Mørket er ikke mørkt - det er svart per definisjon. Komplett. Omringende. En møtende bil forsvinner i det fjerne, oppslukt av det totale mørket. Stillheten ligger i lufta, like full og tyngende som mørket. Og tåka. Pressende. Den er overalt rundt han. Gjør veien nesten usynlig. Kun lysene viser vei, men alt er uklart på grunn av veggen av mørke og tåke. Utelysene fra et hus forsvinner forbi han, for et øyeblikk er han blendet av lysene fra enda en møtende bil. Så igjen stillhet, mørke. Han klarer ikke bestemme seg hvorvidt han liker dette eller ei. Ensomheten. Men egentlig, så har han ikke noe i mot det. Stillheten er beroligende. Behagelig. Han er alene, uansett hvordan du ser på det. Joda, det er han og bilen, de andre bilene og husene. Og dyrene som gjemmer seg blant trærne, mesterne av usynlighet i nattens timer. Men akkurat her og nå er det bare han, omringet av svart tåke og stillhet.
Jeg møtte en bil som holdt en sakte fart. Mest sannsynlig pågrunn av den dårlige sikten. Kanskje føreren var redd. Redd for å kjøre av veien eller bli påkjørt av noen. Kanskje han eller hun var redd for mørket. Eller kanskje bare redd for dyrene som lurte rundt omkring. Etter å ha holdt seg foran meg i flere minutter, lot bilen meg kjøre forbi.
Han innså at han var alene uten å være alene da han så på baklysene til bilen forsvinne foran han, før han kjørte videre inn i mørket. Og det var helt greit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar