Og så han, da. Han som var så flink, så flink, og gjorde alt så bra. Han som alltid klarte seg, utførte ting perfekt. Han som alltid hadde kontroll, hadde en plan. Enkelt, greit og sikkert, og alltid visste han hvor han skulle. Plutselig var han visst ikke så sikker lenger. Plutselig kunne han finne seg vandrende gate for gate, kvartal for kvartal - og ikke vite hvorfor han gikk der med hendene i lommene og sparket til en stein som hadde forvillet seg i hans vei, selv om han burde sittet inne og lest lekser. Plutselig var han ikke helt sikker på om planen hans var så idiotsikker som planlagt, og plutselig sto ikke alt fjellstøtt og trygt. Han hadde valgt det selv. Allikevel var han overbevist om at han kom til å klare seg like godt nå også. Han kom frem til at det ikke var så mye som var forandret. Ikke egentlig. Han var bare så lei av å ha en plan. Så enkelt var det.
Haha, aww! Det skjedde med meg før også, men nå blir jeg bare glad og fnisete og kanskje litt smårar i blandt. Hohoho.
SvarSlett