Ekko

Hallo - igjen.
Ekko, ekko.
Hører deg, jeg. Fint. Nesten klart og tydelig. Ser deg så vidt det er også, faktisk. Hang in there, out to dry. Er du rusten? Nærmere fastgrodd, kanskje. Eller rotløs.

Det er forsåvidt greit, dét. Å være rotløs altså. For da er det ingenting som holder deg igjen. Gjennom juv og daler, topp og bunn, det er kanskje greit å være rusten også. Til og med greit å være fastgrodd. Jeg for min del venter på en eller annen form for bekreftelse, så kanskje det er derfor jeg er så fastgrodd og rotløs. Fritt fall og sementert liksom. Men, som jeg selv skrev for en del år og innlegg tilbake; Det er for seint å gi opp nå. Jeg gleder meg over dét. Samtidig er det så altfor, altfor skummelt, denne reisen jeg har igangsatt. Reservert, er kanskje ordert jeg leter etter. Jeg har blitt reservert med tanke på å fortelle om både oppturer og nedturer med alderen. Jeg har kanskje ikke det eksponeringsbehovet og behovet for å bli hørt lenger. Eller så er det bare godt gjemt. For det har vært skikkelige nedturer i det siste. Men det har vært fantastiske oppturer også. Som hytteturen i høst, og å gå i fjellet sammen med studiekamerater, og se så fint det var! Eller som Åreturen, se, som det blåste på toppen! Og det er kanskje nettopp dét det gjør - det blåser på toppen. Og da er det kun én av to ting å gjøre; la seg grave ned, eller bite seg fast slik som kulda. 

Og minne seg selv på at dette, dette er strålende. Igjen og igjen, til ekkoet runger over mørke daler og høye fjell. 

Avkoblet.

Jeg vet ikke om det finnes noen som fremdeles stikker innom.
Jeg gjør i alle fall ikke det.
Jeg har flyttet, da. Helt på egenhånd.
Til Trondheim. Og NTNU. Og Indøk.
Jeg stortrives.
Selv om jeg ikke skjønner noe som helst oftere enn jeg skjønner noe.
Selv med one-man-bands av noen romkamerater som legger bandøvingene til midt på natten.
Og egenkomponerte middager.
Blir som oftest stekt spagetti med skinke, løk og ost.
Studentlivet as.

Det er så mange utkast som ligger og slenger rundt her og der.
Så mye jeg, på et eller annet tidspunkt, hadde lyst til å dele.
Men så har det blitt med tanken.

Det er et helt halvt år siden sist.

 

Plan A.

Jeg har fremdeles ikke noe fornuftig å si. Jeg har søkt på studenthybler og søknaden min på samordna opptak for videre studier består av hele to studier på to forskjellige steder i landet, og jeg vil egentlig bare inn på ett av dem. Med andre ord: Jeg har bare plan A, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre om jeg ikke kommer inn der jeg vil. Tentamenstiden begynner igjen snart, den aller, aller siste noen gang. Dét er absurd. Så er det begynnelsen på russetiden før påsken, og jeg vet ikke helt hvordan det er meningen at man skal overleve så mange uker med russefeiring. Selv reiser jeg på treningsleir i påsken og gleder meg veldig til å endelig få litt sol og varme! Utover min relativt avslappede holdning til hele russeopplegget må det nevnes at også jeg har russedress og lue, og kjenner at det kribler litt i magen med tanke på mai. Mest av alt fordi jeg da snart er ferdig, og begynner å nærme meg august og et helt nytt kapittel.

Siden sist har det vært konkurransesesong innendørs som for så vidt har gått bra, men tregt. I hoved-NM i Stangehallen endte jeg med tangering av pers og 5. plass og på UM i Bærumshallen avsluttet jeg innendørssesongen med bronsjemedalje og en pers 10 centimeter høyere enn hva den var da sesongen begynte. Også jeg innser at jeg må se meg fornøyd med sesongen sånn sett, men jeg skulle allikevel ønske at teknikken hadde løsnet enda mer og at jeg hadde hoppet enda høyere. Jeg har vært i god form i hele vinter, og desto mer frustrerende er det å fremdeles ikke hoppe på "skikkelige høyder". Nå er vi inne i en "mellomperiode" hvor vi er tilbake til grunntrening à la høstopplegg, og vi har vel alle lagt merke til at kondisen har gått ydmykende mye ned i løpet av sesongen. Selv om det er veldig frustrerende at jeg fremdeles ikke har løftet meg noe særlig, gleder jeg meg veldig til utendørssesongen og satser på at de virkelige høydene kommer nå fremover (!!!).

Oppsummering av året:

Janka og Maia

Vinterferien. Synes disse bildene viser så godt hvor flink den fine lillesøsteren min er med dyr, og hvor glad hun er i hunder. (Jeg er helt elendig på fokus)

Beklager; jeg er ute av trening.

... Og jeg er stygt redd for at magien i ord, setninger og struktur har forlatt meg fullstendig.

Det slår meg nå som jeg hadde tenkt å stikke innom og si at jeg fremdeles lever at jeg ikke aner hva datoen er for øyeblikket. Et kjapt tommeltrykk senere viser det seg at det er Torsdag 14. november. 14. november. Det slår meg også at tiden går så fort at jeg ikke klarer å henge med og at dette ikke lenger er en tanke som streifer innom i ny og ne, men en genuin bekymring fra min side. For det er ikke lenge til opptreningssesongen er over - allerede i morgen skal piggskoene på, det er ikke lenge til tentamensperioden - vi har allerede begynt med gamle eksamensoppgaver, og det er bare 37 dager til juleferie og til han fine kommer hjem på perm. På den ene siden gleder jeg meg sånn til alt som kommer, men på den andre siden føler jeg at jeg går glipp av å være ung og dum.

Det går bra.

Sommeren har vært fantastisk. Høsten har vært mild hittil. Sesongforandringene har vært snille med meg i år, og jeg har det veldig bra. Treningen er hard for tiden; Høsten er alltid assosiert med kulde, mørke og hard grunntrening à la grusomme bakkeløp og intervaller, men det går bra! Jeg har, av en eller annen grunn, blitt så bra nå at jeg genuint liker det. Han fine favoritten som for øyeblikket er langt borte, helt der oppe hvor Norge begynner å gå sørover igjen, er ikke så langt borte som jeg var litt bekymret for at han skulle komme til å være. Det går veldig bra. Skolen er bra. Krevende, men bra. Skrivesperren har vært langvarig, og jeg er ikke kvitt den enda - jeg har faktisk ikke skrevet noe som helst siden sist. Jeg har mye å gjøre for tiden. Og det er litt synd, for jeg har så mye fint å fortelle. Som at jeg har det bra. Som at de jeg er glad i har det bra. Som at dette, dette "alt" som kommer, kommer til å bli fantastisk bra. Det går bra. Jeg mistenker at jeg har forandret meg siden sist, men om jeg kan spekulere i om et jeg er bedre menneske, en bedre sjel, om jeg er friskere eller renere eller klarere, er jeg ikke sikker på. Men jeg kjennes bra ut for tiden. Det går veldig bra.

Pingla Pippi.

Pippi er finsk spets nummer to i familien. Hun kom på en toukers prøvetid rett før eksamenstiden, men vi visste vel alle at hun kom til å bli værende her etter en halvtime. Pippi fyller fire år 2. september, som betyr at vi har to bursdagsdamer på én og samme dag! Pippi er rødhåret og kommer fra Sverige, men der slutter også likhetene med navnesøsteren som er den sterkeste piken i verden - her går hun under tilnavnet "pingla Pippi"; Hun er stor i kjeften og reiser bust selv til padder, og befinner seg oftere bak beina mine enn foran. Nå overdriver jeg litt, hun skal ha kudos for å ha blitt tøffere og tryggere etter at hun kom hit. Ellers er hennes store interesser å kaste kongler rundt på plenen samt å erte på seg pappa ved å bykse rundt beina hans. Vi er ikke helt sikker på om hun tror hun er hund, katt, ku eller surikat, og om vi kommer til en konklusjon skal jeg lage et innlegg om emnet. Det er så klart annerledes å ha Pippi alene enn å ha både Nippy og Pippi her, men det hadde vært enda rarere å ikke ha noen av dem her. Med andre ord; Pippi er supersøt og allerede et kjært familiemedlem.

Siden sist.

15.-26.april: Tentamensuker.
30. mai: Pippi kom!
10. juni: Muntligpraktisk eksamen i Biologi 1. Toppkarakter. Lettelse!
19. juni: Reiste til Sverige for et stevne, fikk tre oppvarmingshopp. Världsungdomsspelen røk på grunn av kneet.
21. juni: Morfar gikk bort.
27. juni: Begravelse.
1.-12.juli: Sardinia, Italia med Sindre.
8. juli: Nippy måtte avlives.
17. juli: Første stavhoppøkt siden det mislykkete stevnet i Sverige. Fantastisk betryggende at teknikken satt som den skulle og at det ikke så ut som om jeg hadde hatt flere ukers avbrekk.
23. juli: Sindre reiste i militæret. 


De siste månedene har vært både opp og ned. De siste månedenes hendelser har vært forferdelig tunge å komme gjennom, men spesielt ferieturen til Sardinia og at stavhoppingen har kommet på plass igjen har vært skikkelige oppturer! Jeg skal introdusere dere skikkelig for Pippi og fortelle dere om alle de andre fine tingene jeg har opplevd siden sist. Smilefjes.

Kommer sterkere tilbake.

Det er vår og varme og vinteren er snart borte. Om en uke er det pause. Forferdelig etterlengtet.

Kunsten å ikke like rødvin og være hyggelig i traffiken (og andre voksenkunster).

"Oi," sa Geir.
"Au," sa jeg.
"Unnskyld," sa Geir, "men jeg må dessverre arbeide litt hardt her."

"Det går fint, det er jo ikke din feil at min muskulatur er komponert som den er," klynket jeg. Problemet med å være såpass kompakt som undertegnede, er at musklene spenner seg og til slutt blir så stramme at en våkner om natten fordi musklene er vonde og en til slutt ikke kan fortelle sin mor at "jeg har vondt" for en har vondt over alt, hele tiden, og dét blir forferdelig irriterende å høre på. Så blir det til at en, ved svært ujevne mellomrom enda en har lovet seg selv at "nå skal det gjøres skikkelig, ikke noe tull nå", må til Geir eller en annen som har våknet om natten for å dobbeltsjekke latinske navn og muskelgrupper før eksamen i hva man nå må ta eksamen i for å bli idrettsmassør. Og Geir, han ler av meg og unnskylder seg, og jeg prøver å bite i meg diverse klynk enda jeg har fått tillatelse til å både gråte og banne om det er nødvendig. Så er én times helvete over, og jeg har vondt i hode og kropp og vet med meg selv at det kommer til å være enda verre i morgen tidlig, men at det er dette som skal til for at denne krampeaktige spenningen skal slippe tak i kroppen min.

Kø fra tunnelen ved Ullevål helt til rundkjøringen på Sinsen. Kø fra Grorud til verdens ende. Mosjonister i slappe tightser på sykkel nå som bakken har blitt tørr. Damer som ikke eier avstandsfølelse, og jeg som periodevis stirrer i speilet og sterkt vurderer å hoppe ut av bilen og spørre om ikke damen bak like gjerne kan krasje i meg og få det hele overstått, så tett oppi meg som hun kjører. Dét gjør jeg jo så klart ikke. Men jeg passer på å ikke måtte bakkestarte på en halv millimeters margin. Jeg kommer nok aldri til å forstå meg på disse som har dårlig tid i rushtiden.

Nå forsvant lyset i kalkulatoren igjen. Ti minutters inaktivitet, så skrur den seg av. Slik er nok hodet mitt noen ganger også. Jeg skulle jo egentlig gjøre ferdig en gammel tentamen i kjemifaget, og ikke fortelle om rødvin, som jeg forøvrig heller ikke har fortalt noe om. Jeg liker verken rødvin eller tanketomhet. Hvitvin er ok derimot, og det slår meg at "herregud, hva skjer, hvorfor skjer dette, hvorfor har jeg blitt så forferdelig mye mer voksen, når jeg fremdeles ser ut som et bittelite barn." Så jeg setter på en gammel sang som ble spilt inn lenge før jeg ble født, og lager egne bilder til teksten i stedet for å gjøre noe fornuftig. En kan da ikke alltid være så forbanna flink.

Det er vår.

... Og tentamenstid. Og grønt lys for å få hoppe igjen, etter et halvt års rehabilitering. Og snart eksamenstid.

Vinterferie: Trysil.

Vi har tatt turen til besteforeldre, hunder, snø og frisk luft. Med et nytt, fantastisk kamera og fine bøker i bagen har jeg ikke gjort mye annet enn å fordype meg i min egen verden. Det eneste som har dratt meg ut av bøkene er det svarte, oppmerksomhetssyke dyret øverst, og jeg kommer nok hjem med små kloremerker etter lek. Til og med den gamle reveenka mi har villet leke! Kanskje ikke med den villstyrige valpen, men lillesøster var rolig nok til at selv den gamle ville gamse litt. Jeg har sett ski på TV og merket en anelse større interesse nå enn før, og nå passer det å nevne at til og med jeg har gått på ski! Og jeg synes det var helt ok! Sett et kryss i taket, merk av i kalenderen, la oss be om at disse merkverdighetene bare er unntak fra hovedregelen. Helt glemt er nok ikke hverdagen - fysikkbøker og historienotater er med i bagen, selv om effektiviteten ikke har vært som den ellers er. Det skal den heller ikke være. Jeg har ferie.

18.

De første 11 dagene som voksen har vel egentlig ikke vært særlig annerledes enn de 17 årene før dem. Bortsett fra at jeg har kunnet dratt på trening helt selv, kjøpt øl til pappa og fått merkelige voksenbrus av sarkastiske venner. Jeg har vært prinsesse (se, jeg fikk til og med krone!) og ellers har begynnelsen på det å være voksen vært bra. Smil.

Ps: Før jeg blir voksen.

"Gratulerer med dagen, gamlehjemmet neste!" har vært gratulasjonshilsen Standard hver gang noen jeg kjenner blir atten. Hver gang noen blir voksne. Angivelig voksne, i hvertfall. Jeg har alltid vært en skaptilhenger av dramatiske sortier, så la meg ta farvel med barndommen min i kjent stil:

Jeg sitter igjen, som jeg har gjort de siste sytten gangene, og forventer at det å bli ett år eldre utgjør en forskjell. De siste sytten gangene har gitt meg den erfaring at det neimen ikke skjer noe som helst, men det slår meg at det kanskje er forventningene som er det viktigste og ikke det å faktisk bli eldre. Det går jo tross alt bare nedover herfra, jeg fortjener jo en gratulasjonshilsen Standard nå. Om Peter Pan og Tingeling dukker opp utenfor vinduet mitt i kveld, er fristelsen i det å reise bort og aldri bli voksen stor. Men eventyret som ligger bakenfor horisonten frister like mye. Jeg er ung og kan løse alle verdensproblemer, jeg er et frisk pust i en ellers så tørr oase, jeg er som alle andre spesielle snøfnugg: Jeg er vedkommende som skal legge verden for sine føtter. Jeg er full av naivitet og optimisme nok til å tro at jeg enda har en sjanse til å erobre verden. Jeg kjenner ikke verden enda. Hjertet mitt er ikke fylt med kynismen jeg til tider tror eksisterer der inne, melankolien i årene mine er blandet ut med gleden i det å eksistere, sjelen min er ikke arrete nok til å si at jeg har levd. Dramatisk er ordet, for jeg sitter i toppen av masten med øynene rettet mot bakenfor horisonten og jeg har ingen planer om å komme ned igjen.

Så får det briste eller bære, dette nye kapittelet i livet jeg lever. Nedtellingen er slutt, men dette er bare begynnelsen.

Den siste kvelden som barn.

Den siste måneden har jeg først vært på treningssamling i Trondheim sammen med en gjeng stavhoppere, hvor jeg trente bra, lærte mye, og ikke merket før jeg kom hjem igjen hvor mye kroppen min hadde fått kjørt seg. Jeg har fått igjen karakterkortet mitt, som ble bedre enn forventet, men som definitivt kan forbedres. Jeg har trent alternativt, og tålmodigheten angående rehabiliteringstreningen som nå har pågått siden september i fjor, begynner å bli tynnslitt. Jeg vil hoppe. Må hoppe. Skal hoppe. Jeg har de siste to fredagene fått PRP-behandling i kneet mitt - sprøyter med blodplater i som settes i kneet for å få senen til å gro fortere. Det ser bedre ut, mye bedre, og selv om det enda ikke er helt bra er jeg fremdeles innstilt på å fortsette treningen like intensivt som før, selv om norgesmesterskapet som går denne helgen ryker. I andre nyheter går det bedre. Jeg har det bedre, skolearbeidet er for øyeblikket moderat, mens overskuddet er på vei oppover. Jeg har øvelseskjørt og feiret jenter som har blitt 18 og voksne, og hatt miksede følelser angående min egen fødselsdag. I morgen kan jeg skrive under på idrettsfraværene mine selv. Det er så merkelig at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Men jeg tror det er bra-merkelig. Det kribler litt i magen, av en eller annen grunn jeg ikke klarer å forklare. Jeg tror det er en bra ting. Smilefjes.

Den siste nyttårskvelden som barn.

For en merkelig tanke. At dette har vært mitt siste år som barn. Det kjennes ikke ut som om det er så altfor lenge siden jeg var dødsnervøs før den aller første tentamenen i matematikk i åttende klasse. Og nå sitter jeg her og er snart voksen. Det har vært et bra år, på godt og vondt. Jeg har totalendret planen når det kommer til idrett, gått ned omtrent ti kilo i kroppsvekt og økt med 6 hang-ups, og jeg kjenner at denne typen trening er som skreddersydd til mitt vesen. Selv om jeg har vært skadet hele høsten og ikke fått gjort alt jeg skulle gjort, er jeg optimistisk og gleder meg sånn til å se om det blir noe av hoppingen! Det har vært mindre turbulens i kretsen jeg omgås i, ettersom jeg i løpet av tiden som har gått har lært å holde meg i større grad unna de som ikke bringer meg noen glede. Individualiteten har det siste året vært en veldig viktig del av meg. Men fremdeles har jeg mye å lære, spesielt av de som beærer meg deres selskap. Bestevenninnen min og jeg holder sammen like godt som før, enda vi sjeldnere ser hverandre. Han fine har fremdeles ikke gått lei av meg, selv etter enda ett år, en uke i Italia og en uke i Spania i sommer, pluss mang en aften brukt i sofakroken. Jeg begynner å innse at det er viktigere å ta vare på det en har, fremfor å se på verden og kun se det en ikke har. Det har vært et røft siste halvår, med en del feil i tankegangen, knuter på trådene, fordreininger i speilene, men jeg tror jeg kommer sterkere ut av dette så fort det hele er over. Jeg håper for min egen del at neste år blir året jeg kommer meg bort fra de gamle stiene jeg går langs gang på gang, at jeg snart innser at mine begrensninger kommer innenfra, at den største styrke og svakhet ligger i at jeg er min egen konkurrent. 2012 har vært en eneste stor forandring, og til tider har jeg følt meg som en marionette styrt av tanker som er mine, men som ikke kommer fra meg. Jeg har lyst til å begynne å skrive igjen, og jeg har savnet eventyrene i bøkene. 2013 er året jeg planlegger å bli voksen. Jeg blir jo 18, tross alt.

Godt nyttår til dere alle.

Sølvguttene synger julen inn.

... Og for første gang har jeg satt pris på hvor utrolig flinke de er. Jeg skal være kort, nå som freden brer seg over det norske landskap. Etter et tentamenskjør som har tatt på, er det godt å få fred og få tid til å samle litt krefter igjen. Jeg slet med å finne stemningen julen alltid har hatt for meg, men den kom etter et par Disney-klassikere. Jeg håper at dere alle legger fra dere bekymringer og stress akkurat i kveld, og spiser ordentlig uten dårlig samvittighet. Jeg håper at dere er sammen med de dere holder kjær - selv skal jeg gjøre alt dette, samt prøve å ikke ødelegge strømpene som jeg gjør hvert eneste år. God jul da, dere.

"Here is a little secret. I know what's important to us. Lost things. Lost notes. Lost photographs. Lost books. Lost memories. All things lost will forever retain perfection. They never rusted, they never broke. Because something lost only exists in the mind. It has no flaws. It has no mistakes. It is perfect. Only the things you no longer have, and will never have, can be perfect."

Resignasjon.

Når tårene klør på kinnene og brystet snøres sammen og man ikke får luft gjennom klumpen i halsen og ryggen er lutrygget på grunn av vekten på skuldrene og ryggsøylen stikker ut fordi verden raser fra en, da er resignasjonen en venn. Ikke en god venn, snarere en dårlig venn, men en venn likevel. Da er resignasjonen en venn som lar deg gi opp, lar deg gi opp verden, en venn som også gir opp deg. Problemet er at de nærmeste forsøker så godt de kan å holde en oppreist, på beina, sånn noenlunde i alle fall. De sier "Det kommer til å ordne seg, det kommer til å gå bra," og alt de får igjen er en kald skulder som virker utakknemlig, dog den er så inderlig takknemlig at alt blir hundre ganger verre. Ved å forsøke å hjelpe hverandre kommer vi bare lenger unna redningen.
Og jeg vet egentlig ikke helt hva som er den største onden av de to.