UM innendørs 2011.

//flytur hjem fra Trondheim.

UM utendørs 2010 oppsummerte jeg som årets fiasko. UM innendørs 2011 var bare en halv fiasko, hvis utgangspunktet for begge stevnene er det samme. Jeg har aldri vært så nervøs som før 60 m hekk - du tror jeg tuller, men jeg hadde mer lyst til å kaste opp enn å gå i blokkene. Det var et skikkelig dårlig løp alt i alt, og bare surr. Nervøsiteten spilte, om mulig, hovedrollen. Må finne en måte å ikke bli så spent i hele kroppen og paralyserende nervøs på: jeg kjenner jeg løper helt forskjellig når jeg trener enn når jeg faktisk er i konkuranse. Skjerpings, Kaisa. Positivt er at passeringene mine faktisk ikke var så dårlige, selv om det kjentes ut (og så ut) som om jeg løp i sirup.

Kule gikk mye bedre, selv om kun en tredjedel av våre utøvere som pleier å være med i kule deltok. De to andre var skadde eller kunne ikke være med. Endelig fikk jeg brukt litt av kreftene og styrken jeg har brukt hele vinteren på å trene opp. Ikke mye, men det satt littegranne. Det er så deilig. Jeg kjenner teknikken, jeg kjenner når jeg gjør feil og når jeg gjør det riktig. Nå har jeg slitt så lenge for å få det riktig, nå får det for søren snart løsne. Jeg nærmer meg å gjøre det riktig, det holdt til gull og å bli ungdomsmester. Vi fikk enda en ungdomsmester, vår kjære 800 meter-løper gjorde et sykt sterkt løp, og alle utøverne som var med bar preg av å ha trent hardt i vinter. Selv om laget vårt var redusert grunnet uheldige skader og jattajatta, så var det alt i alt et bra stevne for alle sammen. Jeg har brukt de siste to dagene sammen med dyktige utøvere og møtt folk jeg ikke har sett siden UM i fjor, jeg har blitt bedre kjent med utøvere fra min egen klubb og andre klubber, og jeg har generelt sett storkost meg i Ranheim friidrettshall. Stort, stolt smilefjes.