på farten i 18 timer og 1 minutt, slik jeg har vært hver dag hele uka. Etter to treninger, en naturfagsprøve og en skoledag, 3 kroner og 80 øre på bankkortet, et skikkelig proft ninjahopp nedover trappene på Nasjonaltheatret (seriøst, jeg sto på feil side av sporet da t-banen rullet inn på perrongen og rakk den allikevel!), en bursdag i Asker, alt for lite mat og alt for mye flying fra A til B, kan jeg endelig puste ut, senke skuldrene, få av meg høye hæler og sminke, og legge meg i verdens beste seng. Planen er å sove til jeg våkner av meg selv i morgen. Eller i overimorgen, for den sakens skyld. Eller neste uke en gang.

Jeg er sytten og kald. Kald og nummen, og jeg klarer ikke få ned ett eneste ord av hva jeg har snurrende i hodet. Klarer ikke få det ned riktig i alle fall. Selv samfunnsfagoppgaven min, "Diskuter hvordan din identitet påvirkes av kulturen du lever i" eller noe i den duren, blir helt på trynet. Har kjent på den brennende isningen i beina som kommer når snøen smelter, det var kanskje ikke en god idé å dra på seg sneakers og ankelhøye sokker. Går ut av dører og må trekke pusten to ganger før jeg faktisk får luft, for kulden er så skarp og gjennomfrosset at kroppen et kort øyeblikk ikke klarer å takle den. Jeg har begynt å si klokken i stedet for klokka, uken i stedet for uka, jeg taper i Wordfeud mot klassekamerater, og vinner mot bekjente som for øyeblikket er på Bali. Har spist yogurtiskrem uten å få dårlig samvittighet, jeg frivender og hopper og kaster mye bedre enn før, og kiloene jeg løfter øker med jevnt tempo. Det føles så bra. Huset har vært merkelig stille uten lillesøster som har vært i Trysil, selv hunden har lett etter henne, og mamma og pappa og jeg har sett mange fine filmer i løpet av helgen. Hunden har sovet i sengen min og vi har drøyd med å stå opp i timesvis, bare fordi det har vært helg og vi har kunnet. Jeg har møtt bestevenninnens kjæreste for første gang - han var betraktelig høyere enn hva jeg så for meg at han var - og jeg har savnet min egen. Jeg syntes så veldig synd på han da telefonen lyste opp etter en times stillhet, og det sto: "Sorry, jeg sovna med tyskbøkene," og jeg visste at han fremdeles satt i stillestående kø på vei hjem fra skirenn i Trondheim. Stakkars, slitne gutt. Mamma kom med en asjett med appelsinbåter, lillesøster synger stille for seg selv, og jeg gleder meg sånn til i morgen, for da skal jeg turne og løfte vekter og hilse på han fine, min han fine, som jeg ikke har sett på nesten en uke. Det er ikke lenge i det hele tatt, det er nesten kleint at det kjennes ut som om det er en evighet. Jeg er sytten, og jeg er ikke så kald allikevel, for hjertet mitt er overveldet av alle følelsene som finnes i det.

17 år.

Hei, jeg ble 17 år på mandag. Gratulerer med overstått til meg. Det kjennes bra ut, å være 17. Men det er litt skummelt også. Om under ett år er jeg jo voksen. Det er sykt, det.