Forestill deg at du går nedover en gang. En korridor. En evinnelig lang korridor, med et uendelig antall dører. Alle dørene er lukket, for at du skal kunne åpne dem og la dem åpne nye muligheter og sjanser. Du er glad for dette, klart det. Du har et gigantisk nøkkelknippe med deg. Nøklene klirrer mot hverandre i lommen din, én nøkkel per dør. Men det er én dør - den største av dem alle, den som er rett foran deg helt i den andre enden av korridoren - som ikke åpnes. Og det er den eneste døren du vil ha nøkkelen til. Den eneste døren du ikke har nøkkelen til.
Klokken er seks minutter over midnatt, og fremtiden min ble låst et eller annet sted på Internett for seks minutter siden. Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente. Håpe at jeg har gjort det riktig. At jeg har valgt riktig. Det er ikke noe poeng i å angre - valget har vært mitt hele tiden, hele veien. For seks minutter siden begynte det neste steget, det viktigste av alle, har jeg blitt fortalt. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si jeg har hvilepuls. På en annen side, når så mange har klart seg bra, da må jo jeg greie meg også. Jeg gleder meg.
Da jeg valgte vgs for tre år siden fikk jeg også høre at det var hele framtiden og valgt du feil der så var du dømt til å sitte i kassa på Rema resten av livet. Det var jo egentlig ikke så stort, for så lenge man kommer gjennom så er man et langt skritt lenger. Men jeg var så sykt usikker på hva jeg skulle velge. Hvis du ganger den følelsen du har med tjue, så får du den jeg har nå. Hva søren skal jeg bli? Å velge videregående er viktig og avgjørende, men å velge hva jeg skal jobbe som de neste hundre årene? Shit. Jeg har ikke peiling..
SvarSlettDette blir bra. Gled deg. Og lykke til. Det fortjener du.
SvarSlett