Vi som trodde vi var så bra. Vi som trodde vi kunne legge verden for våre føtter, så lenge vi gjorde det sammen. Vi som trodde vi var uadskillelige. Vi som hadde sett lyset, hadde planer, vi som skulle gjøre så mye, gi verden så mye av oss selv. Vi som spant oss inn i drømmer og glemte virkeligheten. Vi som gikk blant konger med hevede hoder, klarer ikke en gang se på støvkornene i veikanten når vi ufrivillig møtes.
Det er ingen ord. Ingen vitser. Ingen latter. Ingenting. Bare den tomme stillheten. Speilbilder som ser bort. Rom som plutselig er for små. Bøyde nakker og skuldrer. Lukkede dører. Stille skrik. Luft som er vanskelig å puste i. Utstående kragebein. Bortvendte rygger. Iskalde blikk. Knuste hjerter.
Frosne sinn.
Og så sitter vi på hver våre kanter av det lille stedet vi bor på; selv om vi bor ti minutter unna hverandre, en gate fra hverandre, et kvartal fra eller til; vi aldri vært mer isolert enn nå. Det slår meg at slik har det egentlig alltid vært, det er bare det at nå har virkeligheten endelig sprukket såpeboblen av de fineste drømmer og de klareste farger. Noen av oss drukner sorgene i en pils for mye, i en burger, i en vinflaske. Noen av oss gjemmer sorgene i skittentøyshaugen, i oppvaskkummen, i de gjørmete skoene. Felles for oss alle er at vi finner et substitutt: Noe som for øyeblikket er verre enn sorgene, som for eksempel å løpe tre tusen meter så fort man kan eller å nekte og spise en hel dag, for sulten er bedre enn sorgen. Vi er alle redde for mørket. Og så sitter det folk der ute et sted og lurer på hvorfor vi er så upfucka i hodet, og alt vi klarer å gjøre er og se på den knuste vinflasken, de stinkende sokkene eller den tomme tallerkenen og si: "Beklager rotet."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar