Påkjenningen det er å være lykkelig.

"Løper'u i shorts nå?!" tenker jeg og ser misbilligende på en slyngplante av en mann: høy og spinkel og blek, blir nesten redd for at han skal knekke sammen midt i lyskrysset. Han har ikke et gram overvekt på kroppen, ser ut som et skjelett med hud, og alle og enhver kan se at han løper sin faste runde, sine faste kilometere, daglig. Han har nye sko, helt sikkert med ekstra demping slik at beina tåler påkjenningen som må til for å oppnå suksessen det er å være veltrent. Treningstøyet matcher: blå singlet til blå shorts, og igjen tenker jeg: "Løpe? Sånn? Nå?" Han ser målretta ut, har ikke tid til å vente på grønn mann, har ikke tid til å la dama med barnevogn få komme i sikkerhet opp på fortauet før han tøffer av gårde over veien. Selv får jeg såvidt et olmt blikk av fyren: "Pass deg jente, jeg skal forbi, må ikke miste rytmen, må ikke miste tempoet, må ikke miste tida på klokka"-liksom. Jeg tror'n mista det for lenge sia. Tror'n mista både rytmen og tempoet og tida da hårfestet begynte på retretten og dattera på ungdomsskolen. Tror'n mista det når kona slutta å ringe for å høre om han kom hjem til middag. Tror'n mista det når det ble viktigere å få i havn en avtale enn å høre hvordan det er å få karakterer eller høre hvordan det går på fotballtreninga. Jeg tror'n mista det når han trengte ekstra demping over hele seg for å takle påkjenningen det er å være lykkelig.

En mann innpakket i noe som ligner et lappeteppe kommer gående mot meg. Han er tre ganger større enn stankelbeinet, mye mulig det har noe med klesplagget hans å gjøre. Og det utrimmede skjegget. Og det uklipte håret. Han er rund i kjakene og har bollekinn og er skitten og værhard i ansiktet. Skoene er utslitte, hvis det var noen demping i dem er den borte for lengst. Han bærer på en sliten gymbag, og jeg tror stort sett alle eiendelene hans ligger i den. Han vagger av gårde i et bedagelig tempo, og blir forbipassert av en, to, fire, seks skinnjakker og frakker med ansikter på under fjerdedelsminuttet. De går rundt han i en stor halvsirkel, ser'n ikke en gang eller så later de som om han ikke er der, før de beveger seg videre i lyshastighet. Når vi nærmer oss hverandre, ser jeg at han har smilerynker. Klare, blå øyne og snille smilerynker i bollekinnansiktet hans. Han ser på meg, og ansiktet lyser opp i et lurt og klokt og vist smil, og det blir klart for meg at for han er ikke tilværelsen noen påkjenning i det hele tatt. Jeg kan ikke annet enn å smile bredt tilbake, for sola skinner og de første fuglene har kommet tilbake til Oslos travle gater, og de lover et øyeblikks fred og lykke til den som klarer å stoppe opp et øyeblikk og ta det hele inn over seg.