Rovdyr.

Venter. Det er for stille. Til og med stillheten er presset sammen i tykke lag i luften man så vidt kan puste gjennom. Automatisk blir man mer vaktsom. Det er de små detaljene som utgjør forskjellen. Noe du ikke helt kan sette fingeren på, men som er til stede. Kun en vag følelse, men det er nok. Stegene blir spenstigere og vekten flyttes over på tåballene så det er lettere å bevege seg. Bevegelsene blir mykere, nesten som en løve eller en panter på jakt. Ryggen krummes, kroppen kryper sammen, blikket hviler ikke et sekund på ett sted. Alltid i bevegelse, aldri stillestående. Sansene skjerpes, refleksene blir raskere. Nerver i høyspenn - selv den minste, ubetydelige ting starter en reaksjon. Pusten blir roligere, mer konsentrert. Pulsen derimot stiger sakte, men sikkert. Hjerterytmen trommer i ørene og overdøver den trykkende stillheten for hvert dunk. Mellom de rytmiske dunkene regjerer stillheten. Dunkdunk-stillhet-dunkdunk-stillhet-dunkdunk.
Man entrer fight or flight-moduset. Valgene man da tar, avgjør fremtiden. Kaldt, rolig og raskt kan bli belønnet. Nølende, forsiktig og hemmet kan bli straffet. Ubetenksomt kan være like fatalt som analyserende kan være vinnende. Selv om vi liker å tro at vi er eneherskere, finnes det fremdeles et urverk. En kode. Et mønster. Det finnes instinkter i oss som vi ikke alltid er oppmerksomme, og som vi til tider fortrenger fordi vi mener vi er dem for gode. Allikevel er det disse grunnleggende, simple prinsippene som holder oss i live.