Når tårene klør på kinnene og brystet snøres sammen og man ikke får luft gjennom klumpen i halsen og ryggen er lutrygget på grunn av vekten på skuldrene og ryggsøylen stikker ut fordi verden raser fra en, da er resignasjonen en venn. Ikke en god venn, snarere en dårlig venn, men en venn likevel. Da er resignasjonen en venn som lar deg gi opp, lar deg gi opp verden, en venn som også gir opp deg. Problemet er at de nærmeste forsøker så godt de kan å holde en oppreist, på beina, sånn noenlunde i alle fall. De sier "Det kommer til å ordne seg, det kommer til å gå bra," og alt de får igjen er en kald skulder som virker utakknemlig, dog den er så inderlig takknemlig at alt blir hundre ganger verre. Ved å forsøke å hjelpe hverandre kommer vi bare lenger unna redningen.
Og jeg vet egentlig ikke helt hva som er den største onden av de to.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar