Ubalansert fordeling av kapasitet.

Oppropet tas i klasserommet ved siden av kafeteriaen. Det må være en førsteklasse som har engelsk, jeg hører nemlig gamlelærerens stemme gjennom en lukket dør og en trappeoppgang. Stemmen snakker engelsk. Klassen svarer på det som angivelig skal være et forsøk på engelsk. Og her sitter jeg. I kafeteriaen. Seks minutter over åtte, pluss femtitre sekunder. Egentlig skulle jeg vært på trening, men med en bryggende forkjølelse og høstkulden i blodet, er det en dårlig idé å være potensiell smittekilde blant resten av morgendagens toppidrettsutøvere. Bare det å være potensiell smittebærer er grunn nok til lynsjestemning omtrent. Det er sånn det skal være. Biologibøkene ligger åpnet og klare på bordet - de ser anklagende på meg, som i stedet for å lese til prøven som kommer i fjerde time lar fingrene hamre over tastaturet og forme ubetydelige ord og poengløse setninger. Bruksfordelingen mellom min venstre og høyre hjernehalvdel ligger vel på rundt en 90 prosent til 10 prosent. Venstresiden er overopphetet og på randen av massivt kræsj, høyresiden skriker etter oppmerksomhet og har ekstreme abstinenser. Jeg har mareritt om logaritmer og fosfolipider og atommasser som prøver å drukne meg i strykkarakterer når jeg sover, og når jeg er våken stirrer - som sagt - bøkene anklagende på meg fordi jeg gjør noe annet enn å sitte med nesa i dem konstant. Fargene i verden der jeg går og står presser seg opp i ansiktet på meg og sier "Hallo, du har ikke sett oss, hørt oss eller kjent oss på lenge," og alle tankene mine har samlet seg i en liten kompakt ball bakerst i nakkegropen min, en hodepine jeg ikke blir kvitt. Hodet mitt er fyllt til randen, men det er fremdeles plass til mer! Jeg kjeder meg ikke ett eneste sekund, for hver eneste time er fyllt med ting jeg ikke vet fra før, og det er så deilig å ikke kjede seg på skolen. Det er så fantastisk at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Jeg må bare komme inn i flyten først, sånn at jeg ikke går rundt og er kvalm på grunn av manglende søvn. Etter å ha gå på ti timer søvn sammenlagt de siste nettene, må jeg bare overleve denne siste dagen, disse siste timene, før ferien begynner. Forhåpentligvis kommer den høyre hjernehalvdelen i bruk igjen. Jada, kjære biologibøker, jeg kommer, jeg skal lese om cellers organeller nå. Jeg lover.