Barndomsminner i form av vannblemmer.

I påsken har jeg gjort det jeg alltid har hatt lyst til å gjøre: brukt tre timer på å gå opp til fjelltopper, og ti minutter på å komme meg ned. Melkesyren, stølheten og utmattelsen som kom på vei oppover var definitivt verdt det så fort brettet ble spent fast og vi suste nedover ukjørte heng dekket med en halvmeter puddersnø. Kusinen min, søsteren min og jeg har knust fedrene våre i Bezzerwizzer, og jeg har funnet min gamle GameBoy med både batteri og Super Mario. Da påsken tok slutt og skolen begynte på nytt, har uken vært fullbooket av treninger og tentamener og vannblemmer: for første gang på sikkert fem år har jeg fått de gamle, velkjente blemmene i hendene jeg gikk rundt med da turntreningene startet opp etter en lang sommerferie. Ble nesten litt nostalgisk. Jeg har sluknet momentant i varme og trygge armer, som tålmodig lot meg sove i timesvis. Jeg har vært i attenårsdag, spilt iPhone-spill, drukket te og gledet meg til boken pappa har kjøpt til meg kommer. Kommer til å kjøpe, han vet det bare ikke enda. Jeg har lyst til å begynne å ta bilder igjen, så fort været bestemmer seg for hva slags vær det faktisk skal være. I løpet av treningen jeg nettopp hadde, var det sol, regn og snø samtidig.