Sporadiske innblikk.

Jeg har glemt hvordan det er å sitte stille og høre vinden rasle i trærne. Det er lenge siden jeg har åpnet en bok for å gjemme meg for verden, og ikke bare for å gjennomgå rutinen for å sove. Dere hører ikke så mye fra meg for tiden, og det har jeg fått kjeft for. Dessverre har jeg ikke så mye å melde, det er ikke egentlig så interessant å høre om dagene jeg står opp kl 6, trener kl 8, er på skolen til 15:30 og trener kl 18 igjen, før jeg slukner kl 22. Jeg har skrevet kåserier i norsken, og fått tidenes fineste kompliment, for den eneste tingen jeg er flink til. MK feiret bursdag, Rebster hadde jentekveld med tyve stykk pluss fra forskjellige klasser på trinnet, og ellers strekker mitt sosiale liv seg så langt til at jeg bruker en og annen kveld i halvsøvne med et fint menneske. Jeg har vært på friidrettsstevner og fullstendig ødelagt diskosteknikken, blitt mobbet for å være "stælken Gundersen", og jeg har hoppet stav for første gang på evigheter! Døgnet har ikke mer enn 24 timer, folkens, og de 24 timene er ganske fylt opp fra før. Øyeblikkene mellom sensommeren og høsten kom og gikk uten at jeg la merke til det mellom busser, t-baner, timeplaner og treningstider. Trærne har blitt gule, røde og oransje, og jeg er fremdeles inderlig skuffet over sommeren som aldri kom. Men jeg reiser tilbake til sommeren. Tilbake til strender, brun hud og saltvannshår. Det blir bra med to uker i Florida. Avreise om tre dager.