17. mai er ikke lenger å stå opp tidlig, stresse seg inn i pentøy, løpe ned til skoletoget for å febrilsk lete etter kjente fjes fra klassen sin, og så marsjere i takt til korpset. Det er ikke lenger sekkeløp og å løpe med potet i en skje, ei heller allsang til "Ja, vi elsker" eller rektors evinnelige 17. mai-tale. Det er kanskje like greit. Allikevel, litt pent tøy og litt stress og litt tog skal det være. Med trysilbunad og forferdelige bunadsko følte jeg meg akkurat passe utilpass til å stå og se på den to år eldre, fullstendig bortkommne og bakfulle russen marsjere nedover Lillestrøms gater. Jeg gleder meg nesten til å bli russ selv slik at jeg kan ringe folk klokken fire om morgenen - bare for å "slå av en prat". Etter den korte visitten til Lillestrøm bar det hjem og inn i drømmeland i tre timer, og for første gang har jeg vært dårlig på nasjonaldagen. Jøllebølle & co hadde da ringt meg tre ganger og spurte seg selv hvor på kloden jeg befant meg, og vips var jeg en halvtime for sen til grillings på terrassen. Men da jeg først dukket opp i litt mindre finstas enn bunad, ble det en veldig koselig kveld. Håper alle koste seg meget på høytidsdagen - nå skal jeg igjen stikke min forkjølede nese i engelskpapirene, det er tolv timer til eksamen. Nervøs much, yes?
Lykke til!
SvarSlett