Unntakstillstand.

"If you're in pitch blackness, all you can do is sit tight until your eyes get used to the dark" Haruki Murakami.

Det hjelper ikke i det hele tatt, men det nytter ikke å gjøre motstand. Sinnsstemningen kommer på de merkeligste tidspunkt - midt i en samtale, i en skoletime, jeg våkner om natten. Det er hverken glede eller sinne, latter eller tårer. Det er bare stille. Undringen og tankene spinner. Filmklippene i bakhodet, som står på replay om kveldene eller i stille stunder, blir ikke borte. Det lille ubehaget i kroppen forsvinner ikke. Minuttene går så sakte, men timene, dagene og ukene så veldig fort. Jeg holder meg selv opptatt, har et eller annet som fanger oppmerksomheten min, ignorerer og overser det. Men det går ikke. Det går ikke å si det høyt heller, sperrene sier nei. Det er så rart, for det handler ikke om mangel på noe. Det er bare disse merkelige tidspunktene. For jeg har jo slik en livsglede, det er på grensen til det latterlige. Det er bare det at det er unntakstillstand for tiden.