Ps: Før jeg blir voksen.

"Gratulerer med dagen, gamlehjemmet neste!" har vært gratulasjonshilsen Standard hver gang noen jeg kjenner blir atten. Hver gang noen blir voksne. Angivelig voksne, i hvertfall. Jeg har alltid vært en skaptilhenger av dramatiske sortier, så la meg ta farvel med barndommen min i kjent stil:

Jeg sitter igjen, som jeg har gjort de siste sytten gangene, og forventer at det å bli ett år eldre utgjør en forskjell. De siste sytten gangene har gitt meg den erfaring at det neimen ikke skjer noe som helst, men det slår meg at det kanskje er forventningene som er det viktigste og ikke det å faktisk bli eldre. Det går jo tross alt bare nedover herfra, jeg fortjener jo en gratulasjonshilsen Standard nå. Om Peter Pan og Tingeling dukker opp utenfor vinduet mitt i kveld, er fristelsen i det å reise bort og aldri bli voksen stor. Men eventyret som ligger bakenfor horisonten frister like mye. Jeg er ung og kan løse alle verdensproblemer, jeg er et frisk pust i en ellers så tørr oase, jeg er som alle andre spesielle snøfnugg: Jeg er vedkommende som skal legge verden for sine føtter. Jeg er full av naivitet og optimisme nok til å tro at jeg enda har en sjanse til å erobre verden. Jeg kjenner ikke verden enda. Hjertet mitt er ikke fylt med kynismen jeg til tider tror eksisterer der inne, melankolien i årene mine er blandet ut med gleden i det å eksistere, sjelen min er ikke arrete nok til å si at jeg har levd. Dramatisk er ordet, for jeg sitter i toppen av masten med øynene rettet mot bakenfor horisonten og jeg har ingen planer om å komme ned igjen.

Så får det briste eller bære, dette nye kapittelet i livet jeg lever. Nedtellingen er slutt, men dette er bare begynnelsen.