Det kom som et ekko. Fjernt, som om det var uendelig langt unna, kunne nesten ikke høre det. Men det var der - krystallklart og meningsfyllt. Det var lettelse, omtanke og godhet, som forsiktig fjernet alt grumset som var tvunget ned til bunns i sjelen med et anker. Det var medfølelse, kjærlighet, glede og lykke, som drev ut alle demoner, som brøt i stykker stengslene av jern. Det demmet opp for tsunamien i magen, som skyller hensynsløst innover og ødelegger alt. Det stilnet tornadoene i sinnet, som virvler opp all form for organisering og struktur, og som etterlater alt i kaos. Det fjernet frykten i hjertet som etterhvert hadde slått seg til ro der, innerst i de dypeste krokene av hjertet, kaldt og nummende. Det var et fjernt ekko av en beskjed som var sårt trengt, en essensiell bit av et stadig forandret puslespill. Det var et bevis på at det var noen der, et eller annet sted: Bare hold ut, de er på vei. Og det i seg selv, var veldig betryggende.
Og endelig, endelig kunne du sove trygt i sengen din, uten den indre uroen som holdt deg våken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar