Mitt 2009.

"Året har gått utrolig fort, som om tiden bestemte seg for å spole fast-forward," skrev jeg på denne tiden i fjor. Lite ante jeg hva som ventet. 2009 har vært et helt surrealistisk år. Jeg har vært så heldig å få oppleve så ekstremt mye at det virker som om det er hundre år siden fjortenårsdagen min. Det kjennes ut som om det er hundre år siden aktivitetsdagen i Varingskollen, hvor vi kappkjørte i Ola (må si at jeg gruste de andre, og var den eneste med snowboard), og late friminutt på kunstgresset. Det virker som om det er hundre år siden sist jeg trente sammen med den fine og flotte gjengen min med de røde draktene og konkurrerte sammen med de samme jentene og guttene. Det kjennes ut som om det er hundre år siden Moelven, som muligens må være den beste treningsleiren jeg har vært på, sosialt sett. Det kjennes ut som om det er hundre år siden 17. mai, og feiring med noe av Nittedals kuleste jenter. Det er lenge siden jeg har sett snø, og følt kulde. Men til erstatning for alt dette som er fjerne minner i et fjernt land, har jeg fått så ekstremt mye annet. Jeg har møtt en helt ny livsstil, en helt ny kultur, og helt nye mennesker. Jeg har vært på steder de fleste bare drømmer om å besøke - og sykt nok bor jeg sentralt til hva alt og alle i hele verden drømmer om. Jeg er heldig. Utrolig heldig. Ikke bare fordi jeg får oppleve alt dette, men også fordi jeg slipper å gå igjennom dette alene - jeg har jo verdens beste familie sammen med meg. Det har så klart vært tider jeg har lurt på hvordan i alle dager dette kommer til å gå, spesielt de første ukene av skolen i august. Det gikk som alle andre sa: Jeg trengte et par måneder på å takle språkbarrièren. Etter det har ting bare gått bedre og bedre. Allerede er jeg nesten halvveis i dette eventyret, og jeg nyter det.
Det er det viktigste jeg har lært i 2009: Å kunne ta ting som de kommer. Å innse at livet ikke er forutsigbart, og ta ting litt på sparket. Å ikke tenke over ting hundre ganger før handling, men rett og slett og satse litt på magefølelsen en gang i blant. Jeg sier ikke at dette er noe som burde gjøres på daglig basis, men jeg har endelig forstått at planer er dømt til å mislykkes, og man må være åpen for forandringer. Jeg tror jeg har blitt mer avslappet det siste året, og i stedet for å tenke "hvis" eller "om", så hopper jeg i det og ser hva som skjer.


2010. To-null-en-null. Tjue-ti. To-tusen-og-ti. What so ever. Jeg tror ikke jeg skal gå ut som en eller annen spådame og spekulere i hva som faktisk kommer til å skje, men jeg tror jeg skal kunne si såpass at det blir like chill som 2009 ihvertfall. Det er ihvertfall planen, så får vi se hva det nye året bringer. Under har jeg mikset sammen en del bilder av 2009, og jeg ser at jeg egentlig ikke har forandret meg noe særlig. Jeg har fremdeles langt, blondt hår, fregner på nesa og grønne øyne, og jeg har ikke vokst mer enn 1 centimeter.

Da gjenstår det vel egentlig bare å takke for det gamle og si velkommen til det nye. Jeg håper at alt det dumme og triste som skjedde i 2009 ikke gjentar seg, og at 2010 blir et kongeår for alle sammen!

Movning forward, but not there yet.

A Day To Remember - Homesick.

Har jeg hatt det helt greit i det siste? Nei. Har verden gått under? Nei. Kan jeg love at det ikke skjer igjen? Definitivt ikke. Kommer jeg over det? Definitivt.


Det er bare sånn verden er når man fremdeles er ung, dum og naiv. Men etter å ha brutt ut i tårer under en tur til butikken og sett ut deretter, uten å ha brydd seg noe særlig, samt etter å ha ledd litt sammen med supermamma og fått en øyneåpner av verdens beste venninner, så er ikke livet så kjipt lenger. Etter å ha ledd av gamle bilder sammen med en kompis på andre siden av verden, og ledd litt mer av gode venners dårlige ordtolkninger, så er ikke livet så ille allikevel. Etter å ha tatt litt bilder som kan ihvertfall nærme seg de greiene andre blogger kaller "outfitbilder", sett bortifra at jeg ikke har stilt meg opp med pudra dukkeansikt, så virker faktisk verden levelig igjen. Åh, som jeg gleder meg til den dagen jeg virkelig sitter der med knust hjerte, konstant rennende tårer og kjærlighetssorg som ingen ende tar.

Hey, jeg har en måned igjen å være 14 på i dag.

"Smaker genseren godt, Skilpadda?"

A Day To Remember - Welcome To The Family. Skjønner ikke helt de hjertedunkene på slutten, men whatever floats their boat, liksom.

Familien har i dag bevist at vi klarer å være i samme bil i 3 timer, uten å krangle i det hele tatt. Da spesielt minstemann (hun har begynt blogg hun også, etter evinnelig mas fra meg, høhø)og jeg, altså. Vi fant Five Guys og Starbucks rett ved siden av hverandre, og hva er egentlig oddsen for å finne verdens beste junksjappe og verdens beste kaffesjappe så nærme hverandre? Som unnskyldning kan jeg love at så fort to-null-en-null (skyld på Hera for den, folkens) begynner skal jeg begynne med hardcore trening igjen, og jeg skal bli så slank og sterk og fin, atte. Jeg har satt opp et sykt treningsprogram i hodet, så får vi se hvor det bærer. Jeg måtte seriøst le da jeg fant ut at det ikke var lov til å trene med det tekniske utstyret før sesongstart, altså i februar, og at det er forbudt ved lov å kaste spyd her. Det er faktisk bare noen få stater som får lov til det. Jeg mener, man får kjøre bil når man er 16, og det er lov til å bære våpen, men ikke kaste spyd? Jajoaokei. Egentlig har jeg ingen unnskyldning for å ha latt kroppen forfalle slik jeg har gjort, bortsett fra at jeg har hatt lekser opp til halsen det siste halvåret. Men nå kan jeg virkelig ikke vente lenger, hvis jeg har tenkt å kunne delta på de store stevnene når jeg kommer hjem.
Ellers så har jeg kommet skikkelig godt i gang med én av de to historiene jeg skal ha skrevet ferdig innen den 6. januar, takket være bestevenninnen. Jeg må få si at når MK og jeg først setter i gang og lar fantasien vandre, så finner vi på mye bra. Jeg har snakket med flere folk i dag, og ordnet og fikset, filosofert og diskutert, og ydmyket meg selv fullstendig igjen. Men "heller 5 minutters ydmykhet enn 5 år med pinlig stillhet," som min kloke venninne sa. Jeg har også funnet ut at halsen min ser ut som en skilpaddes, og fått til en useriøs deal på at en kompis skal spise snegler (hvis jeg tilbereder dem riktignok, så der gikk den dealen i vasken), og at han aldri får komme i nærheten av håret mitt med saks noen gang. Jeg lever fremdeles etter attituden "heller kompis enn ikkeno", og det er vel egentlig, på en måte, helt greit. Jeg ser happy ut i dag, sa bestevenninnen, og hun har vel helt rett. Jeg har faktisk en positiv side, jeg også, tenk!

Jeg innså nettopp at det eneste skomerket jeg går i for tiden er Converse.

Og det kommer nye bilder etterhvert, forresten.

Now everyone's singin' la, la la la, la la la.

A Day To Remember - If It Means A Lot To You.

Jeg liker å sette fin musikk på full styrke, lukke øynene og få frysninger over hele meg, og ikke høre meg selv tenke. Nå har jeg funnet et helt album fylt av fin og kul musikk, som jeg har hørt på i hele kveld. Det nye albumet til A Day To Remember: Homesick, som jeg tror jeg skal dele med deg etterhvert hvis du ikke har hørt det før. Jeg liker også å snakke med gode venninner, som får meg til å innse både det ene og det andre. Jeg liker å snakke med gamle BFFs, og innse at selv om alt har vært sårt og merkelig de siste to årene, så betyr ikke det at det trenger å være slik for alltid. Jeg har også tenkt mye i det siste, og kommet frem til at jeg får ha det litt fælt og komplisert en stund, så kommer jeg vel over det etterhvert, for det sier i hvertfall min gode venninne. Hun sier også at "Livet skal være litt komplisert iblandt. Det er det som får fram følelser, og følelser er å leve." Hun er smart, hun, min gode venninne. Veldig smart, og veldig klok. Det handler bare om å virkelig ville komme over det, så funker det etter en stund. Men hun har helt rett - kanskje jeg ikke er helt klar for å komme over det enda. Kanskje jeg ikke helt vil. Kanskje.

Keep me in your memory.

Linkin Park - Leave Out All The Rest.


Vi kan begge alle notene, pausene, temposkiftene. Vi vet begge hvor man må tenke raskere og trekke i trådene på de riktige stedene, samt bruke de rette ordene. Vi vet begge hva den andre mener, og vi gjør oss begge dummere enn hva vi er. La oss trykke rewind, la oss spille den samme gamle regla om igjen. La oss begge spille det samme spillet spilt så mange ganger før, av så mange andre. La oss begge følge den samme oppskriften, la oss begge ha et øyeblikks moro av å spille et så velkjent spill, med så mange risikofaktorer. La oss begge late som om det faktisk betyr noe i disse stundene. For det gjør vel det, sånn egentlig?

For meg gjør det det ihvertfall - det betyr noe. Det er ikke et spill, det er de få øyeblikk jeg slipper andre innpå og er ærlig med meg selv og motparten. De øyeblikkene jeg skildrer den eventuelle oppfatningen i mer enn enstavelsesord, og da jeg føler meg mer sårbar enn noen gang. Man kan slenge mye dritt, men det er virkelig lite som sårer mer enn å vite at man ikke er bra nok. Og én gang er mer enn en gang nødvendig, er det ikke? Hva om det da ikke bare er én gang, men nesten hver gang? Gang på gang, den samme gamle regla. Og allikevel gå fem på hver eneste gang, selv om man så godt vet hva utfallet blir. Å ikke være bra nok. Jeg vet ved meg selv at jeg er mer enn godt nok utrusta til å komme meg helskinnet gjennom de fleste andre situasjoner, og at jeg har et helt eget sett med evner og er på flere måter over det forlangte nivået. Det er den ene tingen jeg selv ikke kan noe for - at jeg ikke er noe mer enn et barn på nesten femten år - som ødelegger absolutt alt. Men vi kan da fremdeles være venner, kan vi ikke? Ja, selvfølgelig. For heller å bli husket lenge enn å bare være et vagt minne fra et av de mange årene i tenårene, sant? For å være helt ærlig, jeg er ikke helt sikker på hva det riktige svaret er.

Megatakk med klemmer til.

Til jul fikk jeg masse fine og fancy greier. Klær, smykker, noe dykkerutstyr, bøker, kamera, hårføner og rettetang, blant annet. Nå mangler det bare å skaffe seg tillatelse til å ta sertifikatet, så skal jeg blubbe rundt under vann sammen med fiskene. Og siden jeg presterte å sprenge hårføneren for noen uker siden, så var det en bra gave, og siden klesskapet mitt er på grensen til utdatert, så var klær igjen en sikker vinner. Alt dette skal jeg putte i den nye kofferten jeg fikk, som helt sikkert er stor nok til meg også. Så jeg sender en megatakk og masse klemmer til hele min flinke familie, og håper alle hadde en bra jul. Det hadde jeg.

Gjett hvem som var litt glad da? Fikk lue også, til ære for dere vikinger. ♥


Dette er vel det endelige beviset på min selverklærte tittel: "Master of multitasking".

Hey, det er snart slutt på 2009. Jeg blir faktisk litt vemodig. Og så: Sier man totusenogti eller tjueti? Så endret jeg design. Igjen. Men jeg tror jeg skal ha det noenlunde som det her en stund. Tror jeg.

Selvinnsikt.

Jeg retter håret og mener jeg ser for fæl ut til å bli sett uten sminke i offentlighet, og jeg synes jeg godt kunne ha droppet et par størrelser. Jeg kjøper merkeklær som er akseptert av de fleste i min generasjon, og jeg bruker alt for mye hjernekapasitet, penger og tid på utseende og inntrykk. Jeg passer helt fint inn i scenarioet å sitte på café med bestevenninnene og preike om hvilken gutt jeg nå er forelska i, og hvilken som sist knuste hjertet mitt og er en jævla idiot. Men jeg sitter like gjerne på gjerdet sammen med gutta og drikker cola fra glassflasker og fører en heftig diskusjon om hvilket hardcore screamo-band som er det beste, eller gruser dem i Call of Duty nede i kompisens kjellerstue. På en annen side sklir jeg umerkelig inn på idrettsbanen, med en fanatisk vilje til å individuelt prestere og å være best. Blodige blemmer i hendene og på beina, samt oppkast etter en hard økt betyr ikke bare at jeg er i en ekstremt dårlig form, det betyr også at jeg har ytt mer enn hva kroppen egentlig har godt av. Og på ett vis er det i seg selv en personlig seier - å overgå seg selv. Jeg sitter heller en time ekstra med franskprosjektet fremfor "å henge på senteret", og ja, jeg blir faktisk skuffa om jeg får en femmer. Men jeg ditcher lett å øve til matteprøven for å stå et par timer på snowboard en kveld, eller å dra på kino med den potensielle kjæresten. Jeg sitter gjerne og hører på en sår røst snakke om hvordan livet er for kjipt for øyeblikket (stor forskjell på det og reinspikka vrøvl og sutring), og jeg bruker min egen røst til å overbevise andre om at jeg har rett i diskusjoner som kan ende opp på grensen til det rene skjære vannvidd. Jeg er veldig positivt innstilt til å ta vare på den fantastiske verdenen vi lever i, men det er helt uaktuelt å gå tilbake til å leve slik det tidligere stadiet av homo sapiens gjorde. Motsetninger? Muligens. Men hvem kan egentlig benekte logikken?

Morgenstillhet.

Favorittiden min i løpet av døgnet er enten tidlig morgen eller veldig sent kveld - før resten av verden har våknet, eller etter at resten av verden har sovnet. Jeg liker og sitte med mine egne tanker og vite at jeg ikke trenger å tenke i det hele tatt. Jeg liker å høre på stillheten, den stillheten som sier at man er aleine uten å være ensom.

Det ligner ikke oss.

Er det ikke rart hvordan du ser noen du ikke har sett på lenge, og du innser at du nesten ikke kjenner dem igjen? Det behøver ikke nødvendigvis bety at de har farget og klippet håret, byttet stil, eller gjort noe som helst med utseendet sitt, men allikevel så er noe forandret ved dem. Du ser det på måten de ser rundt seg på, måten de går på. Måten  de snakker, og ikke minst hva de sier. De ser det selv, de også - At de er forandret. Men de ser bare forandringen, og ikke hvilken vei det fører.Det er nesten det er morsomt hvordan naive barn ikke innser hvordan verden er, jeg sitter vel egentlig bare og venter på at de skal gå i fella, slik som alle andre naive barn hvis har blitt for godt skjermet. Mitt poeng er at visse spill spiller man ikke, uansett hvor kult det må virke der og da. Leker du med ilden, er risken stor for å bli brent.

Nå er'e jul.

Juletreet er fremdeles ikke brent ned og er fremdeles pyntet og pent, men kan vel ikke si det samme om rommet (Neida, mamma, det er så pent og ryddig atte, fordi jeg er flink og gjør som du sier). Jeg har brukt hele dagen på å glo på diverse filmer, alt fra Youtube til TV, komi til tragedie. Jeg har snakket med mine flotte og fine venner, om alt vi pleier å snakke om. Jeg halvsov på sofaen, and he said I looked cute. Ellers har min mor og far, så vidt jeg vet, allerede begynt å finne frem gaver fra alle tenkelige kriker og kroker, og lillesøster er i hundre allerede. Jeg gleder meg til å se henne i aksjon i morra. Og det er bokstavelig talt det eneste jeg har gjort i dag. Jeg har både ledd og grått om hverandre, men hvorfor er jeg ikke helt sikker på. En blanding av mye, samt relativt lite. Jeg tror det må ha hatt noe med et snev av hjemlengsel å gjøre, samt det faktum at det nettopp har gått opp for meg at jeg ikke har mer enn 6 måneder igjen av dette eventyret, og at jeg står nærmere slutten enn begynnelsen. På en måte blir det digg å komme hjem, men på en annen måte, så har jeg ikke lyst til å dra hjem i det hele tatt. Men for øyeblikket, så tar jeg ingen av delene så tungt, og bare nyter livet og chiller. For én gangs skyld.

Du vet, blir liksom ikke jul uten fulle hovmestere.

Løvenes Konge. Beste film gjennom tidene.
Men hadde det noe med temaet å gjøre? Nei.

Nå har jeg småvondt i hodet, og joda, julestemningen kom til en viss grad nå når klokken har slått tolv, og det offisielt er jul her også. God jul'a dere.

Et øye-øyet-øyner-øynene.

//uredigert og sugen kvalitet er konge.

Hei, det er lille julaften i dag. Det gikk opp for meg akkurat nå, egentlig. Jeg hører fuglesang uttafor, sola skinner og da jeg stakk snuten ut i frisk luft for noen minutter siden var det jaggu meg shortstemperatur. Jeg har skrevet hele 2 avsnitt på den derre historien jeg må skrive i ferien (og jeg kommer ikke lenger), hørt på en god venninne fortelle om hvor hyper hun blir av grøt og hvor hun hadde gjort av laderne sine, samt sett på en veldig god kompis sove på andre siden av verden. Jeg mistenker at han sover enda, siden han ikke svarer. Everybody goes "Aww!". Jeg har så herlige venner. Frøken Rotete Grøtspiser og jeg har også diskutert norsk grammatikk, og hvordan man bøyer substantivet "et øye". Vi kom frem til at det kunne være slik som overskriften sier, siden "øyer" blir å assosiere med øyer i havet. Om vi har rett eller ikke, er en annen sak. Nå høres egentlig "øye" veldig rart ut. Si det mange ganger på rad, så høres egentlig hele greia feil ut. Nåvel. Nevnte jeg at jeg er glad i henne og alle andre? God jul'a folkens. :) Nesten ihvertfall.

En ny generasjon begynner ved en gammel.

Som en del av hele verdens befolkning, finnes det 3 jenter. Jeg har vokst opp med disse jentene, gjennom å ha turnet sammen med dem i 9 år. Vi har vært ei gruppe gymnaster, og gruppa har vært av varierende størrelse. Vi har på det største vært ei gruppe på 12 gymnaster, og vi har i en lang periode vært ei gruppe på 4. Sammen har vi blitt eldre og utviklet oss, og vi har vært "forbilder" for de yngre jentene. Jeg har brukt mer tid sammenlagt med dem enn noen andre, og vi har på en måte blitt oppdratt av de eldre gymnastene og hverandre, av trenerne, og sporten i seg selv. Vi har trøstet hverandre, støttet hverandre, heiet på hverandre, og gitt hverandre det beste av oss selv fordi de andre har fortjent det. Hadde den ene hatt en utrolig dårlig og dum dag, så var de andre tilstede på trening med sitt gode humør som smittet over, eller så kom de med kommentarer som gjorde at dagen ikke var så ille allikevel. Trenerne våres har sett oss vokse opp, og vi har vært en like stor del av livene deres som de har vært for oss. Jeg husker treninger hvor trenernes døtre har vært med, og julekvelder hjemme hos trenerne. Sommeravslutninger, juleavslutninger, oppvisninger. Turer, ikke minst - Barcelona spesielt, da det bare var oss 4 og gutta vi pleide å trene med hver mandag. Bø i Sommarland, bursdager, Peppes Pizza, kino, overnattingsbesøk og trampolinehopping klokken 4 om morgenen, for å nevne noe. Vi har delt mye opp igjennom årene, det er overveldende mange minner når jeg først begynte å tenke på dem.

Nå er det 1 og 1/2 år siden jeg sluttet å turne i klubben, og jeg kjenner nesten tårene begynne å renne igjen. Å fortelle resten av jentene, som jeg regnet som min andre familie, at jeg skulle forlate dem for godt, er det desidert verste jeg har gjort hittil. Jeg tror ikke jeg har sett så mange våte øyne samlet i en hall, siden vi var to jenter som sluttet. Men det var egentlig bare én eneste tanke fylt av resignasjon som var i hodet mitt under hele den siste klubbkonkurransen: "Det er en fin dag å slutte på."
Jeg tror ikke egentlig jeg klarer å beskrive det samholdet vi hadde, og hvor sterkt knyttet vi var til hverandre. Joda klart, vi hadde våre uoverensstemmelser som alle andre, vi også, og noen av dem var ikke kortvarige. Men den totale tilliten som ble bygget gjennom alle de harde treningsøktene, og den følelsen av å ha et sted hvor man virkelig hørte til, og hvor et kompliment faktisk var et kompliment, er virkelig noe jeg synes alle i verden burde få sjansen til å oppleve.

Vi begynte å trene sammen når vi var 7-8 år gamle, og nå er vi alle store jenter. Noen av oss er fullt voksne, og vi andre er på god vei dit hen. Vi har alle valgt vidt forskjellige veier siden den gang vi turnet sammen, men allikevel så har mange av oss god kontakt enda. Selv om mange av de eldste jentene ikke er tilstede i klubben lenger, så er de yngre jentene vi trente sammen med og var forbilder for fremdeles der. De er vår nye generasjon av gymnaster, og slik vi var "de eldste, flinkeste jentene" for dem, kommer de en dag til å være for noen andre, yngre jenter. Som sagt, vi har alle valgt vidt forskjellige veier å gå, min har gått videre til friidrett, hvor jeg nå har møtt andre jenter jeg regner som en ekstra familie. Men fremdeles møter jeg gamle turnvenninner på friidrettsbanen, så kanskje var ikke veiene så forskjellige allikevel, eller kanskje det er vi som har blitt så like hverandre etter å ha levd i samme turnhall sammen i så mange år.

En ting vet jeg sikkert: Jeg er stolt av å kunne si at jeg har turnet i 10 år, to tredjedeler av livet mitt og 9 av årene i samme klubb, og jeg er stolt av å kunne si at de årene har vært grunnlaget for hele livet mitt og hele min tilværelse. Jeg er fremdeles like stolt av å være turner som jeg var den gangen jeg gikk ut av turnhallen for siste gang som konkurranseturner, i konkurransedrakt og høy hestehale med treningsbagen med skrankereimer, frittståendemusikk og teip i over skulderen, og med den siste klubbpokalen i hånda.

// juleparaden 2006. Hun jenta som flyr der, det er meg. De andre klovnene i pysj (det var temaet for vår oppvisning) og de rundt, det er noen av de menneskene jeg dedikerer hele innlegget til.

Jeg snakker om Bob, Bobo, Boa og Bugge, og dessverre husker jeg ikke flere av kallenavnene vi ga oss selv gjennom årene. Men vi var ihvertfall Fiskebollene. Cats. FAME. Militære. Klovner. B-gjengen. Selv om jeg ikke har turnet noe på et halvt år nå, og ikke har konkurrert siden jeg sluttet i den gamle klubben, så skal jeg fremdeles fortsette å turne én gang i uka i den "nye", lokale klubben når jeg kommer tilbake, slik jeg gjorde året før jeg flytta. Jeg skal også besøke den gamle klubben, og se om de gamle trenerne fremdeles er der, og om gymnastene fremdeles husker meg.

I dag hadde jeg besøk.

Familien passet naboens valp i kveld, Bella. Hun er veldig leken, og liker å løpe rundt på gresset og angripe lillesøsters nye sauesko(mer kjent som Uggs eller hva de nå heter. Nei, jeg skal aldri anskaffe meg sånne. Aldri). Hun liker også veldig godt å bli kost med, og båret opp trapper, for hun er ikke så glad i trapper. Men hun elsker å løpe rundt som en gal, og få oss som løper ved siden av henne til å se ut som komplette idioter, til stor fornøyelse for folk i forbikjørende biler. Hun er veldig glad å angripe håret ditt hvis du legger deg ned i gresset også, og hun får deg til å gråte av latter. Hun er dessverre ikke så flink til å sitte stille når man prøver å ta bilder av henne, men hun er jo bare 9 uker gammel, tross alt. Hun skaffet meg nesten enda mer hjemlengsel, siden hun minnet meg litt for mye om bikkja hjemme, Nippy. Men hun er nesten like søt som et mulig deg og meg uansett.

Dear Mr. Santa Claus.

... Har jeg vært snill i år? Det får vi da virkelig håpe. Familie og venner klager på at jeg aldri er flink til å fortelle hva slags duppeditter og saker og fancy ting jeg ønsker meg, om det så skal være til jul, nyttår, påske, bursdag eller Hanukkah. Forresten, noe av det feirer vi jo ikke, men du skjønner poenget. Men ærlig talt, jeg har absolutt alt jeg trenger og så mye mer, det er vanskelig å komme på en overflod av ønsker. Var ikke alt så mye enklere den gangen jeg fremdeles syntes Barbie var kult, og ønsket meg masse tilbehør, klær, og ikke minst dukkehus? Allikevel, så har jeg faktisk rasket sammen en ønskeliste, eller stuffs jeg aldri får nok av:

• SOKKER. Jeg må seriøst ha et sokkespisende monster som forfølger meg, for ett par like sokker, som ikke er fulle av hull, er det seriøst vanskelig å observere i skuffene mine.
• Hårduppeditter. Strikker og hårspenner av forskjellige grader av anvendelig bruk, om det så er til trening eller fest, blir også spist av det sokkespisende monsteret.
• Bøker. "Ouh, nerd," tenker du. Nei, seriøst. Jeg har lest ut bokhylla. Trenger nye bøker, om det så er norske eller engelske.
• Hårføner. Jeg tror den gamle eksploderte. Våknet en dag og skrudde den på - og den hørtes ut som et døende dyr. Snipp snapp snute, så var det eventyret ute..
• KAMERA. Hvilken type derimot, vet jeg ikke. ET BRA ET ihvertfall, er så ekstremt lei det tullete digitalkameraet som ikke hører etter. Digitalt speilrefleks, WonderDad/WonderMom?
• Selvutløser, sikkert veldig fint for mine egosentriske bilder.
• Stativ er sikkert en veldig fordel for de samme egosentriske bilder.
• Klær slår heller aldri feil. Jeg har også funnet the most perfect dress ever, som jeg fremdeles er forelska i (i den grad det er mulig å bli forelska i en kjole...).
• Sminke. Du vet, jeg er tenåringsjente. Jeg synes huden min er like fet som resten av kroppen, og at jeg ser forjævlig ut uten 4 tonn brunkrem i trynet, samt kritthvit øyenskygge på alle steder øyenskyggen ikke skal være. Hører vi litt sarkasme, folkens? Muligens. Men du skjønner hva jeg mener.
• Penger er også safe, siden jeg er blakkere enn kirkerotta i bakgården av søppelkassa.

Fine, søte, kule, fete, fancy stuffs sikre vinnere - personlige hilsener eller et "GOD JUL! ♥" på en melding, etc etc. Sånne små ting du vet jeg liker. Selv om jeg ser at ønskelista er rather expensive, så er det like kult med disse småtingene jeg setter så veldig pris på også. Du vet, all I want for Christmas is you. Eller noe slikt.
Nå er det ferie, folkens, etter ei hel uke med fredag. Aldri har uka før ferie gått så sakte, men jeg har vært overnaturlig happy de 3-4 siste dagene. Lurer på hvorfor, ehehe. :)

Somehow I found a way to get lost in you.

// weheartit.com

Så usannsynlig ulogisk at sjansen er der. Så veldig irrelevant at det faktisk gir mening. Velkjent, men allikevel så fremmed. I det ene øyeblikket, totalt krise, i det andre, å tørre å gi helt slipp på alt som heter hemninger og bare go with the flow, bare for å se hva som skjer. Å være lita tenåringsjente er litt herlig, selv om det betyr å befinne seg på andre siden av verden og ydmyke seg selv totalt.

Paradoksalt.

Three Days Grace - Lost In You. Kan noen søte peninger være snille og lære seg å spille den sangen, og spille nonstop for meg?

Hei. Jeg er helt på trynet for tiden. Oppe, nede, borte, her. Fjern, nær, høyt, lavt. Jeg er sikker på at hvis jegselv hadde vært en annen enn jeg, og jeg hadde gått forbi meg på gaten, så hadde ikke jegselv kjent igjen hverken jeg eller meg. Jeg drømmer meg fullstendig bort samtidig som jeg er bekymret for alt. Kanskje det er en liten sjanse for at det muligens hadde vært en god idé å høre på resten av verden, selv om jeg er veldig i tvil om det. Du vet, jeg har alltid rett, selv når jeg tar feil. Jeg føler meg litt paradoksal for øyeblikket, men hva vet vel jeg.

Ja, jeg er tragisk, men innrøm at jeg også er litt cute. Og ja, jeg trenger fremdeles ny inspirasjon.

Jeg må virkelig si at blogginnleggene mine har både flyt og sammenheng, ikke minst mening for tiden. Vi skylder på at jeg er nervøs angående fransk skriftlig semestereksamen som er i morgen, pluss engelskprøve. Engelsk funker fett, hittil har jeg scora topp i å analysere tekster og argumentere for meninger, ihvertfall. Fransk skriftlig teller jo ikke mer enn 20 % uansett, og det kan ikke gå verre enn den muntlige, så hva i alle dager kan gå galt? Hey, jeg fikk mitt fine Black Card i dag, som betyr at jeg er en av de mange flinke kidsa skolen er så stolt av. I praksis betyr det at hvis jeg er misfornøyd med resultatet på 3 prøver, så kan jeg droppe de fra de endelige karakterene, og få bedre karakter og snitt. Jeg klager vel akkurat ikke på den ordninga, nei.

JEG HAR HATT KRAMPE I ØYET I HELE DAG, OG DET ER MER IRRITERENDE ENN LILLESØSTER OG HENNES KANNIBALER PÅ BESØK PÅ EN FREDAGSKVELD JEG SELV KUNNE VÆRT BORTE OG GJORT NOE ANNET!! Takk for meg.

Just don't care about you anymore.

Three Days Grace - Let It Die

Jeg finner det trist at jeg vokser fra vennene mine, og at samtalene blir korte, anstrengte og formelle. Jeg finner det trist at den daglige kontakten har blitt til månedlig, og den kjipe erkjennelsen, at det er noen jeg ikke har snakket med siden jeg dro, er til stede. På en annen side, så er det en form for opprenskning - jeg vet nå hvilke personer som er "mine virkelige venner" (huff, så klisjé). Men bare fordi vi ikke snakker sammen lenger, skulle det bety at de ikke var virkelige venner? Bare fordi vi ikke lenger har kontakt, skulle det bety at alt vi gjorde sammen var en reinspikka løgn, en fiksjon, en ren fantasi? Jeg personlig må si meg uenig i uttrykket. Det er tross alt et toveis valg - er ikke du interessert er ikke jeg, og motsatt. Det handler rett og slett om å vokse fra hverandre, og å godta en stilltiende avtale om å la det skje. Og for å være helt ærlig, så er kanskje definisjonen av vannmann og vennskap sann (ja, overraskende nok har jeg lest en mer eller mindre utfyllende artikkel om mitt eget stjernetegn): Kvantitet fremfor kvalitet.
Jeg vet ihvertfall helt sikkert at jeg synes at disse korte, anstrengte og formelle samtalene er helt på trynet, og klarer jeg ikke lenger å ha en samtale som flyter uten at jeg må ha dårlig samvittighet, så er det egentlig ikke vits i å prøve en gang.

Happy St. Lucia, forresten. 

Trening til tilståelse.

Er det ikke morsomt hvordan man kan bli så bevisst på en annens eksistens bare ved én liten tilståelse?

Do you know what's worth fighting for?

Green Day - 21 Guns.
JA, det er en av de sykeste konsertene jeg har vært på.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke meg for tiden, uten at det virker overdramatisert. På en annen side, så er det nettopp det jeg gjør - overdramatiserer og underdramatiserer ting, så de virker så ubegripelige og diffuse at du blir sittende å lure på hva i helsike som foregår i hodet på jenta bak skjermen.
Jeg føler at jeg sitter og ser på at andre - folk jeg er glad i - frynser opp, uten at jeg egentlig kan gjøre noe. Samfunnet jeg har vokst opp i faller sammen, og veggene som en gang var sterke og som beskyttet oss mot resten av verden er ikke lenger så sterke. Jøssmann, kanskje det er fordi det er forventet at vi vokser opp og derav ikke lenger kan gjemme oss bak mammas skjørtekant, slik vi gjorde i de store middagsselskapene med de skumle voksne som ignorerte oss?
Jeg er lei av å føle at jeg snakker til tomme skall, som ikke hører etter når jeg snakker til dem. Lei av å høre på alt kjas og mas, hyling, skriking og drama. Lei av å være naiv nok til å tro at jeg faktisk kan påvirke menneskene rundt meg, nok til å forhindre enda en dum beslutning. Jeg høres ut som en eller annen bedreviter, selv i mitt eget hode. Og for å være helt ærlig, så er jeg en liten bedreviter også - en bedreviter som motsier sine egne prinsipper. Jeg tror jeg har skrevet om "du er aleine i verden, du må klare deg selv"-relatert litt vel ofte i det siste, men kanskje er det allikevel akkurat det som skal til - en bedreviter som prøver å banke litt vett inn i skallene på folk, når folk ikke klarer å ta vare på det lille vettet de har.

Jeg vet forresten hva jeg ønsker meg til jul. A) Inspirasjon til nye bilder, jeg er lei av å måtte lete gjennom haugevis gamle, og B) et kamera som tilhører en tidsalder litt tidligere enn steinalderen. Og muligens C) en ny, litt bedre, litt mindre upfucka PC (tror pappa begynner å bli lei av at jeg låner hans hele tiden). Men den må nesten vente til jeg har penger nok til å betale for den selv, føler jeg. NOE må jeg da vel arbeide rumpa av meg for å få råd til.

Jeg rota det til. Bigtime.

Fransken gikk til helvete. Rota det til, bigtime. Jeg tror jeg fikk med meg hovedpoengene jeg skulle ha med, men ellers vil jeg heller fortrenge minnet og la det sakte blåse bort i en liten, avsideliggende krok i hodet mitt. Det er ikke det at jeg ikke kunne stoffet jeg teoretisk sett skulle kunne, jeg hadde og har god kontroll på kapitlene vi har gått igjennom. Og allikevel presterer jeg å freake fullstendig ut. Vi snakker ikke ut-freakning som jeg blogget så mye om for ganske nøyaktig ett år siden under den første tentamenstida, vi snakker ut-freakning på et så høyt nivå at jeg glemte hvordan man puster. No kidding. Da jeg satt der vurderte jeg seriøst å løpe ut av klasserommet for så å aldri komme tilbake. Noe av det verste jeg har gjort, tror jeg. Jeg er vel egentlig mer sint på meg selv for å ha tillat meg å få så til de grader panikk og for å kødde det til slik jeg gjorde. Det er slike ting som bare ikke skal skje. I mitt hode, så er det å miste selvkontrollen på lik linje som å røyke, prøve dop, kjøre i fylla eller lignende idiotiske ting. Det skjer bare ikke. 

This is why we're on the edge.

Hallo der. Litt stress for tiden, prøver hver dag, og prøver krever litt mer tid enn vanlige lekser. I morgen er det fransk muntlig semestereksamen, som skal bestå av å snakke om et spesielt tema en liten stund. Liten stund er nøkkelordet her, til og med læreren sa at det ikke var en big deal. Men seriøst, når ei prøve blir kalt noe med "eksamen" i seg, så er bare det nok til å bli litt freaket ut. Så nå sitter jeg her om noen få strakser og pugger fransk vokabular så jeg snart er tretunget - fransk, engelsk og norsk (Men innrøm at det hadde vært litt kult). Poenget er, at med alle disse prøvene så er greia å henge med i svingene, og det har dessverre gått litt ut over blogginga. Det kommer det vel til å gjøre de nærmeste dagene også, det er forklaringen på mine lite intellektuelle og i underkant lange innlegg for tiden. Nå har jeg så mye dritt og kjipe ting jeg skal klage om her at jeg nesten sprekker. Neida, men jeg skal vel komme opp med et eller annet emne til ettertanke etterhvert, så fort jeg har overlevd det her. Yesman, jeg gleder meg til den ordentlige eksamenstida begynner etter jul. Men jeg gleder meg enda mer til eksamenstida neste år.


Green Day - Viva La Gloria

I will shut the world away.

Franskprøven som jeg sovnet til i går gikk forhåpentligvis bra, på fredag er det muntlig eksamen. Hva poenget med semestereksamner er, vet jeg ikke, men hey, sikkert god trening til 10. klasse. Og ellers da? Det er mye prøver. Jeg møter nye mennesker hver dag, og blir bedre kjent med folk jeg ikke kjente så godt fra hjemmefra. Rart det der, at jeg snakker mer med folk nå enn hva jeg gjorde når jeg faktisk møtte dem hver eneste dag i hele fjor. Klart, noen har jeg ikke snakket med siden jeg dro, men det var å forvente også. Jeg liker å begynne på nytt med nye folk som ikke er så tett innpå meg, og som ikke tror at de må late som om de er en ekstra forelder for meg. Jeg er stor jente og jeg tar vare på meg selv, det har jeg alltid gjort.


Breaking Benjamin - I Will Not Bow

Hjemmestekt pizza à la Kaisa i dag. Hvis du ikke hører noe fra meg de nærmeste dagene, så er det derfor. Neshda, jeg er konge på kjøkkenet.

Dagens motto: Is i magen.

"Uken begynner trått og trassig. Det skjer så mangt. Du vet ikke helt hvordan du skal takle det. Det forvirrer deg. Først når helgen kommer finner du gode og kreative løsninger. Søker du en flørt, finner du det gjennom vennekretsen din."


30 Seconds To Mars - Kings And Queens.

Det er tirsdag. Jeg har 4-5 prøver de neste dagene jeg leser til, og jeg sovnet på to stoler mens jeg gjorde lekser. To trestoler faktisk. Og det er bare tirsdag. På et vis failer det hardt også, men aldri si aldri med is i magen. 2 uker til ferie. 2 uker til ferie.

Everyday party.

På en skala fra 1 - 10, hvor mye tror du jeg har kjedet meg i dag?

Vært en bra dag. Jeg har 89,4 i geometri, hvilket betyr at jeg for øyeblikket mangler 0.6 poeng for å få straight As. Engelsklæreren har vært syk de siste to ukene, og vi har hatt vikarer hvis har gitt oss oppgaver vi ikke skulle få, og hvis har fått oss til å lese gresk mytologi vi ikke skulle lese. Klassen har vært uvanlig urolig, og vi har hatt både break-downs av større og mindre grad, og vikarene hadde vel en smule rett i at størsteparten av klassen oppførte seg som barnehagebarn og ikke high school-elever. Men for å være helt ærlig, så kan de skylde på seg selv. Læreren virket veldig fornøyd med å komme tilbake til klassen sin, han spredte rundt seg med ironiske kommentarer annenhver setning han sa, men gullkornet som skapte en ti minutters lang unison latterkrampe var: "I can't really accept that you guys harassed the sub, but whatever you did... Good job." Jeg tror egentlig at selv om han påstår vi er noe nærmere den største gjengen med barnslige drittunger han har møtt, så tror jeg egentlig at han ikke synes vi er så ille.

Et barneeventyr.

A Day to Remember - Over My Head (gjett hvilke sang jeg synger på akkurat nå)

Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var, men jeg kan ikke ha vært store jenta. Etter barneTV ville mamma eller pappa informere om at det var tid for senga, og de måtte alltid informere opptill flere ganger (jeg har aldri vært særlig flink til å legge meg til riktig tid). Hvis jeg var i et spesielt kranglete humør, kunne jeg muligens krangle på å nekte å pusse tennene - og mamma/pappa ville måtte gjøre det for meg. Da var kranglehumøret som forduftet, og jeg snakket som en foss, nesten som om tannkremen sto ut av kjeften. Jeg snakket om alt mellom himmel og jord, bokstavelig talt, alt fra barnehagetanter til stratosfæren. Ja, for jeg var rene eksperten på stratosfæren. Mamma eller pappa nikket og mhm'et på de riktige stedene mens de prøvde å holde den lille ungen rolig, de ville jo ikke stikke tannbørsten ned i halsen på ungen heller.
På en side var leggetider et herk. Jeg hadde alltid så mye å si og diskutere, og ikke minst gjøre før jeg skulle sove. "Bare vent litt, jeg skal bare..." Joda, jeg bruker unnskyldningen den dag i dag. Jeg tror vel mamma og pappa har passert beyond irritert under disse evigvarende kveldsritualene. Til slutt fikk de meg i seng, men var jeg trøtt? Åneida. Grunnen til at jeg alltid har vært glad i bøker stammer fra denne tia, det var liksom alltid standard prosedyre at mor eller far leste på sengekanten. "Lillebjørn og Storebjørn" må ha vært den definitive storfavoritten, siden jeg kom på historien helt plutselig nå. En liten bjørn og en pappabjørn går ut av hulen sin for å se på månen og stjernene på en kald vinternatt. Lillebjørn blir redd for alle de skumle lydene rundt dem, men pappabjørn sier at det ikke er noe å være redd for, bærer han hjem igjen. Jeg husker jeg likte bildene i den boka så godt, spesielt bildet hvor Storebjørn står og stirrer på månen midt i skogen i nysnøen med en sovende Lillebjørn i armene. Alt virka liksom så trygt og greit.
Hvis jeg var spesielt utstyrlig husker jeg pappa og jeg lekte at vi var ute i Barentshavet, og vi satt fast i isen like ved Nordpolen. Det var alltid snøstorm, og jeg passet alltid på at det ikke slapp inn kald isluft inn i den imaginære soveposen min, altså dyna mi. Det ble alltid så varmt, og jeg forestilte meg alltid at det var slik ordentlige voksensoveposer var, selv om jeg visste godt at å sove i sovepose var (og fremdeles er) pisskaldt hvis du ikke hadde kledd deg rett. Jeg kunne faktisk forestille meg alt så tydelig at jeg hørte den ulende vinden og knakene i skruisen.
Mamma og pappa sang alltid også. Hva de sang derimot, vet jeg ikke. Var liksom ikke så farlig hva slags ord de brukte, jeg lagde mine egne historier mens jeg hørte på.
Mamma sang alltid om da Lykkeliten kom til verden og hvordan alle stjernene skinte, og jeg forestilte meg alltid at hele verden sov, bortsett fra en liten rev - akkurat som i sangboka jeg alltid så på bilder i, men ikke forsto toner og ord i. Pappa nynnet alltid en svensk sang, som ikke hadde noen ord. Men sangen handlet om en fugl, en stor fugl, som fløy over himmelhvelvingen. Ja, jeg husker melodien ennå. Jeg husker ikke hele sangen mamma sang, for hverken hun eller jeg kunne hele sangen på den tiden heller, så vi lagde like så godt våre egne ord etterhvert.
Mamma strøk meg alltid over håret mens hun sang, mens pappa bare bustet det til. Slik er det enda, men jeg digger det når folk puser med håret mitt. Når sangen var ferdig og mamma eller pappa gjorde tegn til å sette seg i stua og se på TV, holdt jeg dem alltid i et lite jerngrep om armen og ba om bare 5 minutter til, eller bare én sang til! Og som regel fikk jeg det også. Joa, jeg har vel alltids vært mamma og pappas lille jentunge.

Jeg tror jeg ga deg opp.

Jeg tror jeg synes det er litt trist, siden jeg hadde et lite håp. Dessverre, holdt jeg på å si, så kjenner de fleste til den følelsen av å sakte bli avvist. Jeg har gitt opp å prøve å tolke små hint som ikke nødvendigvis er hint, kanskje det bare er jeg som vrir virkeligheten til min fordel allikevel? Tanken som streifer innom litt for ofte er at det virker som om livet er en film. En kjælighetskomedie med innspill av både drama, skrekk og thrillere. Hei, et sted må jo filmskapere finne inspirasjonen. Men jeg liker ikke denne følelsen. Denne følelsen av å ikke være bra nok, ikke være god nok, følelsen av å alltid være så nær, men allikevel så fjern. Følelsen av at man feiler. Men det verste må nok være å føle seg tatt for gitt. Så, jeg spør det evigvarende spørsmålet: Er det virkelig så rart at jeg setter opp murer rundt meg så fort noen nærmer seg noe som helst "noe-mer-enn-vennskap"? Er det virkelig så rart at jeg trekker meg unna hver gang, og at jeg begynner å tenke for mye? Jeg sitter egentlig og ler av meg selv nå, er ikke helt sikker på om det er bryet verdt å virkelig vise verden at jeg har en fjortisside, jeg også. Men uansett om jeg muligens har gitt deg opp, så betyr ikke det at jeg ikke vil du skal vite. Vite at jeg ikke vet og er noe nærmere meget forvirra, og at jeg brydde og bryr meg en hel del mer enn hva jeg faktisk gir uttrykk for. Du vet, disse veggene eller murene eller hva du nå kaller dem spiller en stor rolle i det meste.

Det er ikke helt digg, og det er ikke helt greit å være ei tenåringsjente til tider. Jeg har de beste kompisene og de beste venninnene som jeg kan forestille meg, og jeg ville virkelig ikke byttet dem ut for absolutt alt i verden. Jeg er vel mer redd for å såre andre enn å bli såret selv, men begge deler er meget store faktorer. FACK IT, jeg er en kjip person som en meget stor del av befolkningen går lei av og beveger seg vekk fra. Jeg har blitt en tidligere bekjent av meg selv og resten av verden, og det kommer jeg til å forbli. Humøret er på topp i dag, forresten. Jeg kom for sent til skolen (var ikke min feil en gang), fikk anmerkning og hadde kjipe vikarer. I morgen er det biologiprøve, og for øyeblikket har jeg ikke peiling på hvor H+ ioner kommer inn i fotosyntesen. Flotters.

99% ærlig.

Ordene flyter ikke så lett for tiden, finner liksom ikke måter å sette ord på ting. Det er desember. For øyeblikket regner det såpass at hvis jeg åpner døren fosser det vann inn (bokstavelig talt), jeg har egentlig mest lyst på peppermynte mocha fra Starbucks, selv om jeg egentlig er veldig sikker på at det ikke er helt bra å bli avhengig av det. Det slår meg: Så ekstremt random jeg er for tiden.

Som sagt, det er desember. Om under en måned er 2009 slutt. Om en liten stund har jeg bodd halvparten av den planlagte tiden jeg skal være her. Hva i alle dager har jeg egentlig gjort? Jeg har gjort så mye at alt bare er et virvar av minner som dukker opp i det motsatte av kronologisk rekkefølge. Tiden har, for meg, gått ekstremt fort. Siden begynnelsen av ungdomsskolen har den gått ekstremt fort. Jeg kan fremdeles finne frem minnet fra første skoledag i bakhodet, og jeg kjenner fremdeles den lille ilingen av nervøsitet jeg ignorerte fordi i hvertfall en av de fem jentene som gikk sammen til første skoledag på ungdomsskolen måtte holde seg rolig og ikke freake ut. Jeg husker den melankolske, men gode stemningen jeg hadde inni meg siste skoledag på barneskolen da jeg sto på toppen av den bratte bakken som alltid ble umulig å gå opp når vinteren og isen kom. Av en eller annen grunn husker jeg fremdeles mesterkastet med tennisballen som traff favorittvikaren vår i bakhodet, og det eneste han gjorde var å snu seg og hyle opp "Nice kast!" og flire mens han gned seg i bakhodet. Det slår meg at nå, to år senere, er jeg ikke mer enn fire år yngre enn hva han var. Femten-års dagen runder hjørnet om rundt to måneder. Neste år står 10. klasse for tur, plutselig er alt så seriøst, alt teller. Jeg tror det er nå det er på tide å stå på egne bein, ta egne beslutninger, og være uavhengig av alle andre. For når alt kommer til alt, så er du alene i verden. Hverken venner, familie, kjæreste eller fiender kan backe deg opp hundre prosent. Men jeg har egentlig ingenting i mot det, jeg liker å tro at jeg klarer meg selv, uavhengig av alle andre. Jeg liker å tro at jeg ikke er sårbar og at jeg takler alt selv.
Jeg er fremdeles naiv nok til å tro at jeg faktisk gjør det. Men jeg har ikke noe i mot det heller.
Jeg tror jeg begynner å bli stor. Og for å være 99 % ærlig, så er blandede det følelser angående akkurat det.

Resultater.

Det burde det vært en del røde neser å observere da man trasker inn skoledøra og drar med 4 tonn snø inn, men i stedet går jeg fremdeles rundt i shorts og t-skjorte, og det eneste røde man ser er et solbrent ansikt eller to. Men det begynner faktisk å bli kjøligere her også. Overpynta juletrær titter frem fra flere og flere vinduer og detaljer trylles frem på måten bare amerikanere kan gjøre det - men så langt har jeg ikke sett noen tradisjonelle fjøsnisser som hjemme. Det er nesten så jeg savner de creepy gamle nissene som stirrer på deg hele tiden, og du var overbevist om at de kom til live når du gikk og la deg som liten. Jeg må nesten være ærlig - jeg eier ikke desember eller julefølelse, må nok ha noe med at omgivelsene er som om det skulle vært varmerekord midt på sommeren.
De siste dagene har jeg vært glad, ikke fordi jeg faila et par tester og fikk full score på noen andre, men jeg fikk sendt resultatene fra forrige friidrettssesong fra trenerne hjemme. De var ikke så dårlige som fryktet, to øvelser godt over 1000 poeng med 1101 som beste resultat, tre øvelser på 900 poeng og noen rundt 850 (løpsøvelser, wtf?!). Og det kan jeg vel egentlig ikke være misfornøyd med. Og hvis du ikke skjønner noe av dette preiket om poeng og slikt, så er det ikke så farlig heller. Jeg er fornøyd med forrige sesong, og jeg kvalifiserte til UM, selv om jeg ikke kan delta, haha. Yesman, jeg har vært litt over gjennomsnittet glad de siste dagene.

Fra i sommer. Sist jeg sjekka klarte jeg det fortsatt.