Vennskap i preteritum.

Jeg tenker på frostrøyk som forsvinner, og alle ansiktene jeg nesten ikke husker lenger. Nesten. Jeg kan ikke se de fineste trekkene gjennom tåka, husker nesten ikke særegenhetene. Jeg husker nesten ikke navnet til mødrene som smilte hver gang jeg kom inn døra, ei heller navnet til fedrene som stadig spurte meg om hvordan det gikk med idretten og skolearbeidet for tiden. Jeg tenker på skjerfene som holder frostrøyken inne, som dekker munnene og nesten demper stemmene - og jeg kan nesten ikke skille stemmene fra bakgrunnsstøyen. Jeg tenker på bilene jeg pleide å sitte på med som jeg nesten ikke lenger enser, på husene jeg var på besøk i, som nå er fremmede. Jeg tenker på musikken jeg delte med noen og nesten ikke har hørt siden. På ord jeg nesten ikke har brukt siden da. Jeg tenker på PCen min, og jeg tenker at jeg burde rydde litt i de rotete bildebibliotekene, men jeg har ikke egentlig lyst til å se alle ansiktene på nært hold. Vil ikke se igjen de fineste trekkene i ansiktene, særegenhetene, vil ikke huske stemmene, vil ikke komme på navnene til moren og faren og lillebroren, vil ikke høre tonene fra sangene vi spilte. Jeg tenker på løftene som aldri blir glemt og som aldri blir holdt, jeg tenker på snehvite kronblad som visner bort og dør. Vennskap i preteritum. Jeg tenker på stjerner og hvor langt lyset fra dem reiser. Lyset vi ser er flere tusen år gammelt, og innen det rekker å nå oss, kan stjernen allerede ha sluttet å eksistere, uten at vi i det hele tatt fikk antydningen til et forvarsel.