Jeg lever.

I ti dager har jeg ikke hatt noe å skrive om. I fem dager har jeg prøvd å finne ordene jeg leter etter. Jeg finner dem ikke. I ytterligere fem dager har jeg hatt sommerferie, og gjort som man gjør når man sommerferie har. Kanskje en av grunnene til at jeg ikke har vært særlig aktiv på skrivefronten. Det kjennes ut som om det er flere uker siden siste skoledag. Kjennes ut som om det er noen uker siden første skoledag, og ikke ett helt år. Det er vel det jeg sliter med - finne de rette ordene å bruke til å avslutte et kapittel. Et viktig kapittel. Et kapittel jeg kommer til å se tilbake på i mange, mange år fremover, og som jeg ikke kommer til å fatte omfanget av før på veldig, veldig lenge. Dette året har gått så fort. Så utrolig fort. Kanskje så fort at jeg kan beskrive det som å ha gått med lysets hastighet. Hyperbol, som det heter på norsk? Det er ihvertfall ikke en overdrivelse å si at jeg har opplevd så usannsynlig mye dette året at når jeg nå prøver å finne på noe å skrive, noe som faktisk gir mening, så dukker det opp for mange minner. Så overveldende at det ikke er mulig å sette ord på alt. Fra å vimse rundt første skoledag, kræsje i dører og snuble i trapper, til lunsj og homecoming og sweet sixteen, til eksamener, til uendelige mengder av ny kunnskap. Bare det å få sjansen til å flytte hit, gå på en amerikansk high school, og se og oppleve alt dette, er hinsides all fornuft. Jeg liker ikke alle disse teite, utbrukte uttrykkene, men jeg finner ikke andre. Jeg finner ikke de passende ordene for å avslutte dette kapittelet. Kanskje fordi jeg enda har litt under to måneder igjen - en hel sommer - og kapittelet ikke er over i det hele tatt.