Igjen er klokken rundt elleve. To over elleve, faktisk. Jeg er så innmari sliten. Så fantastisk, deilig, gjennomsyrende sliten. Klokken er fire over elleve, og jeg er så sliten at ethvert fiber i kroppen dirrer, og egentlig burde jeg ikke være så sliten i det hele tatt. Det var bare en lett økt, men snufsingen og den generelle smerten i kroppen tyder kanskje på at forkjølelsen ikke helt har sluppet taket. Du vet, når du egentlig bare har vondt i hele deg, selv om du ikke har kjørt så hardt. Men det er så fantastisk deilig - jeg skal ærlig innrømme at syra etter å løpe opp fire etasjer for å rekke timen er deilig. Selv den jevne dunkingen i nedre del av skinnleggene er herlig i dag. Å ha naturfag i fjerde etasje, den desidert varmeste etasjen, er fint når Oslo viser seg på sitt beste høstvær. Det er nesten så jeg tror sommeren har kommet tilbake. Klokken er seks minutter over elleve, jeg er nærmere sytten enn hva jeg er seksten, og å lese om et galvanisk element for tredje gang er faktisk ganske okei. Om en time skal jeg løpe ned alle de forhatte etasjene (som faktisk er ganske greit i dag) og kjøpe meg noe å spise, for maten forsvant på under Bolts verdensrekord da jeg ventet på t-banen vi ikke rakk i sta. Men å ikke rekke t-banen var helt okei, for da fikk de slitne lårene hvile litt til. Fy søren, det er deilig å være til i dag! Det verste er at jeg faktisk mener det. Smilefjes.
Klokka er 11:11, og jeg vet hva jeg ønsker meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar