"Men ikke sånn JAI-DREPE-MANN-SOM-SNAKKE-MED-DAMA-UGH-UGH liksom."

Rommet mitt som lignet noe slagmarken etter shopaholiceres årlige kamp under nyttårssalget ble magisk forvandlet til et noe mer levelig oppholdsrom, til og med klesskapet mitt er mulig å finne frem i, alle lekser er gjort - og alt skjedde før klokken elleve a.m i dag. Oi, så effektiv! Men så har jeg vel sittet klistret til pcen etter det og diskutert med mine kjære venner som bor over dammen i islandet. Jeg har funnet ut hvordan Mister Perfekt i teorien skal være, funnet ut at jeg har i overkant mange forventninger, og at egentlig er bare et par av dem viktige. Den i overskriften for eksempel, den er en av de viktige. Men stakkar'n skal da få lov til å være et menneske, så klart. Jeg har diskutert i flere timer, og spilt masse musikk.

Jeg er også så hes at det ikke er morsomt en gang, og det skal bli interessant om jeg holder i morra. Offisielle tryouts med tidtaking og greier, så flott at jeg har blitt forkjøla nå. Åh, jeg gleder meg til denne uka. Uten en så veldig stor dose sarkasme, egentlig.

Femten.

Takida - Losing. En av mine svenske venner og jeg har sittet i førsteetasjen i hele kveld og diskutert musikk. Endte opp med at min svenske venn hadde rett - jeg kom til å like det svenske bandet Takida, samt absolutt all annen musikk min svenske venn viste meg.

Staind - Outside.


Hvert eneste år har jeg ventet på å bli ett år eldre, på å kunne si at jeg er ett år eldre. For da kan det hende jeg føler meg større - eldre og mer voksen. Da jeg var tolv tenkte jeg at: "Når jeg blir tretten, da er jeg stor. Jeg er jo tenåring da, tross alt." Jeg ble ett år eldre, men det var ikke noen stor forskjell i det hele tatt. Da jeg var tretten tenkte jeg: "Når jeg blir fjorten, DA kommer jeg til å være stor. Da er jeg jo fjortiss og hele pakka!" Det var ikke noen stor forskjell fra å være tretten til å bli fjorten heller. Folk kalte meg bare fjortiss et par ganger ekstra, bare for å gni det inn. "Når jeg blir femten, da må jeg da vel føle meg litt stor?" Nå er jeg visst femten, og for første gang føler jeg meg faktisk litt stor. Bittelitt. Egentlig er det ikke så stor forskjell allikevel. Men forskjellen er der selv om den er veldig liten, den synes kanskje ikke utseendemessig ei heller personlighetsmessig, men den er der. Et eller annet sted.
Kanskje hele forskjellen er at jeg er ett år fra å øvelseskjøre, tandemhopping, piercing og tatovering med foreldres samtykke (føler jeg må nevne at jeg ikke en gang har hull i ørene, og at noe slikt ikke skjer frivillig med det første heller), og at jeg nå er i nesten samme liga som de store gutta og jentene, selv om jeg fremdeles blir sett på som en ekstra "lillesøster" for noen. Kanskje hele forskjellen er at jeg nettopp nå innså at det kun er tre år til jeg er juridisk voksen og må ta vare på meg selv. Kanskje hele forskjellen er at jeg endelig har innsett at det ikke er vits i å glede seg til man blir eldre, for man kommer til den tiden før eller siden uansett. Maybe all of the above. Jeg er ihvertfall ikke fjorten år gammel lenger, jeg er femten år, en time og førti minutter gammel.

Merkelig bilde forresten.

Men ny t-skjorte, da. C U LATER. Var forresten veldig fornøyd med gavene jeg fikk i år, og jeg må si jeg er veldig flink til å leke overrasket. Funnet ut at meg liker å finne gaver til meg, siden meg vet hva meg selv og jeg vil ha. Tusen takk for en superduper bursdag!

Coming to tea?

// internett.

I dag lærte jeg mye i et tidsrom på fem minutter. Jeg lærte mye om en relativt fremmed person hvis jeg har utvekslet 4 ord med på et halvt år, og ikke minst om meg selv. Jeg lærte at få ord og tydelig kroppspråk har stor slagkraft - konsekvent, relativt kjølig og ikke minst: poenget er lett å forstå. Så nei, jeg tror ikke egentlig vedkommende noen gang kommer til å prøve seg på den approachen én gang til. Men er vedkommende faktisk dum nok til å prøve seg enda en gang, da er det ikke bare verbal avvisning vedkommende får. Jeg tror jeg skal slutte å undervurdere kraften i antonymet til "Ja", "Nei".

27.01.10; Alt eller intet.

The Calling - If Only.

Ga meg et ultimatum. Jeg sa ikke så mye til det ultimatumet. Men jeg vet hva jeg velger - ikke bare fordi det er det jeg vil, men også av prinsipp. Man forteller meg ikke hva jeg skal gjøre. Ikke når det gjelder mine egne mål og hva jeg vil oppnå i livet mitt. Det er dét som er viktig.

Alt eller intet. Det er for så vidt det som teller. Møt meg ved verdens ende, så tar vi det derfra.

Så, hva skjer'a?

The White Stripes - Seven Nation Army.

Treneren sa jeg kommer med på laget, og det er trening hver dag etter skolen resten av uka, i morgen skal vi ta ut høydestativet og hekkene og se hvem som duger, og jeg er støl som bare det. Men fy søren, så deilig det er! Det kjennes ut som om jeg har stått opp fra de døde, som om jeg plutselig har blitt rosa blant evig blått, som om hele jeg har blitt rensket for all giddalaushet og pur vilje til å lage faenskap. Nå er bare greia å klare å holde igjen meg selv, så jeg ikke fortsetter denne for harde kickstarten og ødelegger noe. Hadde vært litt for kjipt om jeg hadde dratt på meg beinbetennelser og skader nå, he-he-he.
Jeg har funnet ut at jeg kommer til å savne og traske rundt i de stille, gule gangene med uendelige rekker med skap nedover når resten av elevene har dratt hjem. Jeg kommer til å savne solskinnet som skinner gjennom glassmaleriene i vinduene, og ekkoet av skrittene mine som fortsetter nedover gangen og rundt svingen. Jeg kommer til å savne og sitte på fortauet utenfor kirka på andre siden av veien foran skolen, og vente i varmen fra ettermiddagssola på mor eller far som plukker meg opp. Jeg tror jeg kommer til å savne mye med dette året, og det er bare 4 måneder igjen av skolen. Jøss, tida har gått fort.

Prepare for combat.

Tror det er på tide å rote frem piggskoa igjen. Og fy søren, så deilig det er. Jeg vet ikke helt hva som skjer eller ikke skjer, for hele greia er litt for uorganisert, og jeg fikk egentlig ikke et klart "Ja, du er med," eller "Nei, du er ute". Egentlig fikk jeg ikke noe respons på akkurat dét i det hele tatt, og det plager meg veldig, men treninga var bra for min del og jeg har litt lyst til å tro at trenerene var fornøyde. Jeg håper da det, tatt i betraktning at jeg løp til jeg brakk meg. Om det er en miks av altfor dårlig form og altfor lite næring må vel også legges til, men faen heller, jeg ga det jeg hadde og det holdt til et tempo som var over gjennomsnittets. Det var bare sprint i dag siden treneren vil vente med andre øvelser enn løpsøvelsene, og innsatsen i dag var vel halvparten av hva den er på treninga hjemme. Sprinten til seniorenes guttelag derimot, er imponerende. Treneren ville vente til neste uke med å ta tider og måle resultater, så får vi se. Nå er det ihvertfall tilbake til den gamle livsstilen, jeg skal aldri gå så lenge uten å trene, ikke før jeg blir så gammel at jeg må ha hjelp til å komme ut av senga. Jeg tror dette bli bra - jeg får ihvertfall muligens et sted å trene.
I andre nyheter har jeg jaggu funnet ut at det virkelig ikke er verdt å drasse på minst femten til tjue kilo bøker frem og tilbake hver dag, og endelig etter seks måneder har jeg jaggu begynt å bruke skapet på skolen. Gratulerer Kaisa, du er herved klodens dummeste og teiteste person.

Endelig bytte ut tøyskoa med piggene (!!!)

Gasparilla.

Den største parade-og-festival sammenkomsten gikk av stabelen denne helgen. Hele Bayshore var sperret av, og de mange tusen bilene som kjører der daglig var erstattet av mange tusen mennesker. Masse ståk, samtaler og moro, mange barn og mange voksne. Nærmere en menneskelig mur tror jeg det er vanskelig å komme. Åpningen av festivalen sto SOCOM for, og fallskjermhopp, amerikansk flagg og røykbokser er vel egentlig en bra start. Jeg har stått på første rad sammen med min søster og hennes venninne og hylt til alle kjentfolk jeg fikk øye på som deltok i paraden, og jeg har fått et ukjent antall fargerike plastikksmykker i hodet. På slutten av dagen hadde jeg en pen samling av smykker, hvorvidt det er en indikasjon på popularitet blant noe skumle smågutter, søte småjenter, litt eldre gutter eller hyggelige voksne, vet jeg ikke helt. Kanskje det bare er jeg som er noe inn i granskauen flink til å ta imot når folk kaster på meg. Ja, på meg, ikke til meg. Men amerikanere kan lage liv, det skal de ha.

Tryouts for friidretten i morgen, gjett hvem som gruer seg a? Ærlig talt, kommer jeg ikke med på laget, så vet jeg ikke hva jeg gjør. Lett trening og tøying i dag, forhåpentligvis en liten flying start til i morgen. Herregud, jeg gruer meg. Men livet er chill, tar livet som're faller sæ, 'aight?

Vinter.

Det er 23. januar, SAY WHAT?

Little Mister Independent.

That's what I call him.

Jeg skal løpe i regnet.

Jeg har lyst til å løpe, kaste, turne, danse, eller hoppe eller hva som helst, for å få i gang kroppen igjen. Få igjen det ekstra kicket i steget, det lille eksplosive i hver bevegelse. Det er så stor forskjell på om man føler seg sunn, eller om man føler seg som en fullstappet potetsekk fylt med urgamle sokker. Det er så stor forskjell på om man ser sunn ut, eller om man ser ut som et gustent spøkelse. Derfor er det så bra at det er mye varmere for tiden, nesten lummert. Undertrykt varme som bare lover et skikkelig regnskyll. Det betyr at det er tid for solbleket hår, sommerbrunt ansikt med fregner på nesa, og forhåpentligvis friidrett. Jeg skal levere søknadsskjemaet i morgen, så fort jeg finner denne tynne treneren med mustasjen som skal holde til ved gymsalen et sted. Så er det tryouts på mandag. Kommer jeg ikke med på laget, så vet jeg ærlig talt ikke hva jeg gjør. Wish me luck.

Note to self: Ved første regnskyll skal jeg løpe i regnet. Og konfirmasjonen min ordnet seg. Jeg er litt glad nå. Så er det ishockeykamp om litt, så jeg må visst få på meg trynet snart. Ehe.

Verden går rundt i dag.

Nytt semester. Den eneste forandringen var egentlig at jeg er ferdig med semantikk og logikk, slapp unna AP (collegepensum, collegecredit eller noe slikt) American Government, og endte opp med kunst. Tegning. Art 2D 1. Jeg tror jeg kommer til å dø. Neida. Joda. Egentlig så virker det veldig bra, klassen er all right så langt, og selv om læreren tilsynelatende lever i den tro at vi er barnehageunger og ikke i alderen 14-18 år, så skal jeg vel overleve. Nå har jeg tre kreativ-nonsense klasser på rad i løpet av dagen min - jeg som gjorde alt for å unngå oppmerksomhet i musikk og k&h i fjor. Men jeg fikk en A på historiene mine (Må nesten takke trioen min, M, K, og L for inspirasjon og vilje), og ellers så er det mange nye ansikter i klassene mine, for der noen forsvant kommer noen inn.
Pytonslangen min er tilbake i den grad at jeg er kvalm av det, men for øyeblikket er jeg positivt innstilt:

Åja, jeg har lekser.

Hils og smil pent - vis gamle kunster.

Dype åndedrett, så dype jeg klarer, i forsøket på å roe ned den hamrende pulsen og det bankende hjertet. Lukker øynene og trekker pusten en siste gang før jeg hører navnet mitt bli ropt opp av damen på andre siden av gulvet som er hardt nok til at hvis jeg går på trynet, så slår jeg meg, men mykt nok til at jeg alltids skal overleve.
Reiser meg opp fra gruppen av jenter om er kledd i lik uniform som meg - defileringsdress med klubbens logo på ryggen, svart shorts, konkurransedrakt i klubbens farger, oppsatt hår og hvite sokker. De hvite sokkene er viktige. De, og at håret er skikkelig oppsatt. Jeg smiler pent til dommeren i formelle klær og assistenten, som regel er en eldre gymnast fra klubben som holder konkurransen. Dommeren spør meg om hvilket trinn jeg har, og jeg svarer fra midt ute på det gulvet som er blått i dette tilfellet. Blått med hvit teip ute i kantene som viser hvor mye plass jeg har, som er stort, mykt og hardt, og som gir meg ekstra spenst hvis jeg bruker det ordentlig. Jeg føler meg liten midt utpå dette frittståendegulvet, jeg føler meg så synlig siden jeg er helt alene der ute. Jeg tømmer hodet for tanker mens jeg ser på dommeren som finner arkene med de obligatoriske akrobatiske hoppene, voltseriene og elementene som må være med i øvelsen min, og jeg kaster et kjapt blikk på treneren og jentene som sitter rett utenfor hjørnet av teip - de smiler oppmuntrende og treneren viser tommelen opp. Så ser dommeren opp fra arkene og hever hånden sin, som er standard klarsignal.
Jeg retter meg opp og går ett skritt frem - glemmer ikke strake vrister - hever armene over hodet slik alle de proffe turnerne gjør, og trer ett skritt tilbake mens jeg senker armene igjen. Så finner jeg startposisjonen i frittståendeprogrammet jeg har øvd inn så lenge og alt blir liksom helt stille i de siste sekundene før musikken jeg kjenner til hver minste tone blir skrudd på. Jeg stirrer ned i gulvet, det gulvet som er litt som en kjempestor trampoline hvis det ikke hadde vært så hardt, og som i dette tilfellet er blått. Når jeg ser opp igjen er musikken i gang, og det ser ut som om jeg ser på folkene rundt meg og smiler til dem en gang i blant mens jeg utfører hver bevegelse, hvert trinn, hvert hopp, hver serie med så strake lemmer jeg klarer og med den beste teknikken jeg klarer å prestere der og da - men egentlig er det bare et tomt blikk, jeg ser dem egentlig ikke - for alt som fyller hodet mitt er musikken. Jeg tenker ikke lenger, jeg bare utfører programmet jeg har øvd så lenge på. Det er ikke før jeg igjen hever armene over hodet mot dommeren med et smil, påklistret eller ikke, at jeg er tilbake til meg selv og kjenner om jeg gjorde et bra eller et dårlig program.
Synes jeg selv jeg har gjennomført et bra program blir jeg glad, var det ikke mer enn OK eller dårligere blir jeg innesluttet. Men så fort dommerens assistent legger ned poengtavlen med poengene dommeren mente jeg fortjente er frittståendeøvelsen glemt, og jeg fokuserer på neste øvelse og neste apparat, mens det nå er min tur til å sitte på sidelinjen og se på en av jentene konkurrere.

Bildekvaliteten er ikke den beste, for det var rar skumring-ish og bevegelsessensor-ting og blitz faila. Sue me.

Torturen må i gang igjen.

4 dagers pause, og det kjennes ut som om jeg har hatt fri i flere uker. Jeg har lært meg å sette pris på helgene, det er helt sikkert. Jeg har trent litt i dag og jeg har funnet ut hvor stiv jeg har blitt. Må sette i gang med torturen - den beryktede tøyingen. Først nå har jeg innsett hvorfor menneskene som kom og så på juleoppvisningene på turninga kom bort til oss etter oppvisningen med kulerunde øyne og kommenterte: "For noen myke, og spreke jenter! Det der er helt sykt!" For ja, spagatene og landmålerhoppene hadde vi steinkontroll på. Ikke bare må jeg bli mykere for min egen selvtillits del - jeg skal jo tilbake til en hel armé av gutter jeg tøyde året før jeg reiste, som klør i fingrene etter å se at jeg har blitt mye dårligere i turn generelt enn da jeg var dronning av turnhallen.

Hammerhai i nederste venstre hjørne,  samt et par andre beist nedi der.

Hun sykler avsted på sin nye, røde sykkel.

Enda ett år har gått, og nå er hun tenåring, hun også. Enda ett steg nærmere fullstendig frihet, men også fullstendig ansvar. Enda ett steg nærmere den dagen hun må kunne ta vare på seg selv, stole på seg selv, og være kapabel til å ta egne avgjørelser. Dette skremmer meg litt, siden jeg vet at jeg er to år foran henne. Jeg har hele veien ukjent foran meg akkurat som henne, bortsett fra at jeg har kommet to steg lenger enn henne og må gjøre alt selv, uten sikkerheten av å ha et litt eldre søsken å støtte meg på. Vi er enda ett steg nærmere den dagen veiene våre ikke lenger går stort sett ved siden av hverandre, viklet inn i hverandre på den unike måten søstres liv er knyttet sammen på. Vi kommer til å møte på hverandre såklart, men ikke i like stor grad som akkurat nå, nå når vi begge er barn. Forresten, ikke helt barn. Men ikke helt voksne heller. Hun har nå begynt den mest forhatte fasen i livet, men også den fasen jeg vil tro man lærer mest i. Jeg vedder på at vår mor og far ser frem til to tenåringer i hus, da jeg føler at bare jeg har vært litt i overkant til tider. Men det er dette vi lærer av - krangling, skriking, gneldring og bitre tårer, på lik linje med hysterisk latter, kos, samtaler og opplevelser.

Å kunne komme til det punktet hvor man kan sette seg på den fine, nye, røde sykkelen og snu seg mot mamma og pappa og si: "Nå trenger jeg ikke støttehjul lenger, nå klarer jeg meg aleine - men det er greit å vite at støttehjulene er der," og sette utfor den bratte bakken man ikke vet når ender, ei heller hvor bratt er, er vel det første virkelig store steget man tar i livet. Men for å komme til det punktet trenger man hjelp. Hjelp av mor, far, søsken, familie, venner, skolekamerater, lærere, trenere, eller folk i omkretsen og miljøet rundt deg generelt. Men å tørre og ta fart utfor denne bakken, å tørre og lene deg fremover over styret og ikke holde på bremsene hele veien ned denne ukjente bakken du aldri har kjørt nedover før - det er det bare én person som har kontroll over: Og vi vet begge hvem det er. Gratulerer med dagen, lillesøster.

I run the castle, 'cause I am the queen.

55 Escape - Forever.
(Liker ekstremt lite norsk musikk, men DE ER NORSKE?!)

Jeg har så mange interiørideer jeg vil sette i gang og faktisk utføre. Når jeg kommer hjem til rommet mitt og en fremtidig kjellerstue, så blir det andre boller. Jeg tror jeg skal begynne å spare opp penger, siden småting og stuffs har jeg allerede begynt hamstringen av. Hvem vet, hvis jeg får lov til å innrede det nøyaktig slik jeg vil, så blir det kanskje en vinn-vinn situasjon; jeg liker hvordan det ser ut, og mamma liker at det holder seg ryddig. Evig diskusjon med mamma når hun er i det ertende humøret, om jeg er en sånn "fri sjel" - kunst, kreativitet, pocahontas armbånd og rosa skyer - eller ei. Jeg ville vel personlig si heck no, men jeg har da en liten interesse for disse greiene allikevel. Jeg skulle nesten ønske jeg var en sånn person som er flink til å lage ting, som er stille, positiv, snill og søt, og som ikke sier noe om ferdighetene sine. Dessverre er jeg veldig utadvendt, ikke fullt så snill og søt som jeg skulle ønske jeg er, et konkurransemenneske og perfeksjonist med temperament - og dessverre har jeg et underbevisst og bevisst behov for oppmerksomhet og å bli hørt.

Tror beskjeden er klar nok.

Høytalere av pappesker.

Overraskende hvor mye som kan bli gjort på en dag. Ikke bare har jeg ryddet, nerdet rundt og gjort alt det vanlige, jeg har også loka rundt en time eller mer i en sjuk sportsbutikk, med sjukt utstyr. Vi snakker alt fra ski, brett og bindinger til surfebrett, svømmeføtter og fiskestenger. Jeg har trasket rundt i Ybor City og forelsket meg i atmosfæren der, og jeg har irritert meg i den grad at jeg har blitt sint på lillesøsters sugne kamera. Vi tok en svipptur innom det lokalet akvariumet og så på stygge fisker og fine fisker, samt cruiseskipet som nærmest daglig vekker meg til de minst passende tider. Jeg har sett Avatar med en kompis, som var veldig hyggelig. Filmen var kjempebra, og for første gang på altfor lenge dro noen med meg på kino. Jeg tror sist gang jeg så en film utenfor ei kjellerstue var i bestevenninnas 11-års dag. Lillesøster blir tenåring i morra, eller om 6 minutter, avhengig av hvordan du ser det. Uansett, jeg kan ikke lenger kalle henne en liten unge, noe som er litt synd. Men men. Hun skaffet seg faktisk høytalere av pappesker i dag, og de funka overraskende fett. Teknologien nå til dags...

Hei, dette bildet er litt randomt, men det er hele innlegget også. Jeg ler ihvertfall.

Let me re-introduce myself.

Cartel - Let's Go.

Hører fremdeles på sånn happyface-musikk jeg egentlig ikke hører på til vanlig. Hvem vet, kanskje jeg begynner å nærme meg sossenivå, brunkrem, knising og VG-lista topp 20... Jeg håper for Guds skyld ikke det. Blir det fint vær i morgen skal jeg få pappa/mamma/søster til å ta noen bilder sammen med meg. Fordi jeg plutselig har fått så mange gode ideer jeg skal prøve ut.

Disturbed - The Night.
Men joa, jeg hører da på de bra greiene også, så jeg er ikke helt transformert enda. Føler forresten jeg har vært driflink med blogginga i det siste - masse randomt crap som ingen bryr seg med. Men hva vet vel jeg, sånn egentlig.

i'm cold minded bby

Vet ikke helt hva jeg synes om at visse folk tvinner meg rundt lillefingeren.
Vet ikke helt hva jeg synes om at jeg gjør det samme. Vet ikke helt hva jeg synes om hele greia.

Men er det en bra eller en dårlig ting? Jeg vil ikke være ei sånn innpåsliten jentunge man går lei av - de går man bare lei av. Jeg er redd for å gjøre en tabbe. Jeg tror det er bra. Jeg vil det skal være bra. Helt ærlig, det er helt greit at akkurat du tvinner meg rundt lillefingeren.
Men jeg tror jeg må slutte å drømme.

Hva gjør man ikke for venner.

(Dette er et usaklig innlegg, fordi min kjære venninne, MK, ga meg valget å gjøre dette eller å bli spist, høhøhø.)

- Åpne SMS-innboksen på mobiltelefonen din.
- Hold inn "bla-knappen" mens du teller til fem.
- Den første setningen i den meldinga du stoppet på, skriver du inn som svar på det første spørsmålet.
- Deretter holder du inn knappen på nytt mens du igjen teller til fem.Den første setningen i denne meldinga skriver du inn på spørsmål nummer to.
- Sånn gjør du videre på alle andre spørsmålene.Så utfordrer du 5 andre bloggere. (Lag et innlegg på din blogg.)

1.Hva sier du til sjefen din når du kommer for seint på jobben?
Yeah, men har vi fremdeles en deal på å spise sammen i morgen?
2.Hva forbinder du med ordet 'husarbeid'?
Hei, si til mamma at jeg kommer seint hjem.
3.Hva sier du når du er på et offentlig toalett og du oppdager for seint at det er tomt for dopapir?
Hvafadorno mikke? o.o HILSE!
4.Hva sier du hvis du er vitne til at en gammel dame sklir og brekker lårhalsen?
Jeg har sangen som ringetinge, lol.
5. Du tar kjæresten din på fersken med en annen. Hva sier du?
Nå holdt jeg på å skrive gay bar. xD
6. Hva er din beste sjekkereplikk?
Why are we talking english?
7.Hva svarer du hvis din kjære spør "Vil du gifte deg med meg?
Yeah, sorry, don't worry bout it.
8. Hva har du å si til ditt forsvar?
Love you too. (Den blir faktisk brukt også.)


Jeg utfordrer:
http://wthplz.wordpress.com
http://glembart.blogg.no
http://caitlinsophie.blogg.no
http://pillek.blogg.no
Og deg.

86 400 seconds in a day.

Kris Allen - Live Like We're Dying.

Junivær i dag. Sånn varm luft som liksom løfter humøret opp, og som du bare er nødt til å bli glad av, selv om dagen ikke har vært toppers hittil. Sånn temperatur som er helt perfekt - varm, men ikke så varm at det er ubehagelig. Sånne varme vinder som blåser sterkt nok til at håret blåser ukontrollert rundt ansiktet ditt så du ikke ser noen ting, men det er liksom ikke så farlig, for det er lav fuktighet i lufta og lav fuktighet betyr at håret ikke krøller seg. Sånt vær som får deg til å mimre om sommerturer til nærmeste badested, late dager i gresset eller enda latere treninger. Sånt vær som gir deg lyst til å ta på deg den pene, babyrosa kjolen som egentlig ser ut som en nattkjole og på mystisk vis få pappa til å hjelpe deg med å ta bilder som faktisk blir ganske OK. Sånt junivær som får deg til å dra på deg treningstøyet og støte kule en time eller mer med mamma som hjelpetrener, og så finne ut at teknikken fremdeles sitter.

Junivær i dag. Sånt vær som gjør at du hører på teit, overkill glad musikk du vanligvis ikke hører på, og som får deg til å smile og le av selv den minste ting som ikke en gang er morsom.

Junivær i dag. Sånt vær som får deg i så godt humør at du kjennes 20 kilo lettere ut, og som gjør at du går med rak rygg og smiler til alle du møter mens du danser i gatene.

Identitet.

Jeg har det med å dømme folk etter førsteinntrykket. Jeg vil si jeg er åpen mot andre medmennesker og lar dem få en sjanse før jeg gjør meg en mening om vedkommende. På lik linje som jeg tar til meg positive ord tar jeg til meg negative ord, selv om jeg ikke tror på baksnakking, sladder og ditt og datt - ord som er sagt for å såre, ødelegge, eller bare rett og slett sagt for å lage faenskap. Jeg ser virkelig ikke helt greia med det, og det eneste folk oppnår med å baksnakke andre når jeg er i nærheten, er at jeg liker baksnakkeren eller drittslengeren et par hakk mindre. Å ty til slike metoder forteller meg heller mer om personen som snakker, enn om personen som blir snakket om. Jeg tar det stille til meg, som alt annet, men det er ikke på grunnlag av ord fra en annens munn jeg dømmer noen. Jeg analyserer personen selv, måten vedkommende snakker, står og går, hva vedkommende sier, mener og tenker. Det sies at de første sekundene etter at du har møtt en fremmed er de viktigste for å skape et godt førsteinntrykk. Hvilket, etter min erfaring, er helt sant.
Men førsteinntrykket og identiteten til en person kan variere veldig. Om du møter noen for første gang på skolen kan vedkommende oppføre seg veldig annerledes på ei idrettsbane, og møter du noen i din grandtantes 70-års jubileum kan vedkommende godt være helt motsatt hvis du møter h*n på nachspiel etter julebordet. Men det er allikevel samme personen du har møtt begge gangene, selv om inntrykket du har skapt er fullstendig motstridende med hva slags person du nå står ovenfor.
Ta denne bloggen som et eksempel - for mange er dette førsteinntrykket av meg. Man kan åpent lese om hva jeg velger å publisere, om det så er meninger, tanker, eller hva jeg styrer med generelt. Ut ifra dette kan man trekke visse konklusjoner om meg og min karakter, hva jeg står for, hvordan jeg tenker. Ut ifra denne bloggen; en hel bunch av HTML koder, et domene, kun en liten del av et nettsted, kan man lage et inntrykk og dømme meg. For mennesker som besøker bloggen min én gang og aldri klikker innom igjen, er bare ett innlegg grunnlaget for inntrykket vedkommende får av meg som person. Inntrykket vil variere i forhold til hva jeg har publisert akkurat den dagen: jeg kan bli kvalifisert som enda ei random fjortissjente med bilder av megmegmeg, ei veslevoksen jentunge med et hode eldre enn alderen, en premenstruell drittunge hvis har for mange hormoner ute og går, eller en wacky særing. Og alle inntrykkene er riktige, men også feilaktige. Hva ett innlegg viser er ikke mer enn én liten del av meg, hva denne bloggen viser er ikke mer enn én liten del av meg. Hvordan jeg oppfører meg, hva jeg sier og hva jeg gjør gjennom en dag er ikke mer enn én liten del av hvem jeg er, for det avhenger av hvilke personer jeg er sammen med. Tilbake til dette jubileumet og nachspielet - det er klart du oppfører deg annerledes i et formelt selskap enn hva du gjør når du er ute og har det gøy. Men allikevel er begge måter å oppføre seg på en del av hvem du er, og din identitet.

Halvveis.

De siste seks til syv dagene har jeg hatt en pytonslange i hodet. Kveilet rundt skuldrene, oppover nakken, rundt bakhodet og tinningene har den ligget der og økt presset rundt hodet og kroppen etterhvert som dagene har gått. Den har den hatt en puls så kraftig at den har slått med en svimlende styrke gjennom hodet mitt ved hver eneste bevegelse. Bare den minste lyd har vært på grensen til å faktisk være smertefull, og selv det minste irritasjonsmoment har vært nok til å sette i gang en kjedereaksjon på nivå med atombomber. Noen kaller det hodepine grunnet stress, jeg foretrekker å kalle det en pytonslange med mange talenter.

Favorittjakka er fremdeles brukbar.

Eksamensuka for dette semesteret er ferdig. Det har egentlig ikke vært så ille, prøvene har som sagt vært overraskende enkle. Men jeg har allikevel tatt sjansen på at hodet mitt har vært mer eller mindre operativt det siste halve året, og at all kunnskapen jeg teoretisk skal kunne var den jeg viste på prøvene. Nå har jeg sett nok bobler å farge svarte og nok svaralternativ A, B, C eller D for en hel skolegang. Men helt ærlig, det har ikke vært så ille å begynne halv ti og slutte kvart på tolv noen dager, og begynne halv åtte og slutte halv ti andre dager. Det har ikke vært så ille å spise brunch med mamma på café og se på businessfolk i mørke dresser begynne dagen sin da halve dagen allerede er gått, ei heller å snakke nonsense i timesvis med bestejenta, nå da jeg endelig har vært nesten oppdatert på tidssonene.
Nå er det fire dagers "ferie" før neste semester begynner. Jeg er offisielt halvveis i dette året på High School.

Han fine.

Jeg vil ha en sånn en. En sånn "han fine". En sånn som gir meg sommerfugler i magen, holder rundt meg og som sier at jeg ikke er helteit selv om jeg er det. En sånn som gjør så mye fint, bruker så mye tid sammen med meg og som er så bra. Men ikke en hvilken som helst "han fine," men min "han fine".

Kommunikasjon.

Paramore - Hello Hello.

Noen få ord er alt som skal til for å gjøre et liv bedre eller verre. Noen ganger er bare konteksten nok. Noen ganger er bare måten budskapet er fremlagt på nok til å skille mellom suksess og fatal feil. Og vi tenker alt for lite på det. Det er ikke sikkert det du sa var det du mente en gang - kanskje var stemmebruken litt for hard eller litt for høy. Kanskje du rett og slett ikke tenkte deg om før du åpnet munnen. Kanskje det hele var en misforståelse. Men alt er irrelevant når feilen allerede er gjort, og meningen er fordøyd, på den ene eller andre måten. Feilen trenger ikke en gang være i negativ forstand: kanskje alt blir bedre om meningene, setningene og ordene blir sagt. Kanskje man kan få en ny start. Kanskje man begynner å tenke på en ny måte som man aldri har vurdert før. Kommunikasjon. Nøkkelen til menneskets overmakt over resten av verdens levende organismer. Den ene greia som mangler i situasjoner den trengs mest. Jeg sier ikke at man ikke skal få lov til å være sint, eller glad, eller lei seg, eller hva du nå måtte føle for å være. Jeg sier man skal bruke hodet, og faktisk tenke over hva man sier. For ja, å hate betyr å ha sterk motvilje for, eller å ønske død. Å elske betyr å være svært glad i, eller ha hengivenhet for. "Men det er bare ord." Ja, og nettopp derfor har de en betydning - selv om den muligens forsvinner i hverdagsfjaset. "Men det er så komplekst. Ord kan bety så mye mer, eller så mye mindre, enn hva det ser ut til." Ja, nettopp. Derfor burde man være så uhyre forsiktig med hva man egentlig sier. Jeg skal ihvertfall gi det et forsøk.

4 down, 3 left.

Story Of The Year - Wake Up.

Biologi semestereksamen var så overraskende enkel at jeg er livredd for at jeg faila hele greia, og fransken var så midt på treet at jeg er redd for å faile den også. Men det var helt OK å bare være på skolen i 4 timer - ulempen var å måtte holde kjeft 95% av tiden. Det var deilig å komme hjem midt på dagen og ligge langflat på sofaen resten av dagen. Teoretisk sett burde jeg vel ha brukt dagen til å lese til de resterende eksamenene, men hadde liksom ikke helt energien til det. Neida, pappa, selvfølgelig har jeg lest. Litt ihvertfall. Jeg har aldri helt sett poenget med å bruke de siste to dagene på råpugging før kjempestore prøver, siden man rent hypotetisk skal kunne stoffet fra før av. Og hvis man kan stoffet til en hvis grad, hva er da poenget med denne paniske råpugginga?
Siden lesertallet har synket betraktelig føler jeg meg nesten forpliktet til å be om unnskyldning for dårlig blogging. Nesten. Egentlig har lesere aldri vært høyeste prioritet, men dere betyr da litt. Littegranne. :)
Det kommer innlegg med mening etterhvert, så fort denne uka er over. 4 down, 3 left.

Gudene må vite hva jeg har skrapet opp knokene på. Men hey, fin pute, da!

Chillehelg.

Det var 0 grader i dag, og det var is i fontenen. Det så egentlig veldig pent ut selv om det var ganske så kaldt, og det blåste gjennom tre jakker. Men jeg klager egentlig ikke, siden det er -30 grader hjemme - og jeg må få si at jeg synes synd på dere - og jeg lurer på hvordan jeg skal overleve å dra fra floridasommer til norsk høst og vinter. I stedet gleder jeg meg til neste helg: for da er det langhelg, da er jeg ferdig med alle eksamener og det skal bli 20 varmegrader. Jeg skal chille helt, og ikke tenke på skole i det hele tatt. Jeg har vært sliten de to siste ukene, og hostet litt og slikt. Ikke vært helt på topp, men jeg overlever som alltids.
Denne helgen har jeg sett mye film, jeg har sett sjøkuer og rokker på 1.50 meter pluss pluss, drukket varm sjokolade med marshmallows, og lest litt til prøvene. Jeg har til og med bowlet sammen med noen andre norske som bor her, som egentlig var dritmorro, selv om jeg failet litt. Jeg tror ikke bowling er talentet mitt, for å være helt ærlig. Nå er det like før jeg stuper helt, som sagt: Har ikke vært helt på topp i det siste. Blir digg å bli ferdig med denne uka, rett og slett.

GRATULERER MED DAGEN, METALMUSIKKFREAKEN MIN!!! Femten år for søren. Jeg føler meg kjempeliten, hæhæ. Jeg vet ikke helt hvilke tidssone vi snakker om at the moment, men nå har jeg ihvertfall sagt det.

Gulrot-kineserbart.

Jeg vurderte et langt, depressivt innlegg om hvor mye jeg hater filmer hvor han derre fantastiske nabogutten som er Mister Perfect In Disguise ikke får jenta, eller motsatt, fordi det får meg til å tro at det ikke er sjans i havet for meg heller. Hvilket jeg egentlig tror furreal for tiden - men i stedet bestemte jeg meg for å blogge om den fine gulrot-kineserbarten jeg lagde meg på resturanten vi spiste på i dag. Det er en kjempefin resturant med kjempegod mat, og Starbucks og Peppermint Mocha etterpå klager jeg ikke på.

Åh, jeg er så deilig.

Det irriterer meg skikkelig at det ser ut som om jeg har 10 centimetes ettervekst. Hårfargen min er naturlig, i motsetning til en veldig stor del av befolkningens blondiner. Just for the record.

Følte jeg måtte jevne ut inntrykket av at jeg er en komplett idiot. Jeg er egentlig ganske normal.

Don't breathe.

Jeg vet hva jeg tenker. Jeg vet ikke hva du tenker. Noen ganger skulle jeg ønske jeg visste det, og andre ganger ikke. Jeg sitter på gjerdet, på en måte - vet ikke helt hva jeg vil. Bare sitter der og ser ned på begge sider, og ser at det er to alternative løsninger. Men jeg har ikke egentlig lyst til å velge hvilke side jeg står på - jeg vil balansere videre litt til. Balansere videre på det gjerdet hvor det er to vidt forskjellige løsninger på hver sin side. Det er bare om å gjøre å ikke miste balansen eller falle, for da har man plutselig valgt side, enten man vil det eller ikke. Kanskje jeg en dag allikevel faller ufivillig, eller kanskje jeg tvinger meg selv, eller blir tvunget av en utenforstående. Det vet jeg ikke enda, alt jeg vet akkurat nå er at greia er å holde pusten og holde den perfekte balansen, og ikke falle ned. Men kanskje er det ikke så ille å velge side allikevel, kanskje jeg velger riktig side. Men hvordan vet man egentlig hvilken side som er den riktige, ettersom man da har utelukket mulighetene den andre siden hadde i utgangspunktet?

Gjett hva subjektet i bildet skulle ha vært da?

My Life Is Average.

Today, I was sitting in Science. It was pretty boring, so I was staring at our 'periodic table of the elements' poster. After a moment, I realized that if you take the abbreviations of Uranium, Nickel, Cobalt, and Radon, it spells 'Unicorn.' This both perplexes and amazes me, and I'm determined to find out the subliminal message here. MLIA.

Heldigvis er det ikke bare min konsentrasjon som failer til tider.

Man vet man er drittlei når man finner ut at lyset som slipper gjennom persiennene har et potensiale for å se bra ut i et bilde - redigerer bildet - og finner ut at du har helt rett, og at det er en veldig stor forskjell på helheten i bildet om fargene er blåtonede eller gråtonede.
Men jeg har for øyeblikket en karakter på 97% i engelsk av alle ting, en og en halv eksamen er unnagjort, og jeg har hentet meg inn igjen i fotoklassen. Husker du det prosjektet jeg var så bekymret for for noen uker siden, og at jeg var så redd for at noe skulle være ødelagt, fordi det alltid skjer? Jeg hadde rett. Men det bildet som faktisk funka, er favorittbildet mitt fra hele filmen. Snakker vi flaks i uflaks eller? 

La masken falle.

Det er nesten litt på grensen til skummelt hvordan ubevisste handlinger treffer med full kraft når det først går opp for deg hva du har gjort. Det er på grensen til skummelt når du endelig hører den lille stemmen i bakhodet som har summet rundt der en god stund og snakket tilsynelatende reinspikka nonsense, men som viser seg å gi veldig mye mer mening. Jeg har ligget og lurt på hva som har skjedd med verden et ukjent antall søvnløse netter - uten å tenke tanken på at det muligens er jeg som har blitt annerledes.

På tide å finne igjen den gladjenta som egentlig ikke hadde så mange sorger. På tide å finne igjen den gærningen som kom med så mange randome kommentarer da kompisene spilte gitar på Holm, og hun som satt og nynnet med. På tide å finne igjen den syke ungen som hoppet først av alle fra 10-meteren uten å tenke så mye på at det faktisk var tusen centimeter ned til vannoverflata som mest sannynlig kom til å være hardere enn asfalt om hun traff feil, og som ble med på turning klokken 3 om morgenen og satte helskruer på et springbrett og ei stavmatte. Det er tid for å finne igjen den jentungen som satt på stadion og snakket på leir i nattemørket da klokken slo midnatt, og som fremdeles var våken og hørte på den jevne pusten rett ved siden av seg mens hun smilte da klokken var fire. På tide å ødelegge denne masken av tristhet og løgnaktig sannhet, og massakrere denne forvridde illusjonen av virkelighet som ikke er virkelighet. Hei igjen, Kaisa, jeg har savnet deg.

Det er snart eksamenstid og jeg har minst 50 sider med repetisjonsøvelser, og enda mer vet jeg at jeg kommer til å få. Men akkurat i dag, så tror jeg at jeg kommer til å klare meg helt fint. Neste uke begynner jeg klokken 07:33, og drar hjem 11:45 på det seneste. Det har vært nærmere 0 grader de siste dagene og for første gang på 6 måneder har jeg hatt på meg genser i stedet for t-skjorte. Jeg har til og med dratt på meg mammas gode fleece-jakke, og jøss, dette begynner jo nesten å minne om norsk vår.

Elsk meg i morgen.

Three Days Grace - Last To Know.

... For i dag har jeg ingenting å si. Bortsett fra at det er lurt å være stille noen ganger, og høre på hva andre sier. Om det så skulle være i en samtale, i et brev eller i dette tilfellet, en sang. Man lærer en hel del av det.

Hei, det er skole i morgen. Nå venter noen helstressa dager med repetisjon før semestereksamnene. Den som gjetter hvor mye jeg gruer meg er flink. Heldigvis teller det i praksis ikke for noe annet enn min egen verdighet og selvfølelse.
Hvilket teller en hel del for undertegnende.

Et nytt år.

Da klokken slo 00.00 ble plutselig hele byen fylt av hyl og jubel, champagne, fest og farger.
Jeg anbefaler dere som først har tatt dere bryet å lese denne bloggen å titte innom dette innlegget, eller denne bloggen generelt, fordi hun som oftest setter ord på ting på nøyaktig den måten jeg tenker, men ikke klarer å formidle. Og ja, kanskje dette året blir en ny start allikevel. Kanskje folk ikke har glemt gode ting som skjedde i fjor, og kanskje de tar dem med seg til det nye året. Og kanskje vi klarer å tilgi og glemme alt vondt som skjedde i fjor, og begynne med blanke ark i år. Kanskje noen av oss ikke klarer å glemme - og visse ting skal ikke glemmes. Men kanskje vi allikevel klarer å komme oss videre, og nyte de sekundene vi har sammen.  For hvis vi først begynner å tenke over det i "the big picture", så er ikke et liv stort mer enn en rakett på nyttårsaften - et lite øyeblikks farger, lys og liv blant så veldig mange andre.