Stjerner.

Det er september. Det er stjerner som faller av trærne; gule, røde og oransje stjerner som virvler rundt i vinden. Det er stjerner som reflekteres i vanndammene på asfalten sent på kvelden. Det er stjerner som vi trodde hadde forsvunnet ut i den evige, tomme tåka, men som bare hadde falmet litt, og som har lovet oss å komme sterkere tilbake. Stjerner vi hadde glemt. Stjerner som hadde glemt oss. Stjerner vi finner tilbake til. Det er stjerner som forandrer seg. Stjerner som har forlatt oss. Stjerner som blir til. En stjernehimmel som er i evig forandring.

Det er september, det blir sakte kaldere, mørkere og mer melankolsk. Men to stjerner holder på å kollidere. To gule, røde, oransje, glitrende stjerner som danser rundt hverandre i uforutsigbare vinden og som sakte, men sikkert, nærmer seg en kollisjon. To likeverdige stjerner, som utfordrer og utfyller hverandre. Som kan bli noe større enn hva de er hver for seg. Som kan bli noe som er større enn alt. Jeg sitter helt stille i høstmørket og lar melankolien, stillheten og følelsen av at noe dør og noe annet blir til, ta over sinnet. Jeg vet ikke med sikkerhet om det er bra eller dårlig; men jeg velger å stole på deg.