Hullene.

Hullene i hjertet og magen og brystkassen og hodet blir ikke mindre. De vokser. Det spiller ingen rolle hvor mye kjærlighet og luft og vann som strømmer inn, de bare vokser og vokser innover, nedover, dypere. De er gjemt under et lag med noe, og noen ganger virker dette noe så sterkt og solid at smilene er ekte og latteren sannferdig. Dette noe strekker seg vidt og bredt i både hjertet og magen og brystkassen og hodet, spesielt med en venninnes armer rundt halsen eller en kompis' vennskapelige slag i armen eller kjærestens fingre bak nakken, så vidt og bredt at det nesten fyller opp alle hullene til randen, i alle fall så mye at de går i dekning, de finnes ikke, de er bortgjemt i sinnet for den stunden dette noe eksisterer. Og så blir det borte. Dette noe. Forlater kroppen i et utpust, i en ytring, i et blikk, i et kast på et hode. Roen og freden forsvinner for et flyktig øyeblikk og ingenting gir mening, det finnes ingen kontroll, det finnes ingen tråder som binder drømmene til virkelighet, sinnet til verden. Likedan som smilene og latteren var ekte, er skjelvingene gjennom kroppen per halvdesperate forsøk på å gjenvinne kontrollen like virkelige.

Det er for mye urettferdighet. For mye egoisme. For mye smerte. For mange som lider. For mange som er ute etter å såre. For mange ufortjente ofre. For mange som ikke vet hva de selv er verdt. For mange som ikke får det de fortjener. For mange som får for lite i forhold til hva de gir. For mange som lever i en evig sirkel av å ikke nå frem, ikke på grunn av mangel på egne ferdigheter, men på grunn av andres manglende evne til å se dem. Se dem for hva de er. Se styrken, se ferdighetene, se potensialet, se utviklingsmulighetene, se alle aspektene. Se hullene. Se dette noe som er en skjermende hånd mot dette indre de ikke vil noen andre skal se. Se øyeblikket hvor mennesket trekker seg inn i seg selv, og ikke lenger er et fullkomment menneske, men et sinn som er skadet av for mange for mange nedturer, for mange smeller i vegger, som har for mange hull. Se øyeblikket, gjenkjenne det for hva det er, og trekke mennesket ut av mørket det holder på å stige inn i, og heller trekke det med seg inn i varmen i en venninnes klem, en kompis' armslag, en kjærestes forsiktige grep om nakken. Og så gjøre det igjen, og igjen, og igjen, utrettelig, inntill den dagen hullene bare er små forsenkninger i sinnet.