Immun.

Three Days Grace - World So Cold.

Blikket. Det forteller så mye. Forteller så mye mer enn hva ordene gjør. Men jeg ser ikke blikket ditt. Du er fjern, langt borte fra meg, på en måte. Jeg ser ordene. Leser dem. Tenker på dem. De betyr noe annet nå. De er tomme, falske. Jeg tar de ikke seriøst lenger. Du har brukt dem for mange ganger. Jeg tar deg ikke seriøst. Immun, kan man vel si. Du ba meg om å ikke si noe mer, om å være stille. Sa du måtte gå, og at jeg ikke forsto noen ting. Allikevel ble du i tjue minutter til før du plutselig forsvant. Uten videre ble du helt stille, ekskluderte meg fra hele tilværelsen. Før jeg hadde sagt hva jeg ville si. Før jeg hadde forklart noe du hadde ingen rett til å høre, lukket du meg ute. Alltid er det slik og jeg tar det ikke seriøst lenger. Jeg ser hvor veien går, for jeg har allerede sett på kartet. Retningen er feil, og jeg vil ikke velge akkurat den veien. Jeg vet ikke om du ser det jeg ser. Jeg tror ikke det. Jeg vil ikke bli kontrollert lenger, jeg vil ikke bli lagt ord i munnen på. Jeg vil ikke høre på alle disse klisjeene om å "klare seg" og "ikke klare seg", og jeg vil ikke føle meg som en hykler. Jeg er ikke en karakter i en tragedie på TV, livet mitt er ikke en tenåringsroman. Jeg tror du mener at du fortjener ærlighet. Du gjør det, og jeg har vært ærlig hele tiden. Det gikk vel bare aldri helt opp for deg. Jeg tar ikke smellen når det smeller. Jeg hverken kan, eller vil. Det er en ting du må gjøre selv. Du kommer til å klandre meg for det, og jeg forstår det. Men jeg kommer ikke til å gjøre noe med det. Da du endelig innså det, var nok ikke den ærligheten det du egentlig ville høre. For meg er det ikke et spørsmål om å klare seg eller ei. Jeg klarer meg. Alltid.

Dette skrev jeg for noen uker siden. Det lå i "utkast" mappen og blinket hver gang jeg logget på. Jeg ville ikke ha det der lenger, så jeg publiserte det. Kladd eller ei.