22. juli 2011 vil være brent på netthinnen vår for alltid. Det er gått fire dager, men det er fremdeles vanskelig å sette ord på det hele. Det kommer til å ta lang tid før vi får den lammende kvalmen, sjokket som tvang hele kroppen i stå, forvirringen og sorgen på avstand. En nasjon er rystet til det innerste, og et land kommer aldri til å bli helt det samme. Fire dager har aldri vart så lenge og vært så lange som disse. Den 22. juli 2011 er en merkedag i norsk historie. En merkedag vi kommer til å huske som en sorgens, fortvilelsens, og skrekkens dag. En dag vi husker for savnet, håpet, troen og kjærligheten. Vi minnes en hel nasjons viljestyrke til å reise seg, selv etter å ha blitt truffet av det aller verste - og vi minnes en gruppe ungdommer hvis mot og samhold er beundringsverdig. Vi minnes fantastiske, unge mennesker som ble lovet så mye bra av verden, men som aldri kommer til å få opplevelsene de ble lovet. Vi minnes helter; hjelpemannskaper og frivillige, som har stått på fra øyeblikket etter at bomben smalt kl 15:26 og gjennom hele marerittet. Vi minnes foreldre, foresatte, venner og familie; pårørende og involverte; uskyldige mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å være på feil sted til feil tid.
"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."
Jeg sto sammen med 200 000 nordmenn på Rådhusplassen og omegn i kveld. Helst skulle vi vært nærmere 100 stykker flere, men det var for dem vi sto der. Vi sto der for de vi aldri glemmer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar