Leverpostei på grovbrød med lettmelk til. Å kunne drikke vann fra springen. Stratos sjokolade. Iste. Å kunne gå fritt i gatene uten å bli spurt hvor du skal. Å se barn leke, spille fotball, hyle og skrike. Å se mennesker jeg kjenner ute, og stoppe opp og ta en tjue minutters prat. For å ta igjen for tapte stunder. Ingen har forandret seg. Okei da, gutta er plutselig blitt både ett og to hoder høyere enn meg og litt mørkere i stemmen. Norske samtaler rundt meg, jeg kan ikke lenger slenge ut alle kommentarer jeg føler for. Folk forstår jo hva jeg sier nå, gitt.
Jaggu er jeg ikke hjemme igjen. Det er rart. Men bra rart.
Herlig
SvarSlett