Den siste kvelden som barn.

Den siste måneden har jeg først vært på treningssamling i Trondheim sammen med en gjeng stavhoppere, hvor jeg trente bra, lærte mye, og ikke merket før jeg kom hjem igjen hvor mye kroppen min hadde fått kjørt seg. Jeg har fått igjen karakterkortet mitt, som ble bedre enn forventet, men som definitivt kan forbedres. Jeg har trent alternativt, og tålmodigheten angående rehabiliteringstreningen som nå har pågått siden september i fjor, begynner å bli tynnslitt. Jeg vil hoppe. Må hoppe. Skal hoppe. Jeg har de siste to fredagene fått PRP-behandling i kneet mitt - sprøyter med blodplater i som settes i kneet for å få senen til å gro fortere. Det ser bedre ut, mye bedre, og selv om det enda ikke er helt bra er jeg fremdeles innstilt på å fortsette treningen like intensivt som før, selv om norgesmesterskapet som går denne helgen ryker. I andre nyheter går det bedre. Jeg har det bedre, skolearbeidet er for øyeblikket moderat, mens overskuddet er på vei oppover. Jeg har øvelseskjørt og feiret jenter som har blitt 18 og voksne, og hatt miksede følelser angående min egen fødselsdag. I morgen kan jeg skrive under på idrettsfraværene mine selv. Det er så merkelig at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Men jeg tror det er bra-merkelig. Det kribler litt i magen, av en eller annen grunn jeg ikke klarer å forklare. Jeg tror det er en bra ting. Smilefjes.