Det er ingen skam å snu.

"Det er ingen skam å snu," heter det. Men visst er det en skam å snu! Jeg var elleve år gammel. Jeg hadde klor i nesa og hjertet i halsen, med bassengets blikk festet til meg. Gjestenes hoder var spikret på nakkene i en bakoverlent vinkel, det slo meg der jeg sto at nå måtte jo hodene snart falle av. Det verste var stillheten som bredte seg. Selv der oppe kunne jeg høre stillheten spre seg som ringer i vannet etter den synkende steinen. Forventningen. Trønderdialekten til guttene som hadde gjort narr av oslojentene ljomet fremdeles i ørene våre, men hadde vi vært ved bassengkanten enda, hadde vi hørt andre toner i dialekten ingen av oss helt skjønte. Vi hørte bare hjertene pumpe blod til beina som hadde løpt alle trappene opp, helt til det ikke var flere trinn igjen. "Det er ingen skam å snu." Visst faen. Underlaget kjentes ru ut under rosinføttene, det kilte i magen og dunket i brystkassa. "Du må'kke se ned da!" Tok to skritt ut til, bare fordi jo, man må se ned. Må se så vidt det er over kanten, kjenne ryggen svaie når tærne stikker utenfor. Åfyttihelvete, så langt ned det egentlig var. Trønderguttene var små, hvite stankelbein samlet ved bassengkanten, med de mørke luggene vendt oppover. Jeg svelget hjertet ned på plassen det hørte til, og så ned en gang til. Vannet så så grunt ut herfra, her på toppen ble alt litt grunnere. Men man feiger ikke ut når man først er der.

Jeg var elleve år gammel, og selv da visste jeg at det er en skam å snu. Man går hele veien, helt over kanten, helt til avgrunnen.

Jeg snudde meg, og gliste til de andre som hadde blitt med meg opp. Vi var tre stykker, tre oslojenter på elleve-tolv år, de eneste som hadde tatt turen opp alle trappene til timeteren den dagen. "Sees nede!" Så forsvant kanten, trønderguttene, kloren, hjerteslagene, stillheten. Tiden sto stille. Det var tomhet. Jeg falt. Vannskorpa skjøt i været for å møte meg. Jeg måtte strekke tærne, rette opp ryggen. Jeg falt uendelig lenge. Jeg så veggen før jeg så bobler. Ren landing, ti stilpoeng. Jeg brøt vannflaten, svømte til bassengkanten. Det er alltid en skam å snu.