Kriger.

Uforståelig. Kodespråket med enkle kommandoer, dog livsviktige. Følger du dem ikke, da er du død. Er du ikke på vakt, da er du død. Er du uheldig, da er du død. Så lite, og du er steindød. Det skal så innmari lite til. Og du er ikke så mange år eldre enn meg. Du er ikke forberedt. Du er ikke klar. Men du bare må bli det. Bli forberedt. Bli klar. Møte noe ingen burde møte, noengang. Du klarer deg bra, for en liten stund. Du var kanskje kjepphøy, men fort innser du virkeligheten. Fort innser du hva du har gitt deg ut på. Og du begynner å lure. Jeg begynner å lure også. På hvorfor du gidder. Håpløshet. Nederlag. Det å miste troa på alle andre. Meningsløshet. Men jeg tror du får mye bra ut av det også. Du lærer deg å se det beste i det. Lærer deg å være positiv. Sette pris på ting. Beinhardt arbeid. Kontrollere frykten. Viktigheten av å holde hodet kaldt og å være rolig. Selv i den ufattelige situasjonen skaper du bånd du aldri kommer til å bryte. Det hele blir et oksymoron. Dessverre, som oftest blir du ødelagt. Som oftest kommer du ikke tilbake som en unggutt. Når jeg ser deg i øya etterpå, så er du ikke deg lenger. Det som ligger i minnene dine, det er utenfor min forstand. Du kommer ikke til å dele det med meg, du kommer ikke til å fortelle så mye. Jeg kommer ikke til å spørre heller. Ikke så mye, ihvertfall. Bare når du selv vil fortelle. Jeg kommer til å se det på deg, men jeg kommer ikke til å forstå. Du kommer ikke tilbake som den unggutten du var før du dro. Noen ganger kommer du ikke tilbake i det hele tatt. Tanken skremmer meg. Du kan ikke bare bli borte for meg.