Vannkant.

Vannet visker bort merkene i sanden. Uansett hvor hardt du borer fingrene i den myke sanden vil bølgene sakte viske linjene bort. Jevne overflaten igjen, og fjerne alt det du hadde skrevet. Du vet det godt - derfor venter du til bølgene er på vei til å trekke seg tilbake, for da har du litt bedre tid. Litt bedre tid til å få frem budskapet. Men budskapet trenger egentlig ikke all den ekstra tiden. Budskapet i seg selv er enkelt og greit, det er du som trenger de ekstra øyeblikkene. Det er du som står der med solbrun hud og saltvannshår som tviler. Det er du som lurer på om det er en god idé å skrive ned tankene dine i sanden og se de forsvinne. Du setter deg på huk og lager linjene i sanden. Du ser bølgene stige mot deg igjen, rolig og behersket i et tempo de kjenner, og de danser over linjene dine. Du stirrer på dem, men beveger deg ikke. Så trekker det blå vannet seg tilbake, linjene dine er ikke der lenger, og plutselig er du lettere til sinns. Du sukker, reiser deg opp, smiler, og går videre langs vannkanten.