Jeg kjente en person en gang. Det kunne vært hvem som helst. Men det var det ikke. Det var en som tok oss i mot med åpne armer da vi hadde flyttet til et helt nytt sted, som viste oss rundt og forklarte oss enhver liten ting som var nyttig å vite om nabolaget. En som alltid kom med en skøyeraktig kommentar eller vits for å lette stemninga, og det eksisterte aldri kleine stillheter. Jeg satt ved frokostbordet, hadde møtt henne én gang før, og hun snakket med meg som om vi hadde kjent hverandre lenge. Jeg satt på i bilen og hørte henne snakke med alle og enhver i den store syvseteren, som om vi alle var en stor familie, akkurat i den bilen. Hun arbeidet hardt for at vi skulle trives i overlappingstida. Hun kunne latt være, overlatt oss til oss selv og latt oss finne ut av alt sammen på egenhånd. Men det var ikke slik hun var satt sammen. Hun holdt på sine prinsipper, ville hjelpe og være hyggelig mot alle. Dyktig, var hun. Ekstremt dyktig. Sympatisk. Den første.
Jeg faller bakover. Det er slik det kjennes ut. Trykket i hodet er nummende. Det skulle ikke vært slik, skulle ikke blitt slik. Tankene farer rundt raskere enn ellers. Den største ære og ydmykhet fortjener hun.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar