I Italia.

I Italia finnes det trafikkregler og høyreregel, men ingen følger de egentlig. I Italia kjører man i 120 i 60 sonen. Jeg tuller ikke, de gjør det. I Italia kjører de vespaer og sykler midt i veiene, uten en eneste bekymringsfull tanke i hodet når de brått tar usvinger og feil vei i rundkjøringer. I Italia er den gule streken i midten av veien bare et forslag på hvor delingen av veien er. I Italia er det "null stress, det går fint med et lite glass til før turen hjem, det er stygt å si, men hallo, det er Italia!" i følge den italienske kelneren med sort tversoversløyfe. I Italia er det varmt - hallo, sommer, hallo strand, hallo skyfri himmel, hallo 23 grader kl 23, hallo alt Norge ikke er. I Italia har jeg blitt brent av maneter, og jeg forstår ikke helt hvor den store smerten skal slå inn. Den store smerten slår inn i øynene når jeg går langs stranden: speedoer er det nyeste innen badetøy. Det som sitter best på netthinnen er bildet av to godt voksne menn med hengemager og hengekropp, iført matchende, minimalistiske speedoer. Ellers i Italia er det vakkert. Den ene kvelden satt jeg bare og stirret på landskapet og derfor ledd litt av, så vakkert er det. I Italia kan til og med jeg føle meg litt fin og se meg selv i speilet. Sommer, sol og saltvannskrøller er ikke så ille. I Italia er det sandstrender med private områder for hotellene, og da jeg lurte på hvor alle andre egentlig kunne bade fikk jeg et gebrokkent italienskengelsk svar à la: "one kilometre, blablablabla, 250 meter," og jeg ble ikke så mye klokere på annet enn at det er fint å bo på hotell. Hotellet er fantastisk, for øyeblikket ligger jeg og drar meg og bruker opp internettiden mens han jeg deler rommet og alt dette fine med spiller tennis. I Italia går det an å bli enda mer forelsket i et land og en gutt og resten av verden. Italia tar pusten fra en.