Nerver.

Jeg hater konkurransenervene mine. Jeg hater forventningene mine. Jeg hater at jeg vet ved meg selv at jeg hadde gått videre, hadde det ikke vært for nervene. Jeg hater det at jeg hadde en god følelse før jeg gikk i ringen. Jeg hater det at jeg har gjort det bra på alle treninger den siste tiden. Jeg hater skuffelsen på grensen til at det bare blir latterlig. Jeg hater at jeg er en god nummer to. Jeg vet ikke hva jeg skal finne på lenger, siden sesongen er over og jeg ikke er med på skolelaget lenger. Det har ikke vært en bra sesong tatt prestasjoner i forhold til forbedring i betraktning, men jeg har opplevd så mye annet enn bare nederlag og seier med dette laget. Jeg har lært så mye. Jeg kommer til å savne dem. Virkelig. Heldigvis er det et annet lag jeg skal trene med i sommer, og konkurrere for. Jeg har begynt så smått. Det blir bra. Det blir bedre enn hva denne sesongen har vært. Jeg hater allikevel det faktum at jeg hadde fortjent det. Jeg hater det faktum at jeg ikke gikk videre. Om ikke annet, så fikk jeg ihvertfall tre kule t-skjorter, da.