Fæl. Forferdelig. Kvalmt. Dvaskt. Hengende. Ekkel. Frysninger. Subbende. Tomt. Feil. Bare feil. Bare.. Æsj. Æsj. Liksom.
Det er liksom bare en sånn dag. En sånn nedtur som strekker seg over litt lengre tid. Du veit, en sånn nedtur i grafen som vi for enkelhets skyld kaller Tenåringens Hormoner og Andre Dikkedarer, som gjør at alt bare blir helt gær'nt. "Gi meg et speil og jeg lover at jeg kommer til å kaste opp bare av dét, liksom." Patetisk. Det er en sånn stund man helst vil grave seg ned i et svart hull og aldri stikke nesa opp igjen, men så får man beskjed om at nå er det på tide å "suck it up" - i det minste se og holde kjeft og la resten av verden være i fred. Det er i alle fall slike beskjeder hjernen gir seg selv, da. Og så begynner man å lure på om man har tørna totalt, eller om man bare har gått inn i en tilstand av nesten-tørning. Og når man først er inne på det, hvor alvorlig det hele er. Enten eller, så er det bare en negativ stigning (synkning? Neidu, ordforrådet er på vei nedover også, gitt) som snart gir seg. Enda en beskjed hjernen gir seg selv. Og slik går nå dagene, pakket inn i tullball.
Ellers a? Åssen går'e?
PS: Design er helt merkelig for tiden. You've been warned.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar