Flying start.

Nå er endelig møblene på plass, endelig et holdepunkt i denne fremmede hverdagen - jeg har offisielt flytta. Men resten av tingene kommer ikke før på mandag (?), så helt innflytta er jeg ikke ennå, da. Ei heller får jeg de lite samarbeidsvillige USBkablene før mandag heller, så dessverre må du bare overleve uten bilder av huset jeg bor i, bassenget jeg bader i, havet jeg sitter i timesvis ved, og konserten jeg har vært på. Dette er noe av det jeg har gjort, skjønner du. Jeg var på konsert i kveld sammen med en bunch av amerikanske kids jeg aldri hadde sett eller hørt om i hele mitt liv før jeg sto på plassen og stirret på dem. Snakker om å hoppe rett i de sosiale sammenkomster... Uansett, jeg dro på en Demi Lovato-konsert med en gjeng jenter som var veldig hyggelige. Hvis du nå lurer på hva i alle dager de har slått den ellers så bråkete jenta i hodet med, så må nok det mysteriet forbli uløst. Hovedsakelig dro jeg mest for den sosiale biten, og selv om det helt ikke var det jeg setter i øra de timene jeg hører på musikk, så er det alltid like kult å være på konsert. Alltid like kult å føle hvordan bassen dirrer i lufta og riffene fra gitarene klistrer seg til hjernen mens trommene får deg til å slå takten med fingrene, frivillig eller ei. Stemningen før showets stjerne entrer scenen er til å ta og føle på, og etter uutholdelig venting eksploderer hele salen i hyling fra overentusiastiske fjortissfans med plakater, t-skjorter og tegninger i ansiktet. Når du så går ut av konsertlokalet, er du litt døvere, litt hesere og definitivt mer susete i hodet enn da du gikk inn. Men det er slik det skal være, er det ikke?

Jeg har snoket rundt på nettet og funnet ut at Green Day opptrer om veldig kort tid og hvis det fremdeles er billetter å få tak i.. Snille pappa, snille..?

Har definitivt fått en god flying start på oppholdet, takket være nordmenn som har vært her tidligere, og hjelpsomme amerikanere som tar oss i mot med åpne armer. Tålmodighet er en dyd, en dyd jeg virkelig ikke har mye av når det kommer til meg selv. Men det funker, ting går lettere allerede nå, etter å ha snakket engelsk et par timer i strekk. Overraskende hvor fort man tilpasser seg omstendighetene hvis man først er tvunget til det.

I går ble jeg fjorten-og-et-halvt. Hva i helsike jeg har gjort dette halve året, er jeg litt usikker på. Alt er et virvar av minner som ikke følger en rekkefølge basert på datoer og tid, i hvertfall. Et halvt år igjen til jeg er 15 og snart voksen. Vel, nesten da.

Savn.

Klokka er vel godt over leggetid her og hos dere, skilpadder som helt sikkert ligger i sengene deres og sover, er den vel altfor tidlig til å stå opp. Det betyr at jeg loker alene på PCen, uten noen som holder meg med selskap. Det er litt ensomt, for lillesøster har visst sovna på sofaen også. Stakkars, jeg synes nesten synd på henne. Nesten. Hun var visst litt sliten, som sover som det lille barnet hun er mens den litt eldre storesøsteren spiller musikk. 21 Guns av Green Day, som jeg har hørt på de siste to kveldene.
Jeg kan ikke tro at det bare er litt over to uker siden stavleiren. Det virker som om det er flere måneder siden jeg noe skeptisk trasket inn i en altfor kald idrettshall og endte opp med å møte mennesker jeg kommer til å huske lenge og savner ordentlig. Jeg har ikke tenkt så mye på det, siden hele tilværelsen min bokstavelig talt har blitt snudd på hodet. Allikevel, da jeg på senteret fant en parfyme som minnet meg om en på leiren jeg ble spesielt knyttet til, dukket det opp minner jeg både lo og hadde lyst til å grine av. Jeg savner dere virkelig, til og med de jeg ikke trodde jeg skulle bry meg noe med. Det overrasker meg hvor knyttet jeg har blitt til folk jeg kun var sammen med i 4 dager eller en uke. Jeg lurer på om de som var der tenker på de de møtte, og om de husker meg, eller om jeg allerede har gått i glemmeboka. Jeg lurer på om det vi gjorde betyr noe, eller om det bare er noe de har kastet vekk og glemt.
Jeg savner også de mindre friidrettsinteresserte folkene mine, og jeg føler meg enda mer ensom og hjelpeløs. Hvordan jeg skal klare dette, er jeg ikke helt sikker på. De har advart meg, om at kommunikasjon kom til å bli det største problemet. 6eren i engelsk hjelper lite når man ikke skjønner hva i alle dager dama spør om i butikken. De sier jeg må være tålmodig med meg selv og la hodet mitt snu seg om til engelsk. De sier jeg må være tålmodig og bruke tiden jeg trenger på å tilpasse meg.
Men jeg er lei av å vente og være tålmodig.

Skulle hilse fra lillesøster og si at hun har fått ny mobil.
Legg merke til hvem som er på bakgrunnsbildet hennes. (h)

Leter du etter meg?

Da finner du meg mest sannsynlig her. Her skal jeg ligge på håndkleet og la sola steike meg levende, inntil jeg får den fine brunfargen neste alle vi bleike norskinger er ute etter. Så skal jeg vel helt sikkert bade i det varme havet, som var varmere enn lufta da bildet ble tatt i gårkveld. Og jada, dere bekymrede sjeler, jeg skal passe meg for både sharks og gators og diverse andre rovdyr som helt fint kan spise meg.

Fransk katastrofe.

Det er snart midt på dagen, og det er altfor varmt å sitte ute, synes jeg. Jeg forbanner dette systemet med strømmen, for jeg kan ikke bruke vanlige stikkontakter fra Norge eller Europa generelt. Hvilket betyr ingen strøm til PC, ingen bilder, ingen bra blogginnlegg. Men jeg har mac'en, selv om jeg ikke skjønner noe av den. Men så fort jeg får tak i adaptere som også omgjør strøm, da er vi oppe og går igjen. I stedet for å bruke all denne tiden på bloggen og bilder, har jeg plutselig mye tid til overs. Jeg fant ut at jeg skulle prøve meg på fransk manikyr, som endte i fransk katastrofe med norske aner. Det endte opp med normal rosa neglelakk i stedet. En annen katastrofe er beina og armene mine. De er bitt i stykker av mygg, som jeg er så heldig å være allergisk mot. Den eneste i familien som reagerer er også den eneste som blir bitt skikkelig. Nå har jeg gigantiske kuler overalt, men det er liksom ikke problemet. Problemet er at det klør sånn, og jeg klør hull i huden, og ender opp med ekstremt stygge arr som ser ut som sigarettarr. Mamma ga meg en tablett av et eller slag, som roet ned den giftgreia i stikkene, så det klør ikke så mye lenger. Foreldre er fine å ha til tider, de også.

Skulle hilse til J og E, fordi de er kule. :)

Snapshot er fanget på en buss mellom Heathrow og Gatwick, de to flyplassene vi måtte swtiche i London.

Omg, foreldre er definitivt fint å ha til tider når de, til tross for teite adaptere, greier å fikse strøm til PC og elskbare programvarer som gjør hverdagen min tusen ganger lettere.

Hvis de klarer å fikse samarbeidet mellom PC og minnekort også, da skal jeg jaggu meg være snill jente hele resten av uka.

Surrealistisk.

Flyturen gikk bra. Fløy fra Oslo til London og London til Tampa. Tror vi reiste nonstop i 19 timer, med i tellingen er alt fra sikkerhetssjekker laget av donutsspisende treiginger og bagasjeleting. Det var veldig kult å se Big Ben, London Eye og diverse turistattraksjoner, selv om det var fra mange tusen meters høyde. Rakk så vidt det var flyet til Tampa, siden vi rotet med busser og bagasje og masse annet rot. Men familien har visst gullhår i lange baner, så det gikk greit. Siden vi reiste til sammen i veldig-mange-timer, har jeg hatt god tid til å ta masse bilder, men de har jeg selvfølgelig ikke overført ennå (ikke spis meg, jeg jobber med saken). Men nå er jeg her, allerede tenker jeg snart helveis på engelsk. Jeg har møtt lokalbefolkningen, noen koselige folk som så visst ikke er vikinger slik vi oppe i nord. Det er insanly varmt her, men det har jeg ikke noe i mot. Luftfuktigheten derimot, kunne godt ha vært mye lavere. Resultatet er at Kaisa ser ut som en sau, bokstavelig talt. Nå tar vi alle sammen et halvt minutts stillhet og takker oppfinnerne av rettetanger og hårfønere. Huset vi skal bo i er veldig fint og litt lite og veldig koselig sammenlignet med villaene i nabolaget rundt oss. Men vi har ikke møblert det ennå, som vi skal gjøre i den nærmeste fremtiden. Jeg får velge ut nøyaktig hva jeg skal ha på rommet selv, og hundretusen ideer svirrer rundt i hodet. Husene er nøyaktig som i filmene, med trær og hammocker og postkassene. Vi skal spise med noen norske familier som også bor her etterpå, det blir koselig. For øyeblikket er det ingen paniske anfall, ting ser ut til å bli bra, selv om jeg savner dere norskinger. Det er surrealistisk, jeg tror ennå ikke at jeg har reist fra dere og ikke kommer til å kunne kjenne dere fysisk på ett år. Jeg savner dere allerede, som sagt før. Jeg tror ennå ikke at jeg skal bo her, gå på skole her, leve her.

Jeg er veldig overrasket over hvor bra hodet og kroppen har nesten-vendt-seg-til å snu døgnet 6 timer. Men så var vel døgnrytmen min rimelig snudd uansett...

Noen siste ord, Kaisa?

Bagene er nesten pakka, huset nesten heltomt, og mamma og pappa er snart beyond stress. De ber meg om å skru av, men jeg hører ikke ennå. Snart, men ikke akkurat nå. Lillesøster sitter i telefonen og utveksler adresser med en venninne, og jeg... Jeg sitter her og gir min siste tale til de som har vært faste følgere siden november 2008 og nye lesere som dumpet innom dette skrivested på internett som bare opptar plass. Enda har jeg ikke helt innsett hva som foregår, tror jeg. Selv om jeg har sagt ha det til venner, selv om jeg har fått snille ord om hvor stor tro folk har på meg og at jeg kommer til å ha det kult, selv om hele huset ser ut som en litt snål versjon av et sterilisert sykehus, så får jeg det allikevel ikke inn i hodet at jeg skal flytte og bo ett år i USA. Men selv om det ikke har helt gått inn, så er det mye roligere enn i går. Jeg kommer jo tilbake, ting er bare satt på pause. En slags ro, alt er nesten greit. Men det betyr ikke at dere skal glemme den lille drittungen som hamrer løs på tastaturet, som utallige ganger har tøyd grensa for pc-avlogging, bare for å blogge ferdig. Nå gjør hun det igjen, og hun kommer til å få huden full enda en gang. Men alt for dere, sant? Haha, jeg må nesten le av meg selv. Det høres ut som om jeg skriver min egen dødsdom, hvertfall i mitt eget hode. Men det er sånn det er, å være tenåring. Men hvor mye hadde jeg ikke turt hvis jeg ikke skulle dratt, lurer jeg. Mye positivt kommer ut av dette, og jeg gleder meg, hvis alt går i boks. Jeg kommer til å fortsette med bloggingen, om dere vil eller ikke, holdt jeg på å si.

Selv om han går på trynet i grusbakker, så har han fremdeles en jækli bra musikksmak. :)

Kommer definitivt til å savne alle folkene, men dette er bra for oss alle. Tror jeg. Jeg er glad i dere, jeg.

No light at the end of the tunnel tonight.

Noen dager er fine på mange måter, og på like mange måter like jævlig som de er fine. Dager som man har ventet lenge på, og sett for seg hvordan kommer til å være. Diverse scenarioer, både gode og dårlige. Men ingen av forestillingene i hodet er i nærheten av hvordan det virkelige teaterstykket utspiller seg. Teppet går opp, og det virker som om en komedie hvor alt er fryd og gammen utvikler seg til en hjerteskjærende tragedie med en ikke-happy-ending før teppet går ned igjen. Høres det overdramatisk ut? Kanskje det er hele poenget. Livet er en stor gjettelek, sa en klok fyr, og han har rett. Noen ganger suger det, andre ganger er det bra. Man vet det ikke, før man faktisk er der. Men man lærer noe nytt om seg selv, og andre rundt deg. Det virker nesten som om verden går under, selv om du vet at den ikke gjør det. Tror og håper, i hvertfall. Det kjennes bittersøtt ut, på en måte. Å kunne le og gråte på samme tid, uten å føle seg helt idiot, selv om det er det det muligens er - pur idioti. Å bryte bånd som er så sterke er virkelig ikke enkelt. Om det så bare er å bryte dem midlertidig, og ikke for alltid. Hva gjør du når du skal forlate ting og mennesker som har blitt en så stor del av deg, når du vet at du ikke nødvendigvis må gjøre det? Men kanskje det er nettopp det du trenger, en liten vekker som forteller deg hvor mye du virkelig er avhengig av folkene rundt deg.

Man må noen ganger telle til tre og snu seg og gå - uten å se seg tilbake.

Dagen er min.

Forventningene var skyhøye, det kriblet i magen og latteren var ofte å høres. Vi løp rundt som noen gærninger og hylte som det som verre er. Jeg har brukt dagen på å være på Tusenfryd, sammen med en lillesøster, en far, en onkel, og to søskenbarn. Kort fortalt var det en kjempekul dag, det er lenge siden jeg har hatt det så gøy, så lenge. Adrenalinet pumpet og hjertet banket. Jeg elsker adrenalinkick. Virkelig. Den miksete følelsen når du på den ene siden forestiller deg scener hvor du ligger grotesk tilberedt på bakken med attraksjoner knust over deg og du på den andre gleder deg til å finne ut hvordan attraksjonen er, er så deilig ekkelt. Resten av barna og jeg løp som sagt rundt som noen gærninger, og jeg var nok den verste. Vi prøvde ut nesten hele Tusenfryd, opptil flere ganger. Det var i hvertfall ekstremt gøy å være der sammen med folk fra den beste slekta.

Kusinen, fetteren og onkelen var her også i går, da hadde vi det også dødsgøy. Vi hoppet på trampolina, lekte i barnehagen, og tok massemasse bilder. Det gjorde vi på Tusenfryd også, forresten. Nå er jeg helt utslitt etter disse to dagene. Jeg ser nesten ikke skjermen, hvertfall ikke hva jeg skriver. Ikke hjelper hodet mitt noe heller. Og ikke det at jeg er stuptrøtt.

Når vi kom hjem, var vi rimelig slitne.

Vrak.

Da jeg våknet midt på dagen i dag, fikk jeg plutselig den tanken at jeg fikk lyst til å eksperimentere med sminke og hår. Det er ikke fullt så gøy å eksperimentere på seg selv, helt alene, derfor ble lillesøster dukken min. Jeg synes hun ble fin, og det synes mamma også. Og som sagt før: Mamma har alltid rett. Jeg har snudd døgnet på hodet, bra på mange måter. Det blir ikke så fælt å snu døgnet 7 timer om en uke, og jeg kan underholde folk midt på natta (Ingen kofferttenking, takk) . Mamma og pappa maser om at jeg må pakke resten av tingene mine, for vi sender det meste over snart. I mitt hode har det ennå ikke sunket inn at jeg skal reise, og jeg begynner å bli litt bekymra for at det ikke kommer til å gjøre det heller. Litt dumt, yes, Sir, I know. Jeg føler meg litt tåpelig, det skal jeg innrømme. Jeg er et lite vrak for tiden. Spiser konstant, og trener null og niks. Ulikt meg, og jeg føler meg som en slapp ullsokk som bare dasser rundt og gjør ingenting. Uff, nå må jeg nesten le av meg selv her. Nå skal jeg ta meg en dusj og vaske vekk alle disse teite tankene.

"Blææææh..." Slik føler jeg meg i dag.

Jeg fant forresten et nytt album, Punk Goes Pop Vol.2, som du virkelig burde høre hvis du er noe lignende meg. GUD, JEG ELSKER YOUTUBE! Og pappa, som var så snill og hørte på datteren sin, som bare måtte ha dette albumet.

Lovehearts.

Disse små, søte hjertene som bobler når de treffer tungen kan brukes til flere ting enn å høyne antallet kalorier i kroppen og skaffe hull i tennene. De har morsomme visdomsord, som ikke nødvendigvis alltid er så vise. En annen ting som er bra med dem er at de er fancy å fotografere, som jeg har vist før. Nå gjør jeg det igjen, fordi jeg kjedet meg og ble lei av å glo meg firkanta i øya på en pc-skjerm hvor ingenting skjedde. Jeg gleder meg til lørdagsfilmen på TVNorge, fordi det er lenge siden jeg har sett på film nå.

Legg merke til selvironien.

Mot i brystet.

"Du er så tøff og modig, du. Du gjør så mange syke ting. Du klatrer opp i høyder uten å ha et fnugg av høydeskrekk, og du gjør helt syke ting på bakken. Du sier det du har på hjertet, og står for det du mener, selv om alle er i mot deg. Du får en ny utfordring og går rett på, uten å tenke noe særlig på risikoene ved det. Du er så modig, du."

"Nei, jeg er ikke modig. Jeg er bare ikke redd."

Mot. Det betyr flere ting, avhengig av hva slags person du er. For noen er det å tørre å klatre høyt i et tre, å kjøre fort på sykkel eller å hoppe høyt med snowboard. For andre er det å tørre å være seg selv, å like den musikken man gjør, gå med de klærne man vil. For andre igjen er det å beskytte andre, og kunne stå i mot overmakten. For meg er det å gjøre de tingene man egentlig ikke tør, å strekke seg litt lenger enn man egentlig ikke tror man kan. Det er å tørre å være seg selv, uansett hva andre mener. Det er OK å være mainstream, og det er OK å være anti-mainstream. Det er å gjøre det man var redd for, og finne ut at det ikke var så ille. Det er ikke en like big deal å gjøre ting man allerede kan, i forhold til å ta guts og hoppe uti noe nytt. Men for meg er man også modig hvis man kjenner sine egne begrensninger, og tør å si "dette vil jeg ikke". Som igjen fører meg tilbake til at man er modig hvis man tør å være den man er, på godt og vondt. Jeg har ingen problemer med å være med på et race ned bakkene på snowboard, på samme måte som jeg er mer skeptisk hvis jeg blir etterlatt alene i en boks med en sint hest.

En selvtenkende zoo for dinosaurer.

Golden League ble sendt fra Paris og blikket skiftet frenetisk fra blogg, face og youtube til TV. Hjertet banket og pulsen økte i spenning, selv om det ikke var jeg som konkurrerte. Det er interessant å se hvordan de psyker seg opp før de presterer, hvor konsentrerte de er om hva de skal gjøre, og hvordan de tvinger seg selv til å oppnå eller nærme seg de målene de har satt seg. Det er gøy å se at stjernene i verdensklasse blir like skuffa som oss andre når ting ikke går som planlagt, og hvor glade de blir når ting klaffer. Tilbake fra idrettsverdenen og inn i min egen - skjebnen hadde ingen lunefulle eventyr på lager for meg i dag. For å få dagen til å gå, gikk jeg ut og fotograferte verden og leste. Jeg lå på trampolina og loket rundt, mens jeg hørte på morsomme historier om skating på kjøpesentre og bailing på fortau. Jeg så på mannen med gravemaskinen som har ødelagt hagen vår, og delte mammas bekymring om hvorvidt hagen vår kom til å se ut som en zoo for sinte dinosaurer eller om den kom til å bli OK. Den blir faktisk OK. Mannen skal lage en ny oppgang, for den vi hadde holdt på å falle sammen eller noe sånt, tror jeg. Jeg synes i hvertfall den var veldig fin før, og heldigvis ser det ut til at mannen ikke skal forandre så altfor mye på den.




Dette bildet vurderte jeg å skrive et dypt innlegg om - men jeg orker ikke akkurat nå. Bruk 3 minutter og tenk selv. Finn ut hva drømmer betyr for deg, ordet i seg selv og meningen bak bildet. Så, hvis du kommenterer under, så kan vi late som om jeg har flere lesere enn jeg har. Hvem vet, kanskje jeg skriver mine egne meninger om det en dag allikevel?

God morgen.

God morgen, kjære deg. Jeg sier god morgen, for det er ingen "god dag" kun en time etter at man sto opp. Det er nemlig min gode kompis Eirik og jeg enige om, her vi sitter på hver vår pc, på hver vår side av Norge. Jeg sto opp så sent i dag fordi jeg demonstrativt la meg til å sove et par timer til da jeg ble vekket klokken 9 i morges - av en svær gravemaskin som sto utenfor vinduet mitt og bråkte som gravemaskiner gjør. Det er sol, det er varmt og det er en relativt bra dag, og allikevel sitter jeg her og deler mine tanker om dette finet været med deg. Sånn kan det gå, når alle i omgangskretsen har forsvunnet til Sverige, England, hytta og you name it - andre steder. Selv skal dagen min gå i litt pakking, for det må jeg visst gjøre ferdig, antipakke-person som jeg er. Jeg skal lese i boken Gutten som hadde svar på alt / Slumdog Millionaire, som filmen er mer kjent som. Jeg skal også komme meg litt lenger i boka Gifted Hands, en summer reading book jeg må lese før jeg begynner på den amerikanske skolen en gang i august. Jeg har ikke noe i mot det, jeg liker å lese bøker. Å forsvinne inn i en annen verden som en annen person har diktet opp, og ikke sanse noe annet enn handlingen i boka. Jeg elsker det. Det samme med virkelig bra sanger, tekstene og melodiene er alt som virker klart, resten av verden er liksom borte de minuttene sangen varer. Nå skal jeg gå ut og fotografere verden, for et slikt humør ble jeg plutselig i. Og jeg skal finne ut hva slags lunefulle eventyr skjebnen har på lager for meg i dag.

Fargerike kopper og babyrosa kjoler.

Det tordnet i natt. Noe skikkelig også. Jeg er ikke redd for lyn og torden, men jeg skal innrømme at det var litt creepy når hele himmelen ble lyst opp og det hørtes ut som om de sprengte klokken 3 om natten. Stakkars store som hørte på meg og mine reaksjoner. Men så snill som snakket med meg i det lange og det brede og sa at alt kom til å gå bra, også.

Kjøpesentere er alltid overfylt av mennesker. Hvor enn du snur deg finner du mennesker som haster videre fra butikk til butikk, med poser som er kledd i diverse logoer og kjennemerker på slep. De haster rundt i alle aldre, alt fra det gamle paret med rullator til fjortissgjengen med altfor mye sminke. Mamma bestemte seg for at vi skulle ta turen til Strømmen i dag, og sanke inn bikinier og sommerkjoler til USA. Resultatet ble hårbånd-greier, en veldig fin svart og hvitrutet bikini og to kjoler. En brun, og en babyrosa som ser litt ut som en nattkjole, sa mamma. Men hun sa også at jeg var veldig søt i den, og mamma har alltid rett.

Personlig var jeg veldig lei shopping generelt etter en liten stund, men jeg tuslet etter mamma og lillesøster en god stund til før jeg satte meg ned i en butikk de var i og leste i et random moteblad. Jeg fant også noen veldig søte kopper som var grønne inni og hadde prikker utenpå, og så fant jeg sånne megakule briller jeg har så lyst på, men virkelig ikke kler.

Fire vegger.

Når jeg legger meg etterpå kommer jeg til å gå inn på et soverom med enkle, hvite vegger. Det kommer ikke til å være morsomme kulepenner på pulten som står ved den ene veggen, og det kommer ikke til å henge bilder av diverse folk og tegninger jeg har fått gjennom åra over den tomme pulten. Det kommer ikke til å være søte lysestaker med telys som lukter vanilje i vinduet, og det kommer ikke til å henge en rød og en hvit rose på veggen. Det kommer ikke til å stå pokaler fra 7 års konkurranse i hyllene, ei heller kommer resten av hyllene til å være overfylte av bøker. Klesskapet mitt kommer til å være helt tomt, hvis du ser bort i fra kleshengerne uten klær på. Rommet mitt... er ikke mitt lenger. Det er de samme tingene og de samme veggene, men ikke samme følelsen. Det er ikke den hjemmekoselige følelsen, følelsen av å høre til der. Det er følelsen av tomhet, og som om alt forandres. Som det også gjør. Det er uvant å ikke se bilder av smilende folk som har vært en del av livet mitt så lenge, og i stedet glo på en hvit, kjedelig vegg. Det er uvant å ikke se pulten min overfylt av ark - prøver, tentamner, stiler, ting jeg skal huske på. Det er uvant å ikke se CD samlingen min rase sammen når jeg kommer nær den. Og ikke minst: Det er uvant å ikke se det hverdagslige rotet, det som er kremen på kransekaka (ja, krem på kransekaka), som definerer hele rommet og sier "Her bor Kaisa."

På den andre siden er det veldig deilig å få en helt ny start. Å rydde bort alt sammen og kaste alt gammelt og ødelagt, og liksom få renset hele tilværelsen. Å ha alt borte, så jeg kan komme tilbake igjen, til det samme gamle rommet, men ha nye ting og minner med meg. Hadde det ikke vært befriende å kunne gjøre det med seg selv? Å bare kaste alle ting du ikke var fornøyd med, og holde igjen de tingene du likte? Det hadde vært noe.

Å bygge slott.

I dag var jeg sammen med en som heter Fabian på Li. Vi spilte fotball og volleyball. Jeg tror han var veldig snill og ikke smelte til ballen alt han kunne, så det ikke skulle virke som om jeg har altfor dårlig ballkoordinasjon. Vi lagde fine sandslott på volleyballbanen, og vi fant rar musikk. Vi snakket mye, og lo av Hakuna Matata-sanger. Jeg liker dager som i dag. Dager som inneholder latter, snille mennesker, og bare bra ting.

Nothing personal.

I'm gonna break your little heart
Watch you take the fall, laughing all the way to the hospital
cause there's nothing surgery can do
When I break your little heart in two
I'm gonna break your little heart in two

Du mistenker at han ikke mener det - men faller for det allikevel. Du faller for nøyaktig de samme tingene gang på gang, og det går like hardt innpå deg, selv om du prøver å ignorere det. Heve deg over det, og si "Pytt pytt, det var ingen big deal. Det var bare en gutt." Joda, det virker til en viss grad, men følelsen av å ikke være verdt noe henger igjen. Hva var poenget, after all? Hvordan han fikk deg til å le, måten han så på deg og smilte skjevt, hvordan han strøk deg forsiktig på kinnet og fikk deg til å føle deg så spesiell. Kanskje han mente det allikevel, der og da. Så kommer fakta og sprenger såpeboblen med alle de fine fargene og tingene i. Faktaene du mistenkte var der, men som du håpet ikke var der. Og så føler du deg dum. Skikkelig dum. Hvorfor akkurat deg, hva gjorde at akkurat du skulle være så spesiell når det finnes så mange jenter som er mye mer. Penere, morsommere, mer voksne, kulere. Mer ikke deg. Det slår deg hvordan han kan være slik, men mest av alt slår det deg hvor dum du er som falt for det. Du visste jo hva som kom. Det er nesten komisk, på en bitter måte, og du må nesten le. Og så går det en liten tid, og du kommer deg over det. Før du faller for de samme tingene - igjen. Det å være tenåring er helt herlig.

Stuck in the middle of nowhere.

Da var jeg tilbake fra stavuke på Moelv. Et veldig lite sted, med veldig lite ting. Nittedal blir nesten stort i forhold. Men et meget bra idrettsannlegg, det skal de ha. De siste fem dagene har jeg bodd i en idrettshall laget av limtre, sammen med ungdommer fra hele landet. Jeg har bodd i en liten boble sammen med fremmede ungdommer jeg aldri hadde sett før i hele mitt liv, og det føles som om jeg har kjent dem i flere år. Hovedsakelig har jeg lært mye nytt i stavteknikk, og jeg har perset med 10 centimeter. Nei, jeg klarte ikke 2.50, veldig irriterende. Men det var close, tror jeg. Første dagen var max hating over å bli etterlatt i en hall på et sted jeg ikke en gang vet hvor ligger på kartet. Men det løste seg så fort jeg fant ut at menneskene rundt meg ikke bet hvis jeg prøvde å være litt sosial. Jeg fant ut at menneskene rundt meg var ekstremt kule folk, noe av det kuleste kaliberet friidrettsutøvere jeg har møtt noen gang. Stavmiljøet i Norge er ikke så stort, så det kom folk helt fra Hammerfest og Kristiansand. Eller noe. Ikke bare lærte jeg mye om stavteknikk, jeg lærte også mye om hvordan man masserer, musikk, pokémon, drilling og rockeringer. Jeg erfarte hvor hyper det er mulig å bli av en liten slurk av diverse koffeininnholdige drikker, hvor hardt jeg slår i søvne og hvor ekstremt mye dumt det er mulig å finne på klokken veldig-sent-på-natten. Lyset skulle vel egentlig slukkes klokken 23, men den snille gamle mannen lot oss være oppe klokken 2 a.m og utover for å turne. Setter man et springbrett foran stavmattene, så vips! har man et jækli bra utgangspunkt for turning. Syke drittungene som ikke har turnet noe spesielt mer enn et år og under det gjorde doble saltoer og diverse annet som viser hvilke nivå man ligger på. Syke, syke, folk.. Jeg har badet i Mjøsa, noe ufrivillig. Men hvis nordlendinger først har bestemt seg for at man skal uti, så ender man uti, om man så drar med seg nordlendingene uti også. Jeg har sovet på forskjellige plasser nesten hver dag, den ene dagen oppe hos E, den andre dagen midt på banen med M og M, og på stavmattene. Samt masse andre rare steder. Hele oppholdet var vel en mix av useriøst bullshit sammen med folket, og småseriøs trening med de samme folkene. Vi erfarte at forklaringer blir tusen ganger bedre hvis man legger til lydeffekter, så når uka var omme, snakket alle sammen med tillegg av wosh, bom, piiiiew, bam! and so on. Kort sammendrag av uka: altfor lite søvn, mye trening, mye latter, nye venner, og ikke minst: ekstremt mange morsomme minner.

Det var noe av det fornuftige vi gjorde.

Og dette var av det litt mindre fornuftige...

Trøtte sjeler, ja.

Litt mindre vinkel, litt mer fart.

Full fart og frem og tilbake. De siste dagene har jeg praktisk talt bodd på idrettsbanen. Jeg deltok i NM i snøballkasting på fredag, da BislettGames var. Gratulerer med flotte prestasjoner, folket! Selv endte jeg på en 2. plass, som jeg er fornøyd med. Men bare det å sitte på indre bane og være en meter fra verdens beste utøvere når de løp - det var helt sykt. Bare det å sitte på Bislett stadion og se på verdens beste hoppere, kastere og løpere var så ubeskrivelig kult. Og motiverende, å se at de som er verdens beste blir like skuffa når noe går galt, og like glad for nye personlige rekorder som vi litt-mindre-pro folk blir. Lørdag var det også stevne, på Bislett igjen. Spydkasting gikk ikke spesielt bra, men det gikk ikke spesielt dårlig heller. Jeg er fornøyd med plassering, selv om det var flere meter bak hva jeg var god for. Andreas Thorkildsen sto for premieringen, og hvor kult er det ikke å si at du har tatt dobbel OL-gull vinneren i hånden?
På søndag, i dag altså, løsnet det meste. Endelig gikk 40 metersbarrieren, med 40.34 og 2. plass. Så digg følelse av å få til noe er det sjeldent jeg får. Vinnerlengde i liten ball med 56 et-eller-annet er jeg også fornøyd med, selv om det ikke var optimalt. Helt på slutten var det videoanalyse av spydkastene, og jeg lærte veldig mye om hva jeg gjør feil. Mer fart, mindre vinkling, mer kraft. Terping, terping, terping... Nå vet jeg i hvertfall hva jeg må finpusse på, for å kunne kaste enda lenger. Nå skal jeg straks begynne å pakke, for jeg forsvinner hele neste uke på stavleir. Jeg håper det blir dritkult. Jeg skal hoppe minst 2.50 har jeg bestemt, men målet er en halvmeter høyere. Det blir rart å være der helt alene uten å kjenne noen, men så sosial og sjarmerende som jeg er, finner jeg sikkert ut av det. Høhø, selvironi på topp. Men tekst meg, bitches, jeg har så mye penger fortiden at jeg må bruke det opp et sted. Ohyeah, no kiddin'.

Reality isn't a fairytale.

Apekattprosjekter.

Det er ikke kult å stå opp tidlig. Det er i hvertfall ikke kult å stå opp tidlig i sommerferien. Men hva er vel en bedre vekker enn en sprøytenål brutalt stukket inn i armen din? Jada, i dag var jeg visst frisk nok til å få den siste vaksina. Som om jeg ikke var frisk nok i forrige uke, men så har visst folk på legekontorer en viss risiko for å bli veldig overforsiktige. Men det er overstått, og det gjorde fryktelig vondt. Så vondt at jeg kjente mer av at dama holdt rundt armen min enn selve stikket. Haha.
Da jeg først var tvunget til å stå opp kvart på 8 (takk for melding og tvinge meg opp), så kom jeg frem til at det ikke var bryet verdt å legge seg til å sove igjen. Derfor fant jeg ut, genial som jeg er, at jeg skulle rengjøre piggskoene mine. Som tenkt, så gjort, og resultatet ble faktisk veldig bra. Selv om jeg satt der i en time med bråkemusikken, drikkeflasken, og selskap av hunden som sniffet hele hagen. Det ble altfor varmt til slutt, så jeg gikk inn og spilte Sims 3 i stedet. Det var egentlig kjipt, for det var teit grafikk, som jeg ikke er vant til. Jeg endte opp på Li, og å føle meg som den outsideren med problemer. Men det er greit, for jeg reiser snart. Selv om det blir kjipt å reise fra alle sammen, så er det skummelt å tenke på hvor mye jeg ikke hadde opplevd sammen med dem hvis jeg ikke hadde reist. Når man bare har en viss tid å bruke, så skjerper man seg, tydeligvis. Pappa skulle ha meg til å hjelpe han med å rydde i garasjen. Igjen fikk jeg bevist hvor mye turn kan brukes til da jeg måtte klatre opp i veggen i garasjen for å feste et tau. Vi skulle nemlig finne et sted å plassere syklene for den kommende tiden, og den beste løsningen var å henge dem i taket. Operasjon Apekattprosjekt var i gang. Og endte rimelig vellykket må jeg si, vi ble nå kvitt syklene på et vis. Hvordan vet jeg ikke helt, men jeg føler jeg skal passe ekstra godt på å dukke neste gang jeg skal inn i garasjen.

Sprintsko, høydesko og spydsko. Kule- og diskoskoene mine står fremdeles på jobben til pappa, hvor han glemte dem. Høhø.

Se, mamma! Se, så ryddig garasjen ble!
Ignorer halvskitten jente i front, det var mye støv der inne.

Fint å se at jeg har vokst fra sykkelen jeg hadde når jeg var 7-8 år gammel, i hvertfall da.

The sun goes down alone.

I dag var jeg flink og sto opp tidlig. Later vi som, selvsagt. Jeg var flink og tok med kannibalene ned på butikken og kjøpte is og brus til dem (les: brus til meg). Egentlig skulle jeg ned på Li og leke idiot med beste, men så skulle jeg på trening. Der var det varmt, for å ta kortversjonen. Den lange versjonen er at det var ekstremt varmt. Jeg møtte også på en jeg har turna med en stund, som plutselig forsvant fra trening. Hvorfor vet jeg ikke, men han var visst litt sjokka over at jeg drev med friidrett også. Hihi. Koselig å se igjen folk er det uansett. Til helgen og uken er det fullt kjør friidrett-relatert. På fredag skal jeg kaste snøball i NM i snøballkasting (ja, av alle ting finnes det et NM i det), lørdag skal jeg på stevne, søndag skal jeg på stevne, og hele neste uke forsvinner jeg på stavuke. Det blir tatt veldig på sparket, føler jeg. Altfor på sparket. Men uansett, så håper jeg det kommer til å bli kjempegøy, og jeg vet at jeg kommer til å lære mye. På trening gjelder fremdeles terping, terping, terping på findetaljer, as always. Det gir resultater, wehey! Karma smiler ennå, selv om jeg stanget kneet i hekkene flere ganger i dag enn jeg har gjort hele året. Jeg gleder meg virkelig til den dagen jeg går skikkelig på trynet.

Reminds me of summer. Which is now.